"Begripelighet" er hedersordet i dagens "nyborgerliga Sverige", skriver Anneli Jordahl i Bokmagasinet på lørdag. "Skriv så att arbetarklassen förstår", var kravet fra den svenske høyresiden. Norske FrP overrasket derfor da det kom nye og tidligere uhørte uttalelser fra talerstolen på landsmøtet i forrige uke. Var taler Brännström nyskapende? Uforutsigbar? Nei, løgnaktig:
"Vanen gjør selv den tyngste børen lettere å bære", sa den romerske filosofen, politikeren og prosaisten Marcus Tullius Cicero. Nyheter må ikke bli for nye. Nye nyheter skremmer seere og lesere vekk. Derfor er "oppfølgingssaken" så populær i tv-kanalene. Derfor kommer det med jevne mellomrom noen særlige utsagn fra FrP. Vi har hørt de før. I år kom de fra selveste landsmøtet. På talerstolen sto Sarpsborgpolitikeren Julia Brännström:
– Er det en yrkesgruppe som virkelig har klart å kjøre sugerørene sine ned i lommebøkene til folk flest, så er det kunstnerne. (…) De kan få opp til 208 000 kroner hvert år fram til de er pensjonister. Og det uten et krav til at de produserer noe, sa FrP-taleren. Det er med frydblandet skrekk at jeg hører FrP-politikeren komme med "noe nytt". Dette har jeg ikke hørt før. Grunnen er at det er positivt ukorrekt. De kunstnerne som Brännström refererer til, er det som får Garantiinntekt. GI-kunstnerne blir evaluert. Hvis de ikke jobber som kunstnere og produserer kunst, mister de inntekten.
I følge FrPs partiprogram vil de ha «(…)et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet.». Kultur, ikke kunst. Frivillighet, altså hobby, ikke profesjonalitet. Men likevel kaller Brännström kunstnerne som en "yrkesgruppe". Hun drar veksler på sitt eget virke som politiker: "Jeg tjener ikke et rødt øre på å være politiker. Er man ikke den beste politikeren, må man finne seg i å ha andre jobber ved siden av", sier hun. Å sammenlikne politikeren med kunstneren er på mange måter relevant. Både kunst og politikk handler om være med på å utvikle og videreføre noe. Som det blir sagt i et sosialt medium: Det handler mer om hvor man bør være enn hvor man tror at man vil være.
De mest vellykede politikerne har i ettertid vist seg å være de som tør å ta upopulære valg. Valg som viser seg vellykkede i det lange løpet. Derfor trenger man profesjonelle og lønnede politikere – og kunstnere. I et intervju med Klassekampen i april, sier både Dag Solstad og Per Pettersson at de ikke ville ha kommet der hvor de er i dag uten stipendene som de har fått fra den norske staten.
Det er nok en grunn til at Socialdemokrateranas "bartekledde håp", Håkan Juholt, henter inspirasjon fra de norske rødgrønnes "Kulturløftet". I "Bokmagasinet" i forrige uke skriver Anneli Jordahl om den svenske kulturdepