Mens vi venter på Beit al Quasid på Litteraturhuset i Oslo: Få en unik førstehåndsskildring av originalen fra Damaskus, fortalt av Inese Zinovska, en gjenganger på arrangementet i Syria:
Beit al Qasid er navnet som poetien Lukman Derki valgte for en serie poesikvelderi Damaskus. I følge Syrian Today var dette i 2006. Da var arrangementet i galleriet Mustafa Ali. Men snart ble det så populært at galleriet ble for smått. Med en gjengangergruppe på rundt 100, i tillegg til andre som dropper innom, ble det flyttet til kjelleren av Fardoss Tower Hotel. En av de faste poesikveld-gangerne, er Inese Zinovska. Hun er en latvisk statsborger som har bodd mange år i Syria, og gikk til poesikveldene helt fra starten. Denne helgen kommer hun til Oslo. Den norske Forfatterforeningen og Lukman Derky flytter da Beit al Qasid fra Damaskus til Oslo. Det er for en eneste kveld, lørdag fra sju. Beit al Qasid gikk i oppløsning da opprøret i Syria startet. Det er derfor en helt unik sjanse som enhver bør prøve å få med seg. Hvis du gjør det eller ikke; hør hva Inese har å si om kveldene, som de har vært i Damaskus:
– Hvordan vil du beskrive Beit al Quasid?
– Beit al Qasid er så morsomt, at ingen, ikke engang de som organiserer det, klarer å huske når det startet. Alle husker forskjellig, og alle tror som regel det har vart lengre enn det har. Men jeg husker når det begynte fordi jeg var ute og reiste da det startet. Derfor gikk jeg også glipp av starten. Men de ukentlige poesikvelden har eksistert i mer enn 4 år.
– Hva trakk deg tilbake til kveldene?
– Det jeg likte best var den spesielle atmosfæren i Beit al Qasid. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener:
En gang etter ni, begynner folk langsomt å samle seg, selv om alle vet at det ikke skjer noe før klokka er ti. Hvis folk er sene, hender det at det ikke skjer noe før halv elleve. Jeg liker at man ikke følger klokken. En ser hvordan folk langsomt samles, enten kommer de en og en eller i grupper, de treffer venner og snakker til atmosfæren begynner å etableres. Fremdeles er det ingen som vet hvordan det kommer til å bli, heller ikke Lukman som er vert for alt sammen. Noen ganger hender det at Lukman kommer sent, samtidig som kanskje hundre mennesker sitter tålmodig og venter på ham. Når han så kommer forteller han en vits eller dikter opp en eller annen forklaring på hvorfor han er sen, og alle ler og tar alt i beste mening. Den første latteren er viktig, er den ikke? Vi begynner å slappe av.
Det spesielle med poesikveldene er at den som står med mikrofonen i hånden og den som sitter og hører på er like viktige. Jeg kan ikke huske at jeg noe sted har sett et slikt likeverdig forhold mellom utøver og tilhører. Og moroa fortsetter når folk begynner å komme med kommentarene sine midt i opplesningen. Iblant åpner kommentarene for korte språklige diskusjoner mens en fremdeles befinner seg midt i opplesningen av den samme teksten. Hvis noen mister poenget og ikke klarer å følge med lenger, roper vedkommende at det som er sagt må gjentas. Folk føler seg helt frie til å uttrykke det de mener, og så ler de. En kan se helt tydelig hvordan en bevegelse leder til en annen, og hver gang blir jeg helt overveldet over hvordan dette skjer rett foran øynene mine. Alt dette er med på å dekorere kvelden, og vi utformer dekorasjonene sammen. Lukman bringer oss alltid sammen gjennom sine bemerkninger, han kan navnene våre. Han vil at vi skal bli Beit al Qasid-personligheter, som anerkjennes av de andre. Han oppmuntrer oss til å vise fram våre spesielle sider enten vi er morsomme, rare, smarte, eller hva vi er. Lukman skaper en fellesskapsfølelse, og det er bra i denne fragmenterte verden.
