Derfor er bokbransjen for boklov og fastpris

Hun skriver: «Nettopp fordi vi mener kultur har en viktigere betydning for et moderne samfunn, er vi opptatt av kulturpolitikkens samfunnsmessige betydning. Denne inspirasjonen finner vi igjen hos den franske kulturministeren Jack Lang. Han var kulturminister under Francois Mitterand og bidro til økte franske kulturbudsjetter. I tillegg var han opptatt av kulturens samfunnsmessige betydning og kraft for sosial utvikling. Jack Lang var opptatt av å utvide kulturbegrepet og utvide det kulturpolitiske virkeområdet.»

I avslutningen av sin kronikk vender hun tilbake til et Jack Lang-sitat «For å lage et skapende samfunn må man besluttsomt støtte kunsten i all dens mangfold.»

Det eneste av Langs omfattende endringer innen kulturlivet som ikke behandles i kronikken, er loven som har er oppkalt etter forslagsstilleren, «Lang-loven», en boklov hvor fast bokpris er det viktigste virkemiddelet.

Loven er siden endret og tilpasset utviklingen i det franske bokmarkedet. Også e-bøker er nå omfattet av loven. I 2009 ble det foretatt en omfattende evaluering av et bredt sammensatt forskerteam under ledelse av Hervé Gaymard. Etter 400 sider konkluderes det – entydig – med at bokloven hadde vært av stor betydning og at den ville bli enda viktigere i fremtiden.3

To omfattende utredninger har gitt en fyldig dokumentasjon av hvordan den norske bokbransjen har oppnådd de kulturpolitiske målene de siste årene, og hvordan de europeiske erfaringene støtter opp om en videreføring av dagens rammebetingelser innenfor en boklov. Men regjerningen nøler fortsatt med å ta en beslutning om en norsk boklov. Hele ni EU-land, har innført slike boklover blant dem Tyskland, Frankrike og Nederland.

Hvorfor har det vært så vanskelig å inkludere denne siste byggesteinen i Langs kulturpolitiske visjon i norsk kulturpolitikk?

Bokbransjen er belyst i år

Et femti-talls høringsuttalelser om de to utredningene foreligger. Der fremgår det at bokbransjen er samlet i sin støtte til en boklov.

Det bør nå være mulig å få meislet ut en litteraturpolitikk for framtiden – fundert på analysene som er gjort og debattene vi har hatt. I kulturpolitikken kan det offentlige nøye seg med å legge til rette generelle rammebetingelser for den kulturelle utfoldelsen eller gripe mer direkte inn. I første alternativ uttrykkes noen overordnede og generelle føringer for hva som er ønskelig å oppnå, men man overlater til aktørene å finne de konkrete løsningene. Slik var situasjonen i bokbransjen inntil 2004.

Fra tidlig på totusentallet har det offentlige engasjementet i filmsektoren vært annerledes. Man har valgt å bygge opp et sett med konkrete mål som bransjen skal måles opp mot. I dag styrer bransjen etter målene i stortingsmeldingen Veiviseren. Til gjengjeld har bransjen fått tilført stadig økende offentlige

tilskudd. Fortløpende evalueres måloppfyllelsene, fulgt opp av eventuelle nødvendige justeringer av målene. Det kan diskuteres om målene er for mange. Viktigere er at denne tilnærmingen fungerer.

En avart av direkte inngripen, som kulturminister Svarstad Haugland og moderniseringsminister Meyer valgte å gjennomføre overfor bokbransjen i 2004, er et eksempel på hvordan kulturpolitikk ikke bør gjennomføres. Uten antydning til konsekvensanalyse endret man rammebetingelsene. La oss håpe at denne tilnærmingen vil bli stående i norsk kulturhistorie som en unntakshendelse.4

Alle som er opptatt av litteraturens posisjon og betydning bør være svært glad for prosessen som dagens kulturminister, Anniken Huitfeldt, har satt i gang. I dag styres kulturfeltet etter hvordan man innfrir på utvalgte hovedområder. De to omfattende utredningene har gjort det mulig å evaluere måloppfyllelsen på de fleste av disse punktene.

Det er et stort endringstrykk i internasjonal bokbransje nå; de digitale produktene tar markedsandeler fra papirboka, netthandel tar markedsandeler fra landbasert bokhandel og globale aktører, som selv ikke er innholdsleverandører, tar større plass i verdikjeden. Den samme utviklingen vil, uansett om det innføres boklov eller ikke, påvirke norsk bokbransje i betydelig grad.

Krever denne sterke endringskraften radikal endring i bokbransjens rammebetingelser? Eller er det klokt å ha en mer tilpasningsorientert tilnærming til situasjonen?

I Forleggerforeningen har vi vært opptatt av å tilføre fakta og informasjon til en diskusjon som ikke alltid har hatt tilstrekkelig faktisk grunnlag. Vi mener at i vi i løpet av dette året har bidratt til analysen av hva som bør repareres og hva som bør bevares. Vi har også arbeidet iherdig for å legge til rette for at vi som bransje kan ivareta fornyelsesmulighetene, som blant annet ligger i den teknologiske utviklingen.

Konkurranserådet, Forbrukerrådet, deler av pressen og noen politiske miljøer går i mot en boklov – og et fastprissystem. Hensikten med denne artikkelen er å utforske disse motforestillingene og se nærmere på alternativene som presenteres for å sikre de kulturpolitiske målene i en markedssituasjon med fripris. Og argumentere for framtidsrettede rammebetingelser.

La oss se nærmere på argumentasjonen for å forlate fastprissystemet.

«Et romantisk bilde av en bransje som bare er god og snill»5

Kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva mener at det er slik vi i bokbransjen beskriver oss selv. Han oppsummerer motstanden mot et fastprissystem på følgende vis:

Fastprisordningen gjør det lettere å beholde dagens struktur, som gir de store forlagene for mye makt, beskytter bokhandlerne og gjør litteraturen dyrere. Det hemmer innovasjon i formidlingsleddet, og Norge ligger derfor langt bak med utviklingen av digitale plattformer6.

Konkurransetilsynet skriver i sin høringsuttalelse at de er av den oppfatning at bokavtalen er konkurransebegrensende og til skade for forbrukerne, både i et kortsiktig og langsiktig perspektiv.7

Forbrukerrådet oppsummerer i sin høringsuttalelse at de synes det er svært uheldig dersom:

forbrukerne skal subsidiere en kommersiell bransje og deres inntekter, med det argument at det skal opprettholde en viktig kulturpolitisk oppgave i forbindelse med salg av breddeutgivelser og opprettholdelse av bokhandler i distriktene. Forbrukerrådet ser det som viktig at flest mulig forbrukere har både råd og mulighet til å kjøpe bøker.8

Kort kan motforestillingene sammenfattes i at man mener et regulert bokmarked begrenser innovasjon og konkurranse, noe som forsterkes av en vertikal integrasjon i bransjen. Fastprissystemet skal etter en slik tankemåte føre til dyrere bøker, og man finner det ikke godtgjort at den økte fortjenesten brukes til å finansiere den smale litteraturen.

