Hører sakprosaforfattere som skriver bøker av litterær verdi hjemme i Den norske Forfatterforening (DnF)? Eller er medlemskap i DnF forbeholdt forfattere av skjønnlitterære bøker?
Spørsmålet er aktualisert etter at forfatterne Ivo de Figueiredo (t.v.) og Morten A. Strøksnes fikk avslag på sine søknader om medlemskap i DnF. I går rykket de to ut i en kronikk i Aftenposten der de gikk i rette med DnFs prinsipp om at foreningen kun skal være åpen for forfattere av skjønnlitterære verker:
de Figueiredo og Strøksnes mener at DnF bør vurdere dem på grunnlag av vedtektene, der det heter at enhver forfatter som bor i Norge eller er norsk statsborger kan bli medlem hvis han eller hun har skrevet og offentliggjort «verker av litterær verdi».
Og de fleste vil jo være enige i at bøker som de Figueiredos «Henrik Ibsen. Mennesket og masken» og «Mysteriet Ingeborg Køber» og Strøksnes’ «Hva skjer i Nord-Norge?», «Rett vest» og «Et mord i Kongo» utvilsomt er av litterær verdi.
Men:
– Den norske Forfatterforening er en skjønnlitterær forfatterforening, presiserer DnF-leder Anne Oterholm. – Derfor avviste vi søknadene på prinsipielt grunnlag.
Hun viser til historikken, der Forfatterforeningen i sin tid var åpen for alle grupper. Én etter én har ulike grupper – sakprosaforfattere og oversettere, barnebokforfattere, dramatikere – valgt å forlate DnF for bedre å kunne ivareta sine egne gruppers særinteresser.
– Men de Figueiredo og Strøksnes har jo rett i at vedtektene ikke presiserer at «litterær verdi» faktisk betyr «skjønnlitterær verdi»?
– At vi med «litterær verdi» mener «skjønnlitterær verdi» er sedvane i DnF. Alle vet at det er sånn det er. Man har vel tenkt at dette ikke er et problem, alle er enige om at det er slik det er. Ikke fordi sakprosa ikke har litterær verdi, men fordi de – som mange andre – har lagd sine egne foreninger.
– Bør ikke da vedtektene presisere at DnF er en forening for skjønnlitterære forfattere?
– Våre medlemmer er ekstremt nølende i forhold til å endre ordlyden i gamle, hevdvunne vedtekter. Men det er ingen tvil om at den felles forståelsen av begrepet er at det kun omfatter skjønnlitteratur. Men i kjølvannet av denne saken, er det naturlig at vi diskuterer dette grundig i foreningen. Men jeg vil tro at mange mener at det ikke er nødvendig å presiserer det alle vet.
– Hva var styrets vurdering i denne saken?
– Det sittende styret i DnF var tydelige på at de ikke hadde mandat til å åpne foreningen for sakprosaforfattere. De er alle valgt inn som medlemmer i en skjønnlitterær forfatterforening. Styret kan ikke med et pennestrøk endre dette uten å ta en grundig diskusjon med medlemmene. Så det er det naturlig at vi gjør, og jeg regner med at saken blir diskutert på neste årsmøte.
Oterholm sier det er smigrende at så gode forfattere som Ivo de Figueiredo og Morten A. Strøksnes ønsker å være medlemmer hos oss i DnF.
– De er utvilsomt gode forfattere, sier hun, og understreker at det også innenfor sakprosafeltet er forskjell på «litterær verdi».
Les Ivo de Figueiredo og Morten A. Strøksnes’ kronikk i sin helhet her:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4005168.ece
Noen utdrag (sitat):
I forrige uke mottok vi avslaget. Her presiseres det at DNF med «litterær verdi» sikter til «skjønnlitterære bøkers litterære verdi». Vi skriver litterær sakprosa, og avvises på formelt grunnlag. Bøkene våre er ikke engang lest. Vi er skuffet, og mener at DNF med dette viker unna en viktig litteraturpolitisk kamp.
[…]
Vi spør: Hvorfor har enhver novellesamling automatisk større offisiell kulturell betydning enn våre bøker? Hvorfor skulle det ikke være et kulturpolitisk mål å stimulere en levedyktig litterær sakprosa som ikke er spin-off fra universitetene eller overskuddsprodukter fra andre profesjoner?
