Aktuelt

De litterære roms komposisjon

Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) sin litterære debut var noe så uvanlig som en rivertonpris-nominert historisk krimroman. Romanen Stjerner over, mørke under (2015) fikk terningkast…

Ingebjørg Berg Holm, foto: Helge Skodvin
Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) sin litterære debut var noe så uvanlig som en rivertonpris-nominert historisk krimroman. Romanen Stjerner over, mørke under (2015) fikk terningkast fem av Dagbladets kritiker, og gode kritikker ellers også. Berg Holm videreutviklet sitt særpreg som forfatter fram til 2018, da andreboka kom. Også Barføtt over isen kalles historisk krim, og er godt mottatt. Berg Holm deltok på sitt første medlemsmøte i DnF nå i oktober, og er av foreningens nye medlemmer. Hun har brukt spørsmålene som jeg stilte henne og lagd denne slags poetikken:
 
Hvorfor skrive krim fra gamle dager? En slags poetikk

Jeg har skrevet to kriminalromaner med handling fra gamle dager. (Nærmere bestemt hamskifteperioden.) Stikk i strid med alminnelige antagelser om sjangrene, er mitt hovedanliggene hverken spenning, mord eller historieformidling.

Jeg bruker gamle dager slik en sci-fi-forfatter bruker framtida, og forsøker å si noe om oss alle, her og nå og alltid. Jeg flytter handlingen i tid for å unngå falske gjenkjennelser kun basert på det tidstypiske, fordi jeg vil grave meg inn til kjerne og nå fram til noe almennmenneskelig. Hamskifteperioden valgte jeg fordi den har mange interessante paralleller med vår egen tid, og både kontrasterer og speiler den moderne lesers verdensbilde. Handlingen foregår i en annen tid, men romanene mine er moderne romaner med aktuell tematikk.

Som historisk forfatter har jeg oppdaget at jeg er langt mer opptatt av det avvikende enn det typiske. Når historien formidles, blir «de fleste» til «alle», og nyansene forsvinner. Men det gjenstridige, framsynte, annerledestenkende og merkelige er like beskrivende som det normale. Jeg dras mot avvikerne og forsøker å fortelle om dem.

Jeg skriver etter Undsets credo om menneskenes uforanderlige hjerter. Ikke fordi jeg er helt sikker på at det er sant, men fordi alternativet er for ille. Om vi for eksempel fastslår at vi ikke kan forstå eller ha noe til felles med et menneske som lever i middelalderen, eller i Telemark i perioden 1591-1896. Da må vi tro at det samme gjelder i møte med et menneske som lever på sultegrensen i Sudan eller en karismatisk menighet i USA, en nabo oppvokst i utlandet eller våre egne besteforeldre. Den konklusjonen vil gjøre gufne ting med oss. Selvsagt er det vanskelig, noen ganger nærmest umulig, å forstå mennesker som har blitt formet på helt andre vilkår enn oss selv. Men om vi slutter å søke det gjenkjennelige i folk, og avviser forfatternes evne og plikt til å bruke sin empati og forestillingsevne i møte med verden, kan vi ende opp med en litteratur som utelukkende dreier seg om den kulturelle middelklassens anstrengelser for komme seg gjennom livskrisen, skrive bøker og få pult.

Romanene mine er komponert fullt ut som klassisk krim. (I motsetning til «oppbygget som en spenningsroman til forfatteren ble lei eller ikke klarte å løse eget plott» – varianten, som mange forfattere uten krim-prefiks leker seg med.) Men verken mordgåten eller mordgørret er hovedpoenget. Jeg forsøker å bruke krimromanens struktur til å poengtere og diskutere tematikken, og vri og vrenge på leserens forventning om forbrytere og offere. Jeg har som mål å unngå alt som bare peker på krimplottet. Alle spor og hendelser skal fortelle om karakteren eller tematikken og høre organisk hjemme i fortellingen, ikke bare i plottet.