La oss se nærmere på disse motforestillingene.

Innovasjon i bokbransjen

Kulturfeltet blir gjerne målt på fem parametere: Tilgjengelighet, kvalitet, bredde, mangfold og fornyelse. Utredningen om bokbransjen som konsulentselskapet Oslo Economics9 skrev på oppdrag fra Kulturdepartementet tidligere i år dekket i stor grad de fire første. Deres analyse viser at bransjen leverer i henhold til de kulturpolitiske mål på disse områdene.

Boklesingen i Norge er i verdenstoppen. Bøkene er svært tilgjengelige gjennom et kvalifisert og omfattende bokhandlernett og en rekke nettbokhandlere. Norske forfattere har stor suksess i utlandet, det er et stadig økende antall titler som oversettes til flere språk, og norske forfattere vinner internasjonale priser. Det er en omfattende og bred produksjon av nye titler innen alle sjangre som gir både bredde og mangfold. Og det selges mange titusen forskjellige titler hvert år.

Disse oppsummeringene har ikke vært utfordret i debatten. Kritikken har konsentrert seg om utviklingen innen det «digitale bok-Norge», særlig om e-boka. Manglende tempo i utviklingen og de valgte teknologiske og markedsmessige løsningene har vært mest kritisert.

I liten grad har det vært forsøkt å analysere hvordan den «norske modellen» for de digitale bokproduktene vil skille seg fra den verdensomspennende modellen som Amazon har lagt premissene for. Det kan være nyttig å beskrive disse to modellene, før man ser nærmere på kritikernes innvendinger.

For snart fem år siden lanserte Amazon lesebrettet Kindle. Det var den kommersielle starten på et kommende e-bokmarked. Nå selger Amazon flere e- enn papirbøker. Ved lanseringen hadde Amazon fordelen av å ha en omfattende database med informasjon om store deler av det bok-kjøpende publikum som handlet på nett. Deres løsning var å utvikle et lesebrett som bare kunne benyttes for å handle e-bøker hos dem. På det vis ble kundene låst inne til Amazon som eneleverandør. De valgte å prise e-bøkene lavere enn innkjøpspris. Tapsprissettingen holdt andre mulige konkurrenter ute av markedet, og deres kraftige vekst førte til at konkurrenter på papirbøkene, landbasert bokhandel, raskere ble utkonkurrert. Dermed dominerte Amazon det engelskspråklige markedet for e-bøker fra første øyeblikk av og oppnådde en markedsandel på nitti prosent i USA.

Så bestemte Apple seg for å gå inn i bokmarkedet i 2010. «Agentprisingen» på e-bøker ble introdusert. Apple ville ha en prosentandel av bokas utsalgspris, men overlot til forlaget å bestemme prisen. I realiteten fikk det amerikanske markedet med dette et fastprissystem for e-bøker. Beslutningen om prisfastsettelsen ble flyttet til forlagene, slik situasjonen er i Norge. De skulle bestemme prisen for sin e-boktittel, basert på egen vurdering av konkurransesituasjonen. Amazon så seg nødt til å følge samme modell.

Mike Shatzkin, som leder «The Idea Logical Company», har mer enn femti års erfaring fra bokbransjen. Han har vært bokhandler, forfatter, agent, jobbet med salg, markedsføring og produksjon i forlag – og i mange år har han vært konsulent. Shatzkin oppsummerte situasjonen for e-bøker i USA etter Apples inntreden på følgende vis:

Ved at e-boktitlene ble priset på individuell basis fikk man en balansert konkurranse i markedet, tidligere hadde Amazon i lanseringsfasen en og samme pris på store deler av tittelutvalget. Han viser til at resultatet var en utjevning i markedsandeler (Amazons andel falt fra nitti til seksti prosent). Hele det økologiske e-boksystemet ble mer omfattende, noe som har gitt kundene mange flere kjøpsmuligheter. Han er sterkt opptatt av at innovasjonen hos andre aktører enn Amazon (som Barnes & Nobles utvikling av Nook) ville vært mindre sannsynlig om markedet hadde vært dominert av tapsprising.

Det neste som skjedde i USA var at det amerikanske justisdepartementet i april i år reiste sak basert på påstanden om at agentmodellen ble utviklet i et ulovlig samarbeid mellom aktørene. Det fikk lederen av den amerikanske forfatterforening, Scott Turow til å skrive10: “The proposed settlement is a shocking trip through the looking-glass». Hans oppsummering var: Ved å tillate Amazon på nytt å kunne selge de fleste e-boktitlene med tap, vil justisdepartementet i prinsippet gjøre det umulig for tradisjonelle bokhandlere å gå inn i e-bok markedet, samtidig som de driver handel fra disse bokhandlerne og inn i den proprietære Kindle-verden.

Turow skriver videre: «Dagens lave Kindle priser vil bare vare så lenge som det tar Amazon å re-etablere dets monopol. Det er vanskelig å forstå at justisdepartmentet på et eller annet vis har overbevist seg selv om at deres løsning stimulerer konkurransen og er bra for leserne på lang sikt.»

Noen amerikanske forleggere har valgt å forhandle frem en løsning med justisdepartementet, mens Macmillan og Penguin, sammen med Apple, foretrekker en rettssak fremfor å akseptere kravene som stilles fra justisdepartementet for et forlik. Nå er dette blitt en sak hvor de kjemper for agentmodellen – som likner på fastprismodellen – som etter deres skjønn er den eneste måten å oppnå et åpent og konkurransedyktig marked i framtiden.

John Sargent, sjef for Macmillan, har vært I førersetet for å unngå Amazons monopolsituasjon. Fra han utfordret Amazon for første gang på deres tapsprising av hans bøker, til kampen han nå står i.

Hans vurdering av kravene fra justisdepartementet var følgende: “Etter en nøye vurdering, har vi konkludert med at kravene som ble framsatt, kunne tillatt Amazon å gjenvinne monopolsituasjonen, som de hadde bygget opp før man byttet til fastprismodellen. Vi mener også at avtalen som justisdepartementet ønsket å påtvinge oss ville ha en sterk, negativ innvirkning – også på lang sikt – på dem som selger bøker og må tjene penger på det, fra de største kjedebokhandlerne til de minste frie bokhandlerne.»

Videre sier han: «Da Macmillan endret til en fastprismodell, gjorde vi det vel vitende om at vi ville tjene mindre penger på våre e-bøker. Vi endret modellen for å støtte et åpent og konkurransekraftig marked for framtiden, og det fungerte. Vi tror fortsatt på framtiden og vi tror fortsatt at fastprismodellen er den eneste måten å nå ditt.”

