Juryens begrunnelse for Den norske nasjonale poesiprisen – Vindtornprisen – 2015.
”Det er bedre å sveve mellom to planeter enn å falle mellom to stoler”, skrev Triztan Vindtorn i et dikt. Et gåtefullt utsagn fra en som ofte siterte Viktor Sjklovskijs ord fra 1914 om at poesi er gåter, der svaret ikke blir gitt.
”Gro Dahles dikt er gåter”, skriver Arild Linneberg i etterordet til Dikt i utvalg 1997. Gro Dahle (f 1962) er årets prisvinner. Hun debuterte med Audiens i 1987; alt den gangen en gåtefull poet i ordets beste, poetiske, forstand. En poet som det er flukt over – i svevet mellom planeter. Det hører man alt av titlene, som Apens evangelium (1989); Linnea-pasjonen (1992); Regnværsgåter (1994); Støvet, skyggen, hunden og jeg (2011). I hennes dikt kan tre hunder sammen med tre søstre få audiens hos paven. Her er apen som i gammel egyptisk solreligion guden for visdom; i Gro Dahles dikt en fortvilt soltilbeder ytterst på en holme, i linjer som:
Dette sier apen til de blinde:
Det er ingenting å se
allikevel
For natten er enda mørkere nå
og himmelen skriker etter lys
Gro Dahle har utgitt mer enn 60 bøker! Lyrikk, fortelling, roman, dramatikk, operalibretto, bildebøker – skolebøker! – gjendiktninger, intervjubøker og alvorligmorsomme barnebøker med titler som Simon og Kaia bader – en liten kranglebok og Simon og Kaia tisser – en liten sinnabok, samt andre poetisk lekende bøker – ”rampebok”, ”sutrebok” og ”bildebok om en kjærlighetsgris”. Hun har nådd et stort publikum, er elsket av store som små – og av medforfattere: en stor inspirator for andre, for eksempel med Skrivekurs for skrivelystne (1994).
”Alt starter med diktet”, har Gro Dahle uttalt. Juryen har heftet seg ved poesien hennes som en fysisk, sanselig poesi med et erotisk språk som kan leses av alle. Diktningen hennes er fabulerende, improvisatorisk, og visstnok alltid med egen kropp som sikker forankring. Selv som ung kvinne skildret Gro Dahle, i en eneste diktsamling, å være jente, ungdom, ung voksen, mor og kone. Kompromissløst og modig, i holdning og språk, skriver hun, i Hundre tusen timer, fram nyansene i et så stort begrep som ”kvinne”. Det er som om språket tar fyr mellom Gro Dahles hender, helt uavhengig av stort eller lite, høyt eller lavt. Og det er noe av styrken i dette forfatterskapet; like under den tilforlatelige umiddelbarheten, den liksom direkte talen, den lekende tonen, ligger et brådyp av stor kunnskap og stort alvor. Dahle har en egen evne til å løfte fram livets trivialiteter og puste helt nytt liv i dem, slik at vi som lesere tvinges til en ny tilstedeværelse. ”Min mor lærte meg å lyve” – ”jeg har moren min i hendene mine, det er hun som holder datteren min gjennom meg”. I hennes dikt kan trær bli triste, og en ape gjennomskue kjernefamilien.
Gro Dahles forfatterskap er særegent i både norsk, nordisk og internasjonal sammenheng. Det har betydd mye for norsk poesi. Hun har åpnet lyrikkens veier for mange, og litteraturens for enda flere.
Jeg vil på juryens og mine egne veie til oppsummere slik:
GRO DAHLE ER DÅREN SOM SPØR
SÅ TI VISE IKKE KAN SVARE
GRO DAHLE ER KATTA MED MUSEFLETTER
KLORENDE, DESINFISERENDE OG PLASTRENDE
HUN HAR EN BEGAVELSE FOR POESI
OG EN PERFORMATIV OG PEDAGOGISK EVNE SOM ER SJELDEN
HER I LANDET
HUN ER LITT PARADOKSENES POET; KLOK OG BARNSLIG
NAIV OG GAMMEL, HUN ER BÅDE INSISTERENDE OG UNDRENDE
HUN ER VELDIG ENKEL TIL Å VÆRE KOMPLISERT
HUN HAR EN BREDDE I SIN POETISKE PRAKSIS SOM
KAN SIES Å VÆRE EKVIVALENT MED TRIZTAN VINDTORNS:
Hun er en enestående oppleser, hun er enestående foreleser (for både barn, unge og voksne, hun er poet og musikkdramatiker) og hun gir alt
der hun måtte være, slik er hennes ENERGI også å sammenligne
med nettopp prisens prins; Triztan Gyldenløwe Vindtorn.
Torgeir Rebolledo Pedersen, jurymedlem
på vegne av juryen for øvrig:
Arild Linneberg, leder
Kristin Berget,Edvard Hoem, Mette Karlsvik
Administrativ leder for juryarbeidet:
Bård Kråkevik, Drammen kommune