Har DNF et ansvar her? Ja, opplagt – hvis det er «litterær verdi» som er foreningens anliggende. Hvordan kan vi vente å oppnå fulle forfatterrettigheter dersom vi ikke først anerkjennes av våre egne kolleger? Når Karl Ove Knausgård skriver om virkeligheten fra et romanståsted har det «litterær verdi» og er kulturpolitisk bevaringsverdig. Men det er altså ikke vi når vi skriver om virkeligheten i form av litterær sakprosa. Hvor er logikken?
Vi er uønsket i DNF. Foreningen maner frem illusjoner av litterære murer de selv vet ikke eksisterer. Det er enten noe uredelig eller dårlig tenkt ved dette. Grenseområdene mellom litteraturens ulike sjangre er ikke en gold og livløs ørken. Tvert om er det ofte i litteraturens flytende og overlappende grensesonene det mest interessante skjer.
[…]
Poenget er at DNF har foretatt en feig beslutning – på prinsipielt grunnlag. Den bygger opp kunstige litterære grenser, der den etter vårt syn burde vært opptatt av litteraturens muligheter.
[…]
Vi opplever at mange har sympati med saken vår, men når det kommer til praktisk handling, toer både forlag, forfatterforeninger og det offentlige hendene. Man er redd for presedensen, at hele det litterære systemet skal oversvømmes av profesjonelle sakprosaforfattere. Men vi er, nok en gang, forsvinnende få. Vi burde vært lang flere.
(Sitat slutt)
Vidar Kvalshaug, ny litteraturanmelder og kommentator i Aftenposten (forfatter, medlem i DnF og tidligere forlagsredaktør), kommenterer saken i dagens Aftenposten:
Les kommentaren i sin helhet her:
http://www.aftenposten.no/kul_und/article4006590.ece
Noen utdrag (sitat):
Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes har søkt om medlemskap i Den Norske Forfatterforening (DNF) og fått avslag. I kronikken i Aftenposten onsdag holder bruker de skjønnlitteraturens statlige stipendordninger som en viktig grunn til å søke dobbeltmedlemsskap. De Figueiredo og Strøksnes unnlater glatt å nevne egen forening og stiftelsen Fritt Ord som kun finansiere slike som dem selv, ikke de skjønnlitterære forfatterne.
Fritt Ord er sakprosaens rike onkel. I fjor bevilget Fritt Ord 13,3 millioner kroner til sakprosa og essayistikk (fordelt på 200 bøker) og 3,4 millioner til 45 utgivelser i gruppen ”andre” (dokumentarromaner, fotobøker). Siden 1978 har Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) fordelt nesten én milliard kroner som har resultert i 4300 titler. NFF er en rik forening som årlig drar inn 6,3 millioner i medlemskontingent. Biblioteks- og vederlagspenger utgjør i år 65 millioner kroner. Av disse går hele 55 millioner til stipender. I tillegg det finnes en rekke andre finansieringsmuligheter for sakprosa.
Jeg vet ikke hvor mye Ivo de Fugeiredio og Morten Strøksnes har fått i støtte for å lage de til sammen fem bøkene de la ved i sin søknad til Forfatterforeningen. Kanskje bør de redegjøre for det hvis de skal fortsette å argumentere med at skjønnlitterære forfattere kan velte seg i midler mens faglitterære forfattere ikke får slike.
Eller vi kan la pengesporet ligge og konstatere at Strøksnes og de Figueiredos kamp handler mer om status og anerkjennelse enn penger. Da er det uheldig at de bruker stipend- og støtte-argumentene som, enten de ønsker det eller ei, setter to kunstnergrupper opp mot hverandre.
(Sitat slutt)
* * *
Også Dagbladets litteraturansvarlige, Fredrik Wandrup, kommenterer saken.