Apple argumenterer med at gjennom deres inntreden i markedet – og med deres fastprismodell – har man fått økt ikke bare mangfoldet på tilbudssiden, men også etterspørselen etter e-bøker ved at dette tvang Amazon og andre til å konkurrere mer aggressivt, ikke minst ved å oppgradere e-bokleserteknologien. Her er vi ved samme kjernepunkt som Mike Shatzkin er opptatt av: Er du i et marked hvor en dominerende aktør forsøker å redusere konkurransen ved hjelp av tapsprising, får du lite innovasjon fra andre aktører. Ganske enkelt fordi de ikke har råd til det med negative driftsresultater.

Apple oppsummerer i sitt svar til det amerikanske justisdepartementet på følgende vis: Vår inntreden i e-bokdistribusjonen er et klassisk pro-konkurransetiltak, som skapte konkurranse hvor konkurranse ikke fantes.

Bokhandlerkjeden Barnes and Nobel er like sterke i sin argumentasjon for at fastprismodellen for e-bøker gir lavere e-bokpriser til kundene, lavere innkjøpspriser for nettbokhandlere og større innovasjon fordi e-bokslagsleddene utvikler nye produkter for å differensiere seg.

Det interessante er at det engelskspråklige e-bokmarkedet har rukket å prøve ut de to modellene det strides om i Norge, først en friprismodell og deretter en fastprismodell med sterkere konkurranse i salgsleddet. Som man ser er disse sentrale aktørene i amerikansk bokbransje på kollisjonskurs med de regulerende myndighetene som legger en konvensjonell konkurransetilsynslogikk til grunn: Fri prissetting i salgsleddet er det beste.

På oppdrag fra Den norske Forleggerforening vurderte blant annet professorene Foros og Kind ved NHH fastprisordning for e-bøker. Deres oppsummering var som følger:

«E-bokmarkedet er fortsatt umodent, men det er tegn til høy konsentrasjon på distribusjonsleddet, hvor dominerende e-bokhandlere tilbyr egne, dedikerte lesebrett (Amazon Kindle) og mer generelle nettbrett (Apple’s iPad). I en slik kontekst vil det antagelig være betydelige effektivitetsgevinster knyttet til at beslutningene om hvilke bøker som skal gis ut og til hvilke priser tas av det leddet med best informasjon om markedspotensialet til den enkelte utgivelse. Det vil med stor sikkerhet være det enkelte forlag, og ikke globale aktører som Amazon og Apple eller en tilsvarende nasjonal aktør, for den saks skyld. Dermed vil dette forsterke konklusjonen om at bindende videresalgspriser kan være velferdsfremmende. Denne konklusjonen støttes av observasjonen om at plattformtilbyderne som kontrollerer tilgang for kundene til digitale informasjonsgoder typisk overlater beslutning om sluttbrukerpriser til de som lager innholdet (som i vår kontekst er forleggerne).»11

En samlet norsk bokbransje mener det samme som den hoveddelen av den amerikanske; innovasjon og utvikling at det norske e-bokmarkedet er best tjent med et fastprissystem – som i resten av bokmarkedet. I tillegg har vi i Norge vært opptatt av å få på plass teknologiske løsninger som gir rom for dynamisk konkurranse i salgsleddet. Amazons eneaktørdrevne markedsutvikling frister ikke, verken om man ser på leserens, forfatterens eller bransjeaktørenes behov.

Men det er ingen tvil om at en tilnærmet monopolist på salgssiden, med finansielle krefter til å selge de nye produktene med tap over lengre tid, gir raskere vekst. Baksiden av medaljen er hva som skjer når en slik aktør har etablert markedsdominans og skal begynne å høste av dette. Norsk Studentunion har vært opptatt av nettopp dette i forbindelse med høringen om bokutredningene12. De har sett på Sverige hvor nettbokhandelen med Adlibris i spissen dominerer salget av faglitteratur til svenske studenter. Etter undersøkelser konkluderer de med at etter en periode med prisdumping og markedsposisjonering, som førte til at campus-bokhandlerne ble utkonkurrert og lagt ned, er i dag prisene høyere enn de er i Norge for tilsvarende bøker.

I Norge fantes ingen dominerende aktør i nettsalg på bøker i 2007, det finnes heller ikke i dag. Derimot har en rekke aktører i bransjen valgt å bygge opp en fellesløsning for den digitale distribusjonen. Det har ikke hindret andre i å lansere alternative løsninger (som Digitalbok). Utviklingsarbeidet har tatt tid, og først nå er løsningene gode nok til at vi kan få en sterk vekst i e-bokmarkedet i Norge. Status er beskrevet i to rapporter som er laget tidligere i år13.

Oppsummert er situasjonen for norske e-bøker nå slik: Avtalene som sikrer forfatternes rettigheter og muligheten til å publisere digitalt, er på plass. Nye bøker kommer i stadig større grad parallelt som både papirbok og e-bok. Nettbokhandlerne har fått, eller vil i løpet av året få, på plass sine ulike forretningsmodeller og konkurrere om å levere det beste tilbudet på formidling og nedlasting av e-bøker og lydfiler samt salg av lesebrett.

Den digitale distribusjonsløsningen (DDS) fungerer nå på et effektiv og rasjonelt

vis og den åpnes nå opp for alle aktører; forlag og nettbokhandlere. Forbrukeren har «ettpunktsregistreringsløsninger» hos de fleste nettbokhandlerne og de har i tillegg adgang til alle sine norske e-bokkjøp i samme nettløsning.

Vurdert i ettertid er det ikke vanskelig å se at mye kunne vært gjort bedre. De første teknologiske løsningene for salgsfunksjonene burde vært markedsført som betaversjoner, til de var kommet til det brukervennlige nivået de nå har nådd. Og bransjen kunne på et tidligere tidspunkt drøftet, utviklet og presentert en plan for utviklingen som kunne gitt større realisme i hva som kunne forventes av utviklingstakt av dette nye området i et lite marked.

Etter mitt skjønn er det intet belegg for at et fastprissystem hindrer innovasjon, heller ikke innen det digitale feltet. Snarere tvert imot.

Men hvorfor har utviklingen gått så mye senere i Norge enn i USA? Skyldes det strukturen i det norske bokmarkedet, som i følge kritikerne gir de store forlagene for mye makt, og at forlagskonserner som eier landbasert bokhandel beskytter dem ved å hindre utvikling av det digitale bokmarkedet?

Konkurransefeltet i den norske bokbransjen

Før vi drøfter dette nærmere, la oss se på de faktiske forhold. I utredningen til Oslo Economics14 tidligere i år finnes en grundig gjennomgang av markedssituasjonen i Norge. Først henviser de til en undersøkelse gjennomført i 200915 som viste at det fantes 13.000 separate utgivere, telt ut ifra ISBN-nr. De skriver at om lag 130 utgivere hadde utgitt mellom 10 og 50 titler de siste fem årene. 300 av utgiverne hadde bare utgitt én tittel de siste fem årene. I løpet av de siste 6-7 årene er medlemstallet i Den norske Forleggerforening nesten fordoblet. I tillegg har flere forleggere som har kommet til de siste årene valgt å holde seg utenfor foreningen. Det er altså et stort mangfold av forlag i Norge.

