– Det ble en frisk debatt om oppropet på årsmøtet – hva synes dere selv om prosessen og det endelige vedtaket?
Espen Stueland: Å sende inn hele tre forslag til årsmøtet kvalifiserer kanskje til betegnelsen ungdommelig dumdristighet? Men av og til trengs det. Og lar seg gjøre! For min del var det en lang prosess fram mot selve møtet. Freddy Fjellheim og jeg diskuterte hva vi kunne gjøre et halvt års tid i forveien. Da, om ikke før, var prosessen konkret i gang. Jeg var mentalt forberedt på at det kom til å bli motstand og at forslagene kunne bli nedstemt, men vurderte at det overordnede var at det ble satt igang en samtale rundt dette, uansett resultat. Hvis ingenting hadde kommet ut av det, ville vi forslagsstillerne likevel ha fremmet et innlegg som ville nå noen meningsfeller. Et røyksignal. Det òg kunne ha blitt brukt til noe. Jeg vet at enkelte kolleger har ønsket ennå større variasjon i sakene som er oppe til diskusjon, dette var et forsøk i så måte. Kanskje kunne klimasaken lokke flere yngre forfattere til årmøtet? Jeg syns det var ganske overraskende og interessant å se i hvor stor grad en del som tok ordet funderte sine innlegg i anekdoter. Men det er jo en diskusjonform det og. Det endelige vedtaket var gode erstatninger for våre opprinnelige forslag, vi oppnådde ikke den nødvendige støtten. Vedtaket var nokså likt det vi hadde sett for oss som et mulig kompromiss, men uten inntredenen til gode hjelpere, ringrever med samlende egenskaper og den nødvendige erfaring med organisasjonsarbeid, kunne det blitt stusselig. Vedtaket er smartere enn forslagene.
Freddy Fjellheim: Diskusjonen var god og viktig, selv om 70-tallsspøkelset ble hentet fram fra krokene. At miljøsak og Statoils horrible tjæresandsprosjekt kunne diskuteres på foreningens årsmøte synes jeg var en seier i seg selv. Da jeg inviterte Espen Stueland for å fremme miljøsaken på årsmøtet var det med et ønske om at århundrets viktigste sak skulle prege foreningens arbeid. Klimforandringene lar oss ikke være mennesker og forfattere slik vi hittil har vært det. Grunnleggende endringer i våre menneskelige og faglige betingelser er på vei. Det var naivt av oss å tro på en så stor forandring av en tradisjonsforankret forening. Ikke desto mindre kan en viss naivitet være avgjørende for å skape endring. Viktig også å huske at gode kampsaker trenger god saklig motstand. Det fikk vi på årsmøtet, og det har styrket vårt arbeid. Jeg ble faktisk rørt over hvordan den kollektive spiriten arbeidet, fra dirigentbord til medlemsforsamling. Konstruktive og gode motforslag ga oss samlet sett et bedre resultat, særlig fordi så mange kunne stille seg bak de omforente vedtakene. Idar Lind og Jostein Gaarder være nevnt. Organisasjonsdemokrati på sitt beste. Igjen, at miljødiskusjonen utfoldet seg på årsmøtet kan kanskje tilføre DnF noe for framtida. Vi får se.
– Hvordan har responsen blant DnFs medlemmer vært?
Freddy Fjellheim: Statoil-oppropet – som særlig Espen har nedlagt et stort arbeid med – ser ut til å få god oppslutning, og mens jeg svarer dette er det også ting som tyder på at Grønt nettverk vekker entusiasme, etter en litt tung start. Her skal vi utforske ny grunn, for et samarbeid mellom medlemmer fra fire skribentorganisasjoner er ikke uten videre enkelt å etablere for to enkeltpersoner. Nå blir vi straks flere, og vi må løfte blikket mot landformasjonen som viser seg i horisonten, for et nettverk med støtte fra flere hundre forfattere kan bli en viktig aktør for miljøsaken. Flere enn meg har etterlyst forfatternes engasjement i dette livsviktige spørsmålet. Nå er ting i bevegelse. Som litteraturkritiker ser jeg da også en voksende mengde bøker om klima og miljøproblematikk. Grønt nettverk kan for alt jeg vet bidra med noe på dette området også.
Espen Stueland: Jeg kan bare snakke for meg selv, men i etterkant av møtet har jeg utelukkende fått gode tilbakemeldinger. Det er flere som ser fram til at det skapes et grønt nettverk, med alle de mulighetene det gir til å diskutere saker som noen kanskje har følt seg litt alene om som forfatter. Enkelte kolleger har holdt på imponerende lenge med miljøspørsmål. Jeg er en novise. På selve møtet var det noen innlegg som til dels var skarpe i kantene, men i og med det gode utfallet var jeg ferdig med det da jeg sjekka ut av hotellet. Ute var det yr vårsol og jeg ble påminnet en viss låt av Katarina and the Waves …
– Er dere fornøyd med kollegenes engasjement?
