På en barneskole i Bodø, 1984: Jeg leser høyt, altfor lavt.
-Høyere! sier læreren. Pekefingeren min presser seg mot papiret, brøyter seg fram under ordene. Det går hakkete, snublende, tregt. Som om pekefingeren som skal hjelpe på flyten skyver vekk regntung snø mellom linjene.
– Du har kanskje ikke øvd, Elin? sier læreren.
Kinnene brenner. Jeg har jo øvd. Masse. Men det skjer noe med magien i teksten når jeg skal lese dem høyt. Den forsvinner. Magien forsvinner og erstattes av skam. Jeg vil aldri mer lese høyt. Helst ikke snakke så noen hører det, egentlig. Men skrive. Skape magi uten å åpne munnen. Det vil jeg.
Bodø. Mars 2014. Dagen etter at min aller første bok er ute. Jeg får en epost fra det Kongelige Norske Slott. Invitasjon til å lese en novelle på Bodø togstasjon i forbindelse med avreisen til HKH Kronprinsessens Litteraturtog. Lese høyt. Kinnene brenner.
– Du må øve, sier forlegger Vidar Kvalshaug. – Øve! Hver dag.
Jeg har vært dette jeg har drømt om siden ungdomsskolen, forfatter, i nøyaktig tre uker da jeg skal i ilden på perrongen i Bodø. Det hører med det å gi ut bok, høytlesingen. Blir det meg fortalt. Jeg har øvd. Hver dag. Mange ganger hver dag. Ikke vet jeg hvordan det er med andre forfattere, men jeg skriver for å oppleve en frihet jeg mister i det øyeblikket jeg åpner munnen. Denne høytlesingen som de sier følger med. Jeg kan ikke fordra den. Noe uggent sitter igjen etter høytlesingen på barneskolen. Noe jeg for alt i verden vil forsøke å styre unna. Og likevel. Ganske snart. Foran Hennes Kongelige Høyhet. Foran publikum, barn med flagg, TV-kameraer, familie og venner skal jeg dette grusomme. Lese høyt.
Med glede.
For det er glede der, i alt det skumle. En betydelig glede. En Kronprinsesse med et ekte engasjement og en genial ide, en togreise med ett veldig viktig budskap: Det finnes en bok for alle. Finn din. Les.
Og starten på denne genial ideen, på denne reisen, den skal jeg stå for. Med en novelle om en togreise. En togreise som gjør noe med et eldre ektepar, Magnus og Gerda. En togreise som får dem til å snakke om noe som er vanskelig.
Og så er det akkurat det dette litteraturtoget skal. Få folk til å snakke . Om litteratur. Og om det som er vanskelig.
Kronprinsessen holder tale før meg. Hun har lest høyt før, det er lett å se. Roen. De stødige hendene. Hun snakker om hva det er med litteraturen som er så viktig for henne. Hvordan litteraturen tar henne både utover og innover, at den strekker henne i høyden og i bredden, får henne til å forstå seg selv og livet sitt bedre.
Jeg tenker at det er noe av det sanneste jeg har hørt. Jeg vet at det aldeles straks er min tur til å stå på den bittelille, men likevel så svære scenen. Men jeg er helt rolig. Helt rolig.
Så blir jeg introdusert. Som dette svære som jeg har vært i bare tre uker: Forfatter. Jeg går opp på scenen. Snur meg mot Kronprisessen som møter blikket mitt stødig og smiler. Jeg registrere at jeg neier. Det var på ingen måte planlagt eller beordret, det bare kom fra et sted inni meg, jeg har ikke neiet siden barneskolen, tenker jeg i et glimt.
Begynner å lese. Ordene flyter fint, stemmen er klar. Foran meg står en hel barnehage. De er rolige. De er vant til å bli lest for, tenker jeg, og leser videre om Gerda og Magnus som ikke snakker med hverandre, helt til noe skjer. Jeg legger merke til spesielt to av jentene i barnehage-følget, at de står som fjetret, helt oppslukt av historien. Kronprinsessen smiler. Ordene flyter, perrongen er helt stille, jeg leser høyt, passe høyt, hendene er rolige mot boka mi, kinnene er svale. Når jeg kommer til den delen av togreisen hvor Gerda omsider begynner å snakke med Magnus, hvor hun sier det akkurat som det er, så streifer blikket mitt to helt fremmede kvinner blant publikum. Og jeg ser at øynene deres er fylt til randen. Av tårer.
Jeg kjenner at noe har sluppet taket. Å lese høyt for en kronprinsesse på begynnelsen av en svært spesiell reise er kanskje et lite steg for en debuterende forfatter. Og likevel. Et enormt sprang.
Et eventyr, faktisk.