Utrederne ser også på de tre store aktørene i markedet og har kommet fram til at deres markedsandeler i forlagsbransjen er: Cappelen Damm 20,6 prosent, Gyldendal 16,5 prosent og Aschehoug 12,7 prosent. De konkluderer med at det norske markedet for produksjon er lite konsentrert og at dette tilsier at forholdene ligger relativt godt til rette for konkurranse.

Eierskapet disse tre forlagskonsernene har i andre deler av verdikjeden, særlig i landbasert bokhandel, har utrederne også sett på. De fastslår at Norli/Libris (som Aschehoug eier 51 prosent av) av har en andel av totalmarkedet på 22 prosent, ARK som er heleiet av Gyldendal har markedsandel på 13 prosent og Tanum som er heleiet av Cappelen Damm har en markedsandel på 4 prosent16. Heller ikke i salgsleddet er det stor konsentrasjon med andre ord.

Utrederne mener at den vertikal integrasjonen mellom forlag og ulike distribusjonskanaler i det norske bokmarkedet trolig gir både fordeler og potensielle ulemper fra et samfunns-økonomisk perspektiv.

I Forleggerforeningen har vi vært opptatt av å sikre alle forlag god tilgang til bokhandelen. Også på dette området er det behov for fakta. Foreningen har fått tilgang til de tre største konsernenes markedsandel i egeneide bokhandlerkjeder sammenliknet med deres totale markedsandeler (målt etter netto forlagsomsetning). Undersøkelsen tar for seg årene 2009, 2010 og 2011. Cappelen Damm og Gyldendals markedsandeler i egeneide kjeder er lavere enn andelen av boksalget de har i det norske totalmarkedet i disse årene. Aschehougs markedsandel i Norli Libris, kjeden de er deleier i, er større enn gjennomsnittet i markedet målt i kroner.

Hvordan skal man tolke disse forskjellene? Markedsandelen til et forlag i de ulike bokhandelkjedene påvirkes sterkest av forlagets utgivelsesprofil på den ene side og bokhandelkjedens salgsprofil på den andre. For eksempel har både Libris og særlig Norli en profil som i større grad sammenfaller med de bokgruppene der Aschehoug-konsernet, inklusiv Forlaget Oktober, har en sterk posisjon i markedet. Ikke minst gjelder dette norsk skjønnlitteratur.

Det er viktig for norske forlag, lesere og forfattere å vite at en så stor salgskanal som norsk bokhandel er tilgjengelig for alle dem som utgir bøker. Så kan ikke alle bøker få like stor oppmerksomhet. Men det er vesentlig at eierskap ikke påvirker i utvelgelsene av hvilke titler det satses sterkest på. Vi kan ikke se av tallene som nå publiseres, at eierskap påvirker markedsandelene. For å sikre at dette ikke endrer seg, vil Forleggerforeningen følge utviklingen, og nye tall bli publisert årlig.

Utrederne påpeker at et virkemiddel som kan tas i bruk av forlangskonsernene for å redusere tilgangen til bokhandelen for ikke-eiende forlag, er marginskvis. Andre aktører har også tatt opp spørsmålet om marginutviklingen i bokhandelen. En undersøkelse av dette for perioden 2002 – 2006 foreligger. Forleggerforeningen vil nå lage en ny undersøkelse for de siste fem årene for å oppdatere tallene. Den skal være klar i løpet av året.

Imidlertid er det viktig å understreke at i de siste tretten årene har ikke bokhandelens marginer vært en del av Bokavtalen. Bransjeforeningene har derfor ingen innflytelse på marginfastsettelsen, den skjer i forhandlinger mellom det enkelte forlag og bokhandler eller bokhandelkjede.

Enkelte aktører velger å fremstilles dette annerledes i den offentlige debatten, men det er en avsporing.17 Så kan det føyes til at i Forleggerforeningens høringsuttalelse til de nevnte utredningene, har vi foreslått en regulering av marginene i norsk bokhandel i forskrifts form, hvis en boklov blir vedtatt.

Hvordan skal man konkludere når det gjelder det vertikale eierskapet i norsk bokbransje? De tilgjengelige fakta tyder på at det er lave etableringshindre i bokbransjen med åpen tilgang på effektiv distribusjon. Konsentrasjonen er klart mindre enn i friprislandene Sverige og Danmark18. Vi kan ikke se av markedsandelsoversikten at de tre bokkonsernene som både eier forlag og bokhandel hindrer andre forleggere å nå ut med sine bøker.

Men forleggere flest er nok mer opptatt av økende sentralisering og marginutviklingen i bokbransjen, enn av eierskapet. Forleggerforeningen støtter de mindre forleggerne i arbeidet med å skaffe alternative kommunikasjonskanaler til de store bokhandelkjedene slik at deres bøker kan gis en god og grundig salgsvurdering. Og vi må få en bedre diskusjon om marginutviklingen i bransjen når nye fakta foreligger. Men er det logiske grunner til at bokkonsernene skal ønske å medvirke til en marginoverføring fra forlag til bokhandel?

Konsernsjefen i Cappelen Damm, Tom Harald Jenssen har sagt følgende på spørsmål om han er åpen for en debatt om eierstrukturen i norsk bokbransje:

«Ja, dette er en relevant debatt som føres hele tiden. Det skader likevel ikke med litt kunnskap som grunnlag for diskusjonen. Om lag 60 % av bokomsetningen i Norge er kanalisert gjennom bokhandel. Bokkonsernet Cappelen Damm eier bokhandelskjeden Tanum. Ifølge noen kritikere fører dette til Cappelen Damm er tjent med høy avanse i bokhandelsleddet. Så litt fakta: Tanum har ca. 4 % markedsandel. 94 % av Cappelen Damms omsetning i den viktigste kanalen for boksalg i Norge, selges m.a.o. gjennom andre bokhandlere. Dette burde tydeliggjøre at forlaget Cappelen Damm er tjent med lavest mulig margin bokhandelsleddet. Heller ikke Aschehoug og Gyldendal har dominerende markedsposisjoner i bokhandel.»19

Da gjenstår vurderingen av om forlagskonserner, som eier landbasert bokhandel, beskytter dem ved å hindre utvikling av det digitale bokmarkedet.

Utredningen som tok for seg de europeiske bokmarkedene20 viste at i de fleste av landene var markedsandelen av e-bøker i 2010 mellom 0,5 og 2 prosent. Enten det var fri- eller fastpris i landet. I Sverige utgjorde e-bøker fortsatt 0,5 prosent av omsetningen i 2011. Unntaket i Europa er Storbritannia hvor anslaget var på 6 prosent. Mens andelen i USA var større. Ingen av de europeiske landene, heller ikke Norge, har hatt en så dominerende salgsaktør på nettsalg som Amazon. Det er grunn til å tro at dette er hovedgrunnen til den ulike veksttakten i de engelskspråklige markedene og andre.