Espen Stueland: Veldig fornøyd med at så mange undertegner oppropet mot Statoil! Faktisk lykkelig. Oppropdansen går her over gulvplankene. Samtidig har jeg undret meg over den måten enkelte i generasjonen som debuterte på 1980-tallet har håndtert sin inngrodde aversjon mot politisering av det estetiske. Disse mener det samme om enhver slik politisering som da de den gangen opponerte mot 1970-tallets «riktig litteratur»-krav. Den gangen var det friskt og nødvendig å frigjøre litteraturen fra trauste poetikker fra partipolitiske koblinger. Mange gjorde det. Men å anføre identisk argumentasjon 30 år etter er trist og forstemmende, ikke minst sett i et klima-perspektiv. At noen vil og ønsker å skape kanaler for sitt engasjement må vel bare, for dem det gjelder, overskygge at andre ikke ønsker det.
Freddy Fjellheim: Jeg tror noe er på gang, også i det større bildet. Klimavalg 2013 er f.eks. et godt tegn i tida. Hittil har 60 organisasjoner sluttet seg til aksjonen. Kanskje forfatterne også skal være med der.
– Hvorfor skal forfattere engasjere seg i striden rundt oljesand i Canada?
Freddy Fjellheim: Misbruket av fossilt brensel er årsaken til den nest sterkeste økning i CO2 utslipp som noensinne er målt. Disse dataene fra året 2012 kom nylig fra en forskningsstasjon på Hawaii. 2-gradersmålet har antakelig gått fløyten, noe som er dramatisk i seg selv. Framtida er i ferd med å løpe i fra oss. Fortida glefser oss i hælene. Det nytter ikke å vente på at andre skal gjøre jobben lenger – samfunnsbevisste forfattere må yte sin skjerv på alle tenkelige arenaer, i offentligheten, i litterære arbeider, i frivillige organisasjoner. En hær av språkkunstnere kan nå mange slags mennesker i den språktåka politikere og næringslivsfolk omgir miljøsakene med. Ord og bilder kan skjære igjennom og virke mobiliserende! Vi håper at Grønt nettverk (som kanskje får et annet navn etterhvert) kan bli en arena for oss som har ordet som våpen. Også DnFs medlemsmøte i november kan få stor betydning hvis folk kjenner sin besøkelsestid. Jeg har tillatt meg å foreslå at vi inviterer medlemmer fra de andre skribentorganisasjonene dit, og at tema blir ytringsfrihet i lys av de besynderlige klimafornektelsene i offentligheten. Ytringsfrihetsspørsmålet får nye dimensjoner under klimakrisen, noe vi bl.a. har sett i Canada der Statoil herjer med jordsmonn og minoritetsfolk. Ytringsfrihet under klimakrisen handler faktisk om felles overlevelse, og derfor også kampen mot natur- og kapitalgrådige selskaper og politikere. Statoil er folkeeid. Det er en samfunnsplikt å si i fra om at selskapet skjemmer oss ut internasjonalt.
Espen Stueland: Statoil er jo delvis eid av den norske stat. Det store norske «vi» er altså hovedaksjonærer i Statoil, med 67 prosent eierskap. Derfor er det en demokratisk handling å undersøke mekanismene i Statoils framferd, sette seg inn i fakta og konsekvensene av tjæresandutvinningen. Gjør man det, ser man at konsekvensene er alarmerende, både lokalt og globalt, på kort sikt og i lengre perspektiv. Statens griske interesser i tjæresandutvinningen kan ikke forsvares. Altså: Nicht mitsingen! Som forfattere må vi være oppmerksomme på ulike former for skinn-demokrati. Et eksempel kan være da François Paulette, talsperson for First Nations, fra Alberta, Canada, en imponerende mann med Erik Bye-framtoning, inntok talerstolen på Statoils generalforsamling i 2010. Sammen med Greenpeace fikk han seks minutters taletid. Seks skarve minutter. Tenk om vi i Norge var i hans situasjon! I stedet bader vi i penger. Men – som forfattere får vi verdifull taletid gjennom innlegg og opprop. Ikke i lukkede generalforsamlinger, men i offentligheten. Forfatteres synspunkter blir vektlagt. Vi har alle en mulighet til å få folk til å tenke, skjære gjennom. Med litterære bilder kan vi få folk til å se for seg tilsvarende ødeleggende inngrep som de i Alberta skje her, i Jotunheimen, på Hardangervidda, i Lofoten. Det plager meg at det er alt for lite offentlig dissens rundt naturherjingene som skjer i norske eierinteressers navn. Helge Lund i nyhetene er pute-tv for meg. Han har en framtoning som vitner om angst for ordene, for hva han kunne komme til å si. Han fikk lønnsforhøyelse på 13 prosent i fjor! Geir Gulliksen skrev et godt dikt om Jens Stoltenbergs ansikt for noen år siden. Han burde vurdere å skrive et tilsvarende dikt om Lunds ansikt.
– Er fristen ute? Hva skal etternølerne gjøre?
Espen Stueland: Etternølere må hive seg rundt. Fristen går ut 5. april. Det kan fortsatt gå noen dager før teksten kommer på trykk, så om de forserer alle hindre og kommer seg til tastaturet innen den tid, kan de sende sin underskrift til oppropmotstatoil@gmail.com. Det er vel ikke noe mer å vente på nå? Kom an igjen!
Freddy Fjellheim: Skynde seg. Jo flere, jo sterkere.
– Hvor skal oppropet på trykk?
I Dagbladet, i historiebøkene. Og her på denne siden.
Foto av Espen Stueland: Thomas Moss
Foto av Freddy Fjellheim: Boe Johannes Hermansen