Lukman er alltid travel på poesikveldene, går rundt og hysjer på alle, og forsøker å stoppe småpratingen. Lokalet er ganske stort, folk sitter på stoler, på gulvet, de står, de går, de snakker, og her og der hysjer han på dem. Det er ikke enkelt. Noen ganger er det 200 mennesker samlet, noen ganger flere, alle sitter og står tett i tett. Ikke så mange kvinner. Dette er Syria. Jeg liker godt at det ikke er så mye klapping etter opplesningene. Isteden bruker man stemmen; lyder og ord.
Jeg går ut fra at mange av oss hadde denne strålende følelsen av forventning. Som før et eventyr starter. Kanskje går det bra, kanskje ikke. Men ingen visste før det var i gang. Sånn er det med poesinettene våre også. Noen ganger går det bra, noen ganger ikke; noen ganger var det fullstendig kaos.
Lukman brukte lang tid på å forberede poesikveldene det første året med Beit al Qasid. Etter hvert gikk det mer av seg selv. Enkelte poeter som ville delta ringte Lukman og sa hva de ville lese, andre bare kom uten å ha avtalt på forhånd. Blant Lukmans venner var det også noen unge poeter som pleide å hjelpe ham med programmet på forhånd, sånn at de visste at de hadde noe i bakhånd.
Jeg har en venn som pleide å gå fra opplesningen i det øyeblikket han følte seg mest inspirert. Han sa: ”Jeg går akkurat når det beste er sagt, et eller annet veldig bra som rører meg.” Når han følte at toppen var nådd, ønsket han ikke å risikere å være der lenger. Han ville ikke miste det gode humøret sitt, han ville ikke bli skuffet før han skulle legge seg til å sove. Et ganske godt poeng.
Det var alle former for poesi på Beit al Qasid. Arabisk klassisk poesi som mange kan utenat og samtidspoesi, skrevet av unge poeter i ulike lokale stiler. Det ble lest poesi skrevet av nålevende og for lengst døde poeter, av kjente og ukjente lyrikere, publiserte og upubliserte. Det kom oversettere som oversatte dikt for utenlandske gjester. Ofte kunne en se folk sitte tett sammen og jobbe med oversettelsen av en tekst. Det ble oversatt fra engelsk, spansk, gresk, tysk, russisk, italiensk osv osv.
Beit al Qasid ble et sted hvor alle var villige til å dele. En portugisisk turist kom og fortalte en berømt portugisisk legende om Pedro og Inês. En annen gang kom et kinesisk par. Mannen spilte på et kinesisk instrument, mens hun sang.
Jeg vil sitere Lukman: ”Å kjenne andre, er å lese poesien deres. Beit al Qasid er et sted for de andre.”
Det at en aldri vet hva som kan skje i løpet av en poesikveld, tiltrakk mange av oss. En gang jeg var på vei til poesiopplesningen, traff jeg en av stamgjestene. Han hostet veldig, og jeg sa han burde gå hjem istedenfor ned i den røykfylte Beit al Qasid-kjelleren. Han svarte: ”Jeg kan ikke bli hjemme, jeg er kanskje allerede blitt avhengig.”
– Kan du si noe om oppløsningen av Beit al Qasid?
– Beit al Qasid forsvant kort etter at opprøret startet i Syria. Lukman stanset arrangementet. Kanskje følte han at det ble for farlig for Beit al Qasid-folkene. Han brydde seg om dem. Folk var vant til fritt å kunne drikke og utrykke seg slik de ville. Nå ble den politiske atmosfæren så sensitiv at det var vanskelig å garantere at de som ropte og snakket og sang ikke ville si noe som provoserte fram en konfrontasjon mellom ulike sider.
Når Beit al Qasid arrangeres på Litteraturhuset i Oslo 10. desember, vil det komme noen få syriske poeter som bor i Europa og et par fra Syria. Det er bare snakk om en kveld, så det er ikke så mye rom. Men jeg tror at det kan være fint en gang til å få føle ”the otherness and togetherness” selv om det skal mye til for at det blir som poesikvelden i Damaskus. Der fantes det en tradisjon og et trenet publikum. Mye vil selvfølgelig avhenge av Lukman, han skal være vert, men på et fremmed sted. Du vet, hver gang Lukman kom til Beit al Qasid, håndhilste han og ønsket hver især velkommen!