I den norske bokbransjestatistikken finnes ikke tall for netthandelen av papirbøker. Kvalifiserte anslag tyder på en omsetning på vel 500 millioner kroner i 2011, og en andel av bokmarkedet på nesten 10 %. I dette markedet er det mange aktører. To har sitt utspring utenfor bokbransjen (cdon og Platekompaniet), Haugenbok var tidligere privat eiet av bokhandler Harald Haugen, nå er Fagbokforlaget inne på eiersiden. AdLibris har sitt utspring i svenske AdLibris og eies av Bonnier, Bokklubben og Bokkilden eies av fire forlag – og i tillegg har de store bokhandlerkjedene sine egne netthandlere. Globale aktører som Amazon og Apple konkurrerer også om leserne. Ingen av konkurrentene synes å ha en markedsandel av netthandelen på over 25

Når salg av e-bøker nå vil vokse fram, vil det ikke stå på mangfoldigheten i salgsleddet. I konkurransen om det kommende digitale markedet kommer også Digitalbok til, som eies av Cappelen Damm. Det er å forvente at ytterligere spesialiserte nettbokhandlere oppstår.

Skulle noen bokkonserner ha ønske om å hindre utviklingen av e-markedet, vil ikke det være mulig i framtiden. Netthandelen og publikum vil forvente at e-bøkene publiseres samtidig med papirbøkene og at det finnes en prisdifferanse mellom e- og p-bøker som er på linje med det som gis av Amazon. De første undersøkelsene om dette21 tyder på begge ønsker vil bli innfridd.

Om grunnen til den svakere utviklingen innen e-bøker i Norge (og de fleste europeiske land) skyldes fraværet av en dominerende aktør på nettsalgssiden, manglende vilje til rask ekspansjon av e-handelen fra bokkonsernene eller ganske enkelt at en så omfattende teknologisk utvikling i et lite marked som Norge, kombinert med at etterspørselen har vært mindre enn mange hadde forventet, har vi ikke empiri til å bedømme. Det som synes klart er at nye løsninger tvinger seg fram, slik de nå har gjort i det digitale bok-Norge. Men manglende tempo i utviklingen kan neppe belastes bokkonsernene alene. Og det viktigste av alt, for en bred spredning av litteraturen er mangfolds-modellen i Norge klart å foretrekke framfor en eneaktørsdominans i salgsleddet.

Norske forleggere arbeider også bredere for å gjøre bøkene digitalt tilgjengelig for leserne. Nå er det inngått en avtale som gir Nasjonalbiblioteket anledning til å gi publikum digital tilgang til de aller fleste bøkene publisert før år 2000. Det arbeides også med en utlånsmodell for bibliotekene som skal gi låntakerne tilbud på alle e-bøkene. Dette gir en samlet løsning for de digitale utfordringene i den norske bokbransjen hvor den norske leser får en unik tilgang til bøker via nettet. Vi kan ikke se at noe annet land har løst dette på samme vis, så langt.

Hvis man ikke tror at e-boka vil overta markedet for papirboka over natta, bør forleggerne som yrkesgruppe være opptatt av om vi har en landbasert bokhandel eller ikke, i alle fall de nærmeste årene?

Trenger vi landbasert bokhandel?

Kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva sier at: Det er bra med bokhandlerdød. Nedleggelse av bokhandler er en positiv utvikling: Jo mer av salget som kommer til digitale plattformer, desto bedre er det22.

Han er i godt selskap. Den svenske kulturministeren har sagt det samme. Kjell Bohlund, som har studert utviklingen i det svenske bokmarkedet de siste årene, mener at dette har svak empirisk støtte. Hans oppsummering er at omsetningen som forsvinner når en bokhandel legges ned, i ganske liten grad fanges opp av andre bokhandlere eller netthandelen23.

Han påpeker også at stagnasjonen, som man nå ser i Sverige i supermarkeder og dagligvarehandelen, kan virke underlig siden det er i disse kanalene bestselgersalget er blitt konsentrert. Hans forklaring er det spissede bestselgersalget ikke har kompensert for det reduserte boksortimentet og salgsflatene i disse salgskanalene de siste årene. Som et eksempel peker Bohlund på at Åhlens varehus som var pådriveren i priskonkurransen på bestselgerne, for et år siden besluttet å stenge alle sine bokavdelinger.24

Bohlund viser også til at mens det for ti år siden var uro hos forleggerne over at den forlagseide Akademibokhandelens raske ekspansjon kunne føre til en uheldig maktkonsentrasjon, er forleggerne i dag urolige over kjedens framtid, tatt i betraktning de store tap den har hatt de siste årene.25

Hans oppsummering er at den kraftige tilbakegangen i bokhandelens salg har medført synkende omsetning også for forlagene. Den sterke veksten i netthandelen har ikke oppveiet nedgangen i den landbaserte bokhandelen. Hans forklaring er at landbasert bokhandel og netthandel i betydelig grad har ulike markeder.

Bohlunds konklusjon er at problemene i salgsleddet tilsier at forlagene må gjøre noe. Han skriver at i et friprismarked som Sverige er det vanskelig å finne bransjeløsninger. Uten statlige reguleringer og støtte er det bare de store bokkonsernene som har mulighet til å påvirke strukturen i handelsleddet.26

Noe som etter mitt skjønn vil føre til ytterligere konsentrasjon.

Gitt at disse svenske erfaringene kan overføres til den norske bokbransjes hverdag, er alle forlag tjent med at en sterk landbasert bokhandel supplerer den voksende netthandelen. Vi trenger mange og alternative salgskanaler.

Da gjenstår det å se på kritikernes synspunkter om at fastprissystemet fører til dyrere bøker, særlig i fastprisperioden, og at det ikke er noen garanti for at den økte fortjenesten brukes til å finansiere den smale litteraturen. La oss ta det siste først.

Hvordan brukes «fortjenesteøkningen»?

Konkurransetilsynet utelukker ikke at faste priser medfører flere utgivelser men slår fast at det ikke er noen garanti for at den fortjenesteøkningen som skulle oppstå som et resultat av en høyere pris på enkelte titler brukes til å finansiere den smale litteraturen27.

Hva en slik fortjenesteøkning brukes til, er et nøkkelspørsmål. For norske forleggere representerer fast bokpris navet i den norske bokbransjemodellen og vi mener at den legger til rette for blant annet en effektiv kryssubsidiering mellom brede og smale utgivelser i forlagsleddet.

Konkurransetilsynet har rett i at det ikke foreligger empiri om dette i Norge. Men noen refleksjoner kan man gjøre seg. La oss starte med situasjonen i det store engelskspråklige kulturmarkedet.