Jeg skriver fullkomponerte, oppdiktede fortellinger hvor jeg undersøker hva som skjer når et menneske gjør det helt uopprettelige og grenseoverskridende. Jeg skriver om identitet og selvforståelse, om utenforskap og ensomhet, om kjærlighet og mord. Jeg dikter og ljuger for å skrive noe sant.

(…) en hei-hvor-det-går-røverhistorie, informativ essaysamling om hvalfangst og symbolladet eksistensiell roman. Den har en intens spenningskurve, og er samtidig så flerdimensjonalt komponert at den kan leses igjen og igjen. Symbolbruken, som aldri blir platt og alltid er solid festet i selve narrativet, har blitt noe av et uoppnåelig ideal for meg.

(I. B. Holm om romanen Moby Dick)

 

Arkitektur og litteratur

Jeg er interiørarkitekt, og har ofte blitt spurt om jeg skriver arkitektkrim. Eller chick-lit, noe som vel avslører noen fordommer mot interiørarkitekter. Selv ser jeg et fellestrekk mellom feltene, og det er at jeg i begge roller må bruke empati som verktøy. Enten jeg skal skrive om en homofil mann i 1876 eller utforme et beboerrom på et sykehjem i 2018, så krever det en nysgjerrig innlevelse fra meg.
 
Kanskje blander også interiørarktitekten og forfatteren seg i meg noen ganger. Som interiørarkitekt er jeg svært opptatt av retorikk og historiefortelling. Og i min siste bok har jeg diktet fram et hus som nesten er en romankarakter i seg selv.
 
Om å skrive bøker
Det kom svært overraskende på meg at jeg begynte å skrive. Jeg likte å skrive da jeg gikk på skolen, men fra videregående av har jeg valgt en annen retning. Så da jeg begynte å skrive igjen i voksen alder, var det overveldende å oppleve at jeg åpnet et rom i meg selv, og ennå ikke har klart å presse døra igjen mot alt som er der inne.
 
Jeg har aldri følt en sånn glede og flyt i noe annet arbeid, og visste at jeg måtte dette.  Det første jeg skrev var det som ble min første roman, og jeg merket tidlig i prosessen at jeg måtte fullføre og forsøke å gi den et liv.
 
 

Inspirasjon og litterære forbilder

Jeg synes det er vanskelig å snakke om litterære forbilder, for jeg litteraturen jeg setter høyest ligner ikke nødvendigvis på det jeg skriver selv. Men jeg er glad i en godt komponert historie, og håper det kan merkes i bøkene mine.
 
Det er to forfattere jeg har lest intenst, både som ungdom og voksen, og som har festet seg i meg. Det er Graham Greene og John Steinbeck. Det noe med nyansene hos dem begge, aldri bare trist og aldri bare morsomt. Selv den enkleste historie har noe større foldet inn i seg.
 
Moby Dick er en av mine største leseopplevelser i voksen alder, og den er faktisk noe av det nærmeste jeg kommer et litterært forbilde, selv om det sikkert ikke er lett å se i bøkene mine. Den er skremmende dyp og lettlest på samme tid, en hei-hvor-det-går-røverhistorie, informativ essaysamling om hvalfangst og symbolladet eksistensiell roman. Den har en intens spenningskurve, og er samtidig så flerdimensjonalt komponert at den kan leses igjen og igjen. Symbolbruken, som aldri blir platt og alltid er solid festet i selve narrativet, har blitt noe av et uoppnåelig ideal for meg.
 
DnF
Det var gildt å få velkomstbrevet fra DnF! Jeg er en usikker og forfengelig forfatter, og anerkjennelsen betyr mye. Men det viktigste for meg er å få lov til å være med i den foreninga som er en av de viktigste premissgiverne for norsk litteratur og kulturpolitikk. Jeg håper å få være med på å forme den for framtida, slik av den kan fortsette å være det, og for enda flere forfattere.
 
Berg Holm er også utdannet ingeniørarkitekt fra Kunst- og håndverksskolen i Bergen, er gift og har to barn. Hun driver bloggen Et dannet rop om oppmerksomhet.