Kunstnerisk leder for festivalen, Lina Undrum Mariussen, gir en oppsummering av festivalen. Av hensyn til hennes innsats de siste ukene, krever jeg bare en setning. Hennes svar er: – Jeg klarer ikke én setning!
(Bilde: Maria Parr fyller hele Lillehammer Bibliotek med barn, når hun leser høyt)
Eller, for å være helt ærlig, hun svarer, før denne redaktøren fyller ut setningen, bare "klarer ikke én setning!". Etter programmering, etterfulgt av festivallogistikk, for så å være festivalens ansikt utad i en uke, er Undrum Mariussen og de andre kvinnene i ledelsen mildt sakt trøtte og slitne. Men trist, det er ikke kunstnerisk leder:
– Årets festival var for meg sol og smil, og summen av alle de gode møtene. Dét er kjernen i festivalen for meg, alle møtene: jeg gleder meg veldig over å invitere folk og sette dem sammen, og la dem bli kjent med hverandre, både på scena og utenom. Folk blir så glade av det, og det oppstår noe nytt, noe ekstra, som ikke fantes før de møttes, sier Undrum Mariussen, og legger til:
– Det samme gjelder oss som arbeider i kulissene: Vi er en administrasjon som teller fire damer, og en stor frivillig gjeng på nærmere to hundre fantastiske mennesker som drar i lag for å få festivalen til å gå rundt. Den arbeidsenergien vi deler under festivalen, er helt spesiell, og det gir en tomhetsfølelse etterpå når festivalen er over, noe jeg nå har begynt å kalle den post-festivalske melankoli!
– La oss da se tilbake og mimre! Hva var høydepunktene på programmet for deg?
– Det omfatter ting som har skjedd både på scena og utenom. Av ting jeg har gjort og vært med på i årets festival, er jeg veldig glad for å ha knytta yngre nordiske forfattere sammen i et nordisk seminar, hvor de kan få sitte og prate sammen uforstyrra en hel dag og bli kjent med hverandre og hverandres litteratur.
– Ellers et knippe høydepunkter: Jeg fikk ståpels på arma av Herbjørg Wassmos tale til Sigrid Undset under Åpningsforestillinga. Det var en fryd å se publikum gape og tørke lattertårer under konserten med Polkabjørn og Kleine Heine på Banknatta, med jodling, strupesang og opera! Jeg fikk Julian Barnes til å prøve Oplands akevitt, og jeg lånte bort paraplyen min til Jo Nesbø og har ikke sett den sia. Programposten «Dikt & dans» i Kunstmuseets store sal tiltrakk seg et stort publikum, og representerte noe nytt, et snodig men fint forsøk på å blande sjangere. Jeg introduserte en av mine favoritter, danske Dorthe Nors, for publikum i parken, og var vitne til at hun etter endt opplesning solgte ut alle bøkene sine, enda hun hittil har vært en ukjent forfatter i Norge. Det var sterkt å oppleve Svetlana Aleksijevitsj på scenen i Lillehammer bibliotek, å få vise henne Sigrid Undsets hjem, Bjerkebæk, og få snakke litt med henne med hjelp av tolk, og takke henne for at hun ville komme til festivalen. Stas å møte poeten Ted Martin Granlund med Poesibilen, da han opprømt viste meg en selfie av ham sjøl og Yahya Hassan. Å høre Yahya Hassan lese i tjue minutter sammenhengende gjorde også inntrykk, setter seg i kroppen, på en helt fysisk måte. Jeg må også nevne de unge danserne under åpninga i Maihaugsalen, som dansa i hvite drakter og med festivalaktuelle bøker i hendene som de leste høyt fra i kakafoni – det var så vakkert!
– Og programmet neste år, det er vel allerede klart?
– Hihi, det er hemmelig, og vi har en lang og velfortjent sommer foran oss før vi går i gang igjen for fullt med planlegginga av 2015! I denne omgang kan jeg vel konkludere med at vi så langt er fornøyde med å ha gått bort fra et eget festivaltema, og at nordisk seminar var en suksess til gjentakelse. Dessuten har Aftenposten allerede røpet at Margaret Atwood kommer i 2015… Flere avsløringer får vente!
(Bilde: Redaktør i Det norske Samlaget, David Allan Aasen, dokumenterer festivalen.)
Yrsa Sigurdardsdottir (foran) og Petra Helgesen (bak).
Agate Øksendal Kaupang