En amerikansk undersøkelse knyttet til bøker, musikk, film og teater28 konkluderte med at bare 1 av 5 produkter betalte egne kostnader – dette til tross for alle gode intensjoner om det motsatte. Dette forklares med at:
»All etterspørsel er usikker, fordi forbrukerens reaksjon på et kulturprodukt verken kan forutsies eller forklares.» Ingen forutså Harry Potters suksess. Det ville også ha vært helt umulig, på forhånd, å si at Sofies verden (500-600 sider filosofihistorie for barn) skulle bli verdens mest solgte bok i 1994. Det samlede, profesjonelle kulturtilbudet kan rett og slett ikke tilpasses "markedet".

For å korrigere dette misforholdet må man enten ha et meget stort marked som gir nødvendig inntjening på det som lykkes, eller det offentlige må inn med tiltak for å supplere markedet.

I Norge har man valgt å løse dette enten med direkte støtteordninger, som for film og teater, eller så gir man gi aktørene muligheter til å ta vare på og overføre inntekter fra de produksjoner og aktiviteter man tjener på til de man ikke tjener på.

Omfanget av nye titler som skapes hvert år til det lille norske bokmarkedet svarer delvis på Konkurransetilsynets spørsmål om fortjensteøkningen som en følge av fastpris brukes til å finansiere den smale litteraturen. En nærmere undersøkelse om hva denne fortjenesteøkningen brukes til, kunne vært nyttig.

Det er neppe mulig å bevise at alt går til å finansiere dem smale litteraturen. Men det er også en for snever betraktning. Spørsmålet må være om disse midlene brukes til å korrigere markedssvikten i et lite marked som det norske. Da handler det om å se på forlagenes investeringer i innovasjon, i bøkene så vel som i struktur og teknologi.

For å nærme seg problemstillingen fra et annet sted: Det er viktig at et den merverdien som skapes gjennom en statlig regulering ikke benyttes til å ta ut urimelig eieravkastning eller at den benyttes til å opprettholde en ineffektiv bokbransje. Det er ikke gjennomført systematiske undersøkelser av eieravkastningen i bokbransjen, men ingenting tyder på at den er høyere enn alternativ bruk av midlene til andre investeringer, sett fra et eierperspektiv. Antakelig er det motsatt.

Det er knallhard konkurranse i alle deler av verdikjeden i bokbransjen, etableringshindrene er lave og nyetablering, særlig på forlagsleddet, er stor. Det er lite sannsynlig at ineffektivitet får spre seg i bransjen.

I diskusjonene om fast eller fri pris, ser vi gjerne til våre svenske og danske naboer. De første fordi de har hatt fri pris i mange år. Og til danskene som er midt i endringsprosessen fra et fastprissystem til fri pris. Inge Lise Hornemann, som er leder av den danske forfatterforeningen oppsummerer situasjonen i Danmark slik: Forlagene utgir mindre, og de har blitt mer salgsfokusert. Vi har sett en del eksempler på forfattere som aldri har hatt problemer å få gitt ut bøker, nå ikke får det, sier hun. Spesielt er det de såkalt smale forfatterne som har det vanskelig29.

For Sveriges del oppsummerer Kjell Bohlund slik: For forlagene er konkurransen om bestselgerforfatterne skjerpet. Forfatterne bytter forlag i større grad og etter et klart mønster. Forfattere som selger bra bytter til et stort forlag mens de små forlagene får forfattere som ser sine opplag synke. Mange små forlag gir ikke ut skjønnlitteratur, fordi de vet at de ikke vil få beholde forfattere som gjør det bra. Det ser ut til å være lettere å skape og opprettholde små og mellomstore kvalitetsforlag i fastprislandet Norge, enn i friprislandet Sverige.

Om ikke bevisene er der, indisiene er i alle fall klare på at overskuddet i fastprissystemet i Norge benyttes slik det er forutsatt, til å holde oppe innovasjon i bokutgivelsene og en markedsplass for bøkene.

Hva betyr så fastprissystemet for prisnivået på bøker?

Prisen på bøker

Utredningen «til bokas pris»30 omfattet bokbransjen i 15 europeiske land. 9 av disse har boklover med fastprisbestemmelser og 6 har friprissystemer. Utrederne sier at som hovedregel er det kontinentale Europa regulert med boklover. Deres konklusjon om prisen på bøker er:

Valg av friprissystem fører til økt bestselgersalg og lavere priser på utvalgte bøker, mens fastpris fører til salg av et bredere utvalg bøker. Men systemene kan ikke skilles ut fra effekter på gjennomsnittlige priser: Målt i gjennomsnitt er det ikke mulig å si at valg av friprissystem fører til lavere priser enn fastprissystemer.31

Hvordan fungerer så priskonkurransen i det norske bokmarkedet? Hvert forlag fastsetter prisen på den enkelte tittel på samme vis om alle produsenter gjør, man vurderer kalkylen, produktet og konkurransesituasjonen. Når det er gjort kan salgsleddet i en kort fastprisperiode gi inntil 12,5 prosent rabatt til forbrukeren.

Forlagene driver det som kan kalles aktiv versjonsprising: Undersøkelse viser at e-boka prises fra 30 til 70 prosent lavere en papir (før moms). Pocket-bøker utgis i ulike utgaver, halvparten av alle utgivelser kommer som pocket i fastprisperioden. Fra 1. mai året etter utgivelse kan salgsleddene sette hvilke priser de vil. Av de ca 40.000 norske titler som er tilgjengelig kan salgsleddene bestemme prisen på vel 90 prosent av disse. Av de resterende 10 prosent er fastprisperioden på svært mange av dem på under ni måneder.

Konkurransetilsynet legger i sin høringsuttalelse stor vekt på en undersøkelse de har gjort av prisene på bestselgerlistene av bøker i Sverige og Norge. Der finner de store prisforskjeller, men uten en nærmere drøfting av hvorfor det er slik.

Lavere lønns- og kostnadsnivå gir lavere priser i Sverige – på nesten alt. Timefortjenesten for industriarbeidere er beregnet til å være 57 prosent høyere i Norge enn i Sverige.32 For produkter med store faste kostnader, og lavere variable kostnader (som bøker) betyr et dobbelt så stort marked, som det svenske bokmarkedet er, mye. Det er også vanskelig å sammenlikne den effektive gjennomsnittsprisen for bøker til forbruker fordi det er så stor spredning på prisingen mellom salgskanalene, særlig i Sverige. Det er også utfordrende å finne en metodisk tilnærming til å lage en prisindeks som dekker hele utbudet og hele markedet. Dette kan være grunn til at Oslo Economics ikke valgte å foreta en nivåsammenlikning av priser, men bare så på prisutviklingen i Danmark, Sverige og Norge de siste 6 årene. Der er det ingen forskjell.

Prisnivået er lavere i Sverige enn i de andre nordiske landene: Kjell Bohlund fastslår følgende: «…bokprisene i Sverige er lave, ikke bare sammenliknet med Norge men også sammenliknet med de andre nabolandene. Det virker ikke som det spiller noen rolle om vi sammenlikner oss med friprisland eller fastpris-Norge. Gjennomsnittsprisene i Sverige er lavere»33.

Dermed blir dette et verdivalg mellom billigst mulig bok til forbruker og en bokbransje som kan oppfylle andre samfunnsøkonomiske og kulturpolitiske krav: «Svagheten i den svenska modellen är att priskonkurrensen försvagat bokbranschen ekonomiskt. Det har än så länge i första hand drabbat bokhandeln, men det finns en ganska stor risk för att det får negativa återverkningar i förlagsledet och för författarna. Man kan redan se tecken på att nyutgivningen minskar»34

Fripris gir billigere bestselgere, mindre bredde og dyrere breddelitteratur. Fripris er til for de store aktørene i forlagsleddet og i salgsleddet. Den danske bokhandler og litterære agent, Lars Ringhof, sier:
«Priskonkurrencen slår de svageste ihjel, hvilket efterlader de store spillere med deres etablerede smag og deres forudsigelige kunst alene på markedet. Og det er uheldigt for produktudviklingen af kultur»35.

Satt på spissen: Maktkonsentrasjonen i friprisland har en helt annen dynamikk enn i fastprislandene. De store forlagene blir enda større, den lille bokhandelen forsvinner. Brutalisering og kommersialisering blir resultatet av ytterligere jakt på den neste store bestselger. I disse landene skjer det også oppløsning av det kollektive avtaleverket. For de bestselgende forfatterne kan kombinasjonen av lavere priser, høyere antall og muligens høyere royalty slå positivt ut. For alle andre vil lavere salg, høyere priser og lavere royalty slå negativt ut

I Danmark har man nå hatt en overgang til friprissystem.

«En av seks bokhandlere er lagt ned, bestselgerne går unna i høyt tempo i supermarkedene, normalkontrakten er borte og inntektene til danske forlag har gått tilbake med nesten tolv prosent på et år. Det er tilstanden etter ti år med gradvis liberalisering av det danske bokmarkedet. Når man legger til at 400 av 900 danske folkebibliotek har blitt stengt de siste ti årene som følge av komunnereform, står man igjen med et ikke veldig optimistisk bilde av hvordan det står til med litteraturen hos vår nabo i sør». 36

Kan så de kulturpolitiske ulempene ved en friprismodell korrigeres? La oss se nærmere på forslagene som har kommet fra dem som vil ha fri-pris.

Alle vil boka vel

En interessant observasjon er at alle kritikerne av fastprismodellen ser behovet for å korrigere markedssituasjonen som oppstår i et friprismarked. Konkurransetilsynet slår fast at bøker er et viktig kulturgode og et viktig informasjonsgode og ser at det kan være nødvendig å ha reguleringer for å opprettholde og sikre bokens stilling. Deres oppskrift er mer av de samme virkemidlene som er i bruk i dag:

«Konkurransetilsynet vil imidlertid påpeke at det generelt er viktig å bruke mest mulig målrettede virkemidler for å oppnå konkrete mål. Litteraturrapporten redegjør for ulike statlige virkemidler på litteraturområdet. Kulturpolitiske mål knyttet til god tilgjengelighet og bredde er i dag reflektert i flere ulike virkemidler, som blant annet innkjøpsordningen, finansiering av skole- og folkebibliotek, støtte til konkrete utgivelser, fritak for merverdiavgift og støtteordninger for forfattere. Imidlertidig viser Litteraturrapporten til at det er vanskelig å påvise hvilke virkemidler som best fremmer de kulturpolitiske målsetningene. Det er Konkurransetilsynets oppfatning at slike virkemidler vil kunne videreutvikles i et friprissystem for å sikre boken som et viktig kulturgode og informasjonsgode»37

Forbrukerrådet har laget sin høringsuttalelse etter å ha lest det Konkurransetilsynet skriver. De er også opptatt av at bøker har en viktig kulturpolitisk oppgave i vårt samfunn som det vil være viktig å stimulere og ivareta. De er enig med Konkurransetilsynet i at en fastprisordning prinsipielt bør avvikles da den er til skade for forbruker. Dersom en videreføring skal vurderes, må det skje mer målrettet knyttet til enkelte utgivelser der prisfastsettelsen ikke er horisontal. Kulturpolitiske mål knyttet til tilgjengelighet og bredde må søkes oppnådd gjennom innkjøpsordninger, finansiering av skole- og folkebibliotek, støtte til konkrete utgivelser og støtteordninger for forfattere38

Anna Katharina Fonn Matre, som er medlem av Minervas kulturråd, ønsker også å fjerne fastprisen. Hun mener at målrettede tilskudd i form av produksjonsstøtte og forfatterstipend i langt større grad enn momsfritaket og fastprisordningen vil være med på å realisere litteraturpolitiske mål om mangfold og tilgjengelighet39.

Forslagene har det til felles at de vil bygge ut eksisterende ordninger. Ingen har forsøkt å anslå hvor mye kulturbudsjettet måtte økes for å dekke dette. Heller ikke i hvor stor grad man måtte bygge opp Kulturrådet til å håndtere utvidete støtteordninger, eller om det skulle være en annen instans som skal overta dette ansvaret.

Innen filmen, hvor det går store støttebeløp til de enkelte prosjekter etter grundig vurdering av mange prosjekter som konkurrerer om midlene, har man bygget opp et stort Filminstitutt som blant annet løser disse oppgavene. Med tanke på at det hvert år utgis mer enn 5000 nye titler i Norge, skolebokmarkedet ikke inkludert, er det vanskelig å se for seg kulturbyråkratiske løsninger som skal administrere og vurdere direkte støtteordninger som et alternativ til fastprisordningen.

Heller ikke er det problematisert at det som kalles «armlengdes avstand» i et slikt system blir kortere. Dagens løsning overlater i stor grad til forlagene å gjøre vurderingen av hvilke bokprosjekter som har livet rett. Ved at man skal bygge ut mer omfattende støtteordninger er det sannsynlig at kulturbyråkratiet vil måtte tre nærmere selve forlagsprosessen og ha en mer direkte påvirkning på antakelser og utgivelsespolitikk.
 

Dagens fastprissystem synes å ivareta bredden i utvalget, mangfoldet i salgskanaler og nødvendig innovasjon. Vi ser ingen eksempler fra friprisland som har evnet å lage støtteordninger som kompenserer for det som faller fra ved overgangen til et friprissystem. Vi tror at en ren utvidelse av dagens støtteordninger heller ikke vil være et godt nok svar på utfordringene som vil komme.

Bokbransjen er en næring som er noe atypisk for kulturfeltet siden den i stor grad er markedsdrevet og markedsfinansiert. Unntaket er tiltak som innkjøpsordningen, noe produksjonsstøtte, bidrag til forlaget Samlaget og stipendier til forfattere. Den statlige (nærings)politikken er i hovedsak begrenset til indirekte og aktørnøytrale virkemiddel, hvor momsfritak og fastpris er de viktigste. Bokbransjen makter slik via markedet å finansiere bredden.

Hvorfor boklov?

Det viktigste en boklov vil gjøre er å etablere stabile rammebetingelser. Nødvendig fleksibilitet oppnås ved å fastslå hovedprinsippene i en boklov, mens mer detaljert regulering skjer i forskrifts form, slik at endringer enkelt kan gjennomføres for å ivareta endringsbehov over tid.

I små land er boklov et viktig språk- og utdanningspolitisk verktøy for å sikre rammebetingelsene for lokalt produsert litteratur. Trenden er at stadig flere land innser behovet for dette. Vi ser i Europa at ni land med boklov har over halvparten innført den de siste ti årene.

I boklov-land holdes kvalitet og mangfold oppe, det gjør også antall salgs- og distribusjonsenheter. I snitt er det samme prisnivå som i fri-pris land. Men bestselgerne er billigere i de siste. I Norden skiller Sverige seg ut som et særegent lavprisland. Valg av prissystem innvirker ikke på konsentrasjonstendenser, hverken horisontalt eller vertikalt. De finnes i begge systemer og i liten grad.

Som det konkluderes med i rapporten «Til bokas pris»:

De europeiske boklovene er begrunnet i ønsker om å opprettholde boken som

skriftmedium på egne språk, og en bokproduksjon med stort mangfold og god

distribusjon. Å fortsette bransjeavtaler i Norge virker ikke å være tidsmessig eller fornuftig ut fra de europeiske erfaringene vi har studert. Derimot vil innføring av en norsk boklov kunne bli sett som en tilslutning til et system av boklover som for tiden synes å bli styrket i Europa.40

Med en boklov vil det være viktig med en fortsatt oppfølging av måloppnåelse innen tilgjengelighet, kvalitet, bredde, mangfold og fornyelse. Bokbransjen må stadig utfordres, slik andre kulturområder med mer stabile rammebetingelser jevnlig gjør.

4 Mer om dette i Kristenn Einarsson: «En bokpushers bekjennelser», Gyldendal 2012

5 Intervju i Klassekampen 17.7.2012, kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva i artikkelen «Støtter bokhandlerdød»

6 Intervju i Klassekampen 17.7.2012, kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva i artikkelen «Støtter bokhandlerdød»

7 Konkurransetilsynet: «Svar på høring – utredning av litteratur- og språkpolitiske virkemidler», 12.4.2012

8 Forbrukerrådet: Høringsuttalelse av 4.1.2012

9 Oslo Economics: «Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler»

10

11 Foros og Kind: «Fastpris på bøker: Bransjeomfattende eller frivillig?», s. 29

12 Norsk Studentorganisasjon Høringsuttalelse til bokutredningene

13 Den norske Forleggerforening: «Digitale veier til leserne» og Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen: «Det digitale bok-Norge»

14 Oslo Economics: «Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler»

15 Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo gjennomførte i 2010/2011 en undersøkelse av forlagssituasjonen i Norge for NFF (Konkurransetilsynet, 2009).

16 Andelen av salget i bokhandel er henholdsvis 34,21 og 7%

17 Dagbladet 10.7.2012:»Ifølge Juritzen var bokhandlerforeningen og forleggerforeningen to motpoler som skapte balanse via forhandlinger. Nå mener forlagssjefen at styrene i foreningene stort sett består av de samme menneskene. En følge av dette er at fortjenesten er flyttet fra forlag til bokhandel og distribusjon.»

18
Undersøkelsen «Til bokas pris» referer til at Gyldendal i Danmark har en markedsandel på 80%

19

20
"Til bokas pris – Utredning av litteraturpolitiske virkemidler i Europa" av Helge Rønning, Tore Slaatta, Olav Torvund, Håkon Larsen, Terje Colbjørnsen

21
Den norske Forleggerforening: «Digitale veier til leserne» og Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen: «Det digitale bok-Norge»

22
Intervju i Klassekampen 17.7.2012, kulturredaktør Kristian Meisingset i Minerva i artikkelen «Støtter bokhandlerdød»

23
Kjell Bohlund: Rapport til Den norske Bokhandlerforening, april 2012

24
Kjell Bohlund: Rapport til Den norske Bokhandlerforening, april 2012

25
Kjell Bohlund: Rapport til Den norske Bokhandlerforening, april 2012

26
Kjell Bohlund: Rapport til Den norske Bokhandlerforening, april 2012

27
Konkurransetilsynet: «Svar på høring – utredning av litteratur- og språkpolitiske virkemidler», 12.4.2012

28
Richard E. Caves: «Creative Industries”, Harvard University Press utgitt i 2000

29
Klassekampen 17.7.2012

30
"Til bokas pris – Utredning av litteraturpolitiske virkemidler i Europa" av Helge Rønning, Tore Slaatta, Olav Torvund, Håkon Larsen, Terje Colbjørnsen

31
"Til bokas pris – Utredning av litteraturpolitiske virkemidler i Europa" av Helge Rønning, Tore Slaatta, Olav Torvund, Håkon Larsen, Terje Colbjørnsen

32
Det tekniske beregningsutvalget fior inntektsoppgjøret. Grunnlag for lønnsoppgjøret 2011

33
«Bokmarknaden 2010, rapport av Kjell Bohlund, http://forlaggare.se/media/32001/rapport%20bokmarknaden%202010.pdf

34
Kjell Bohlund i e-post 25.4.2012

35

36
Klassekampen 7.7.2012

37
Konkurransetilsynet: «Svar på høring – utredning av litteratur- og språkpolitiske virkemidler», 12.4.2012

38
Forbrukerrådet: Høringsuttalelse av 4.1.2012

39
Matre har i tillegg et originalt forslag. Hun vil videreføre momsfritaket, men innføre en begrensning: Etter 2.500 solgte eksemplarer må forlagene betale moms av inntektene. Moms er jo en avgift i sisteleddet. Ved en momsinnføring måtte bokhandlerne øke sine priser og betale avgiften til staten. Hvordan forlagene skulle holde orden på når akkurat 2.500 eksemplarer er solgt hos alle salgsstedene, hvordan vårt momssystem skulle takle at fra bok nummer 2.501 skal det betales moms, har nok ikke Matre reflektert over. Og at dette ville medføre at bestselgerne blir 25% dyrere enn andre bøker vil nok ikke heller være lett å forstå for leserne. Redusert omsetning av bestselgerne som følge av dette vil selvfølgelig ramme bransjens aktører.

40
«Til bokas pris – Utredning av litteraturpolitiske virkemidler i Europa», s. 3