Les kommentaren i sin helhet her:
http://www.dagbladet.no/2011/01/27/kultur/bok/litteratur/debatt/kommentar/15219497/
Wandrup skriver at «deres trojanske hest er avvist, søknaden er avslått. Dette later de som om de er svært overrasket over. Er de veid og funnet for lette? Er de «uekte forfattere»? Har de et belastende B-stempel på sine panner?» Han fortsetter (sitat):
Alt dette er retorikk. De vet at det ville vakt svært stor oppsikt dersom de var blitt innvilget medlemskap i DNF. Hvorfor? Fordi de rett og slett ikke er skjønnlitterære forfattere. Deres fag er ikke diktning. De er verken poeter, novelle- eller romanforfattere. Riktignok fører de som sakprosaforfattere et språk som går flere skjønnlitterære forfattere en høy gang. Men deres temaer er hentet fra virkeligheten og historien, ikke fra et fantasiskapt univers. Enhver som sysler med litteratur, vet at det går et skille her.
(Sitat slutt)
* * *
Sakprosaforfatterne forlot DnF og dannet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) i 1978. Dette fordi sakprosaforfatterne var misfornøyd med den jobben DnF gjorde for dem – de mente at Forfatterforeningens hovedfokus var de skjønnlitterære forfatterne. Derfor følte de seg bedre tjent med en forening som aktivt og målrettet jobbet for sakprosaforfatternes (og oversetternes) sak. NFF har i dag 5300 medlemmer, DnF har 560 medlemmer.
de Figueiredo og Strøkses berører også dette i sin kronikk (sitat):
Men, vil man innvende, kan ikke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ivareta våre interesser? Vi har alltid hatt gleden av å kunne søke stipender her. Men NFF har på mange måter en annen agenda enn oss. NFF kjemper ikke for høyere royalties siden de aller fleste medlemmene er folk i fast stilling. Med unntak av ett større stipend, er NFFs stipendpraksis designet for frikjøp eller ekstrainntekt for faste ansatte i korte perioder. Vi har lenge tatt til orde for omprioriteringer i NFF, men kan ikke annet enn å akseptere at foreningen velger å fordele sine midler i tråd med behovene til majoriteten av medlemsmassen.
En professor ved universitetet trenger hverken innkjøpsordning, langvarige og frie arbeidsstipender, medlemskap i Norsk Forfattersentrum eller royalties for å kunne leve av sin gjerning. Men det gjør vi. Som forfattere har vi de samme behov som skjønnlitteratene, likevel tilbyr det litterære systemet oss vilkår som om vi var lønnsmottagere som gir ut bøker på fritiden.
(Sitat slutt)
* * *
I Aftenposten sier DnFs nestleder Sigmund Løvåsen at Forfatterforeningen avviste søknaden på prinsipielt grunnlag:
– Søknadene blir ikke avvist fordi forfatterne mangler litterær verdi, men på grunn av sjanger, sier Løvåsen til Aftenposten.
På bakgrunn av kronikken og debatten, vurderer noen politikere om rammevilkårene for skjønnlitterære og sakprosaforfattere bør vurderes. Fremskrittspartiets Ib Thomsen i Stortingets kulturkomité vil ta saken opp i komiteen og også med kulturministeren. Ifølge Aftenposten sier han at «det føles sterkt urettferdig» [med de ulike rammevilkårene for skjønn- og faglitteratur].
Ib Thomsen erkjenner at han som politiker «ikke har noe med hva Forfatterforeningen gjør», men på spørsmål om sakprosaforfattere bør få være medlemmer i Forfatterforeningen svarer han: – Ja, jeg mener jo det i utgangspunktet. Jeg skjønner at Forfatterforeningen har et regelverk, men det ligger vel skjønn i det som i alt mulig annet. Og når det får økonomiske konsekvenser og begrenser forfatterskap, så er det feil.
Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul, leder i Stortingets kulturkomité, vil også se på rammebetingelsene. Hun sier til Aftenposten:
– Vi kan ikke gå inn og overstyre Forfatterforeningen. Men det vi kan se på, er hvordan rammebetingelsene er for dem som skriver faglitterært, om de blir veldig sterkt diskriminert i forhold til andre og om det hemmer utviklingen av sakprosa.
Verken Thomsen eller Gjul sier noe om de dermed vil gi mer penger til sakprosaforfatterne, eller om de vil hente pengene fra de midler som i dag disponeres til skjønnlitterære stipender og støtteordninger.
Venstres Tine Skei Grande sier til Aftenposten:
– I stedet for å kritisere Forfatterforeningen for hvem de tar inn, mener jeg vi må gjøre mer for det faglitterære når det gjelder staus og støtteordninger.