Helene Guåker er født i Ringsaker i 1983, og gikk forfatterstudiet i Bø. Hun debuterte som forfatter i 2010 med romanen Kjør, og kom med Pølsefabrikken i 2012. Med tredjeboka Vil ikke reise, kan ikke bli, ble hun nytt medlem i DnF.
– Jeg opplever boken som et språkprosjekt. Språket flyter godt, har kraft og driv. Handlingen går framover, og det handler mye om kjærlighet. Eller skal man si sex, da det ikke alltid er likhetstegn mellom elskov og kjærlighet. Hvordan bruker du språket for å formidle tema og fortelling?
– Jeg måtte bla i Vil ikke reise for å oppfriske minnet, for jeg kunne ikke lenger huske. Men jo, det handler i stor grad om det, fordi det for Emma føles som det største overgrepet; det er kort vei fra frivillig til tvang.
– Kan du si litt mer om hvordan du jobber, språklig?
Jeg er nok språklig sett ganske opptatt av å ikke legge noe mellom. På et ganske tidlig tidspunkt fant jeg ut at sminking av språket ikke er min greie.
– Men språkarbeid, er det din greie?
– Her er tre svar på ett spørsmål: Kanskje du har helt rett. Altså, er det noe jeg blir rasende på, er det språket i bøkene mine. Fordi jeg alltid ser en ny (og bedre) måte jeg kunne skrevet det på.
Men: Jeg blir veldig glad av å kjenne at det svinger når jeg skriver. Og blir veldig lei meg hvis jeg må fram med kastreringsinstrumenter etterpå.
Jeg veit ikke, kanskje jeg liker å sjokkere litt gjennom språket. Liker at språket mitt oppleves som drøyt. Veit nok ikke helt hvorfor – kan det være så enkelt som at det er fordi jeg er kvinne og mener det er min rett? Eller kanskje det er bare er det jeg refererer til ovafor her: at å legge noe i mellom blir for kjedelig for meg å skrive.
– Boken din åpner med en forfatterstudent som introduserer seg selv med å fortelle at hun leser Dan Brown, og forklarer det med at hun synes at han er bra. Det skjer i et miljø hvor Dan Brown ikke står veldig høyt som forfatter. Du setter hovedpersonen din i en sårbar situasjon?
– Ja, Dan Brown-scena. Jeg kom sjøl til forfatterstudiet i Bø med Dan Brown i bagasjen – jeg hadde så å si ikke lest noen av de "riktige" bøkene, og visste ikke at det fantes riktige og feil bøker. Det lærte jeg ganske fort at det gjorde. Og det er god lærdom, sier Guåker, og legger til:
– Jeg husker ikke sjøl om vi på forfatterstudiet ble bedt om å si noe om hva vi ville skrive, eller om dette bare er noe som har foregått i fantasien min. Jo, det jeg husker er at jeg fortalte at jeg hadde lest Dan Brown, noen lo, og jeg innbiller meg at det var Morten Øen som så sa: Ja, du er den som skal tjene penger her, du da. Og det forvirra meg så jævlig, for jeg hadde da for faen ingen formening om penger. Jeg skulle bare skrive. Men altså, hva jeg skriver, er absolutt ikke vilkårlig, nå. Jeg må skrive om det som er viktig for meg, og det som det er viktig å sette ord på. Jeg kan derfor herved hilse til Morten Øen (med forbehold om at det var en helt annen som sa det) og si at jeg fortsatt venter på at riksdalene skal flomme over meg.
– Forfattere som ønsker å følge med på hva som skjer i bransjen og i litteraturpolitikk, de leser DnFs nettsiden regelmessig. Morten Øen gjør kanskje også det? Men tilbake til deg og ditt forfatterskap: Det hender at forfattere blir kritiserte for en mangel på yrker: At karakterer i bøkene ikke har en vanlig jobb. Men sånn er det ikke hos deg. Det er noen fabrikker der, som folk jobber på.
– Mens jeg skreiv Pølsefabrikken gikk jeg undercover i en pølsefabrikk i seks måneder. Neida, sommeren 2003 jobba jeg som pølsepakker på Spis i Brumunddal. Der var det ekstremt lite knulling, drikking og autoritetsforakt, i hvert fall da jeg jobba der, så det var noe jeg stjal fra Bukowski's Post Office. Pølsefabrikken og hovedpersonen Sølvi er et motsvar til den boka og forfatterens såkalte alter ego, Henry Chinaski. Jeg ville skrive om ei dame som driver på like hardt som han, på alle vis. Mest for å se hva vi som lesere tåler at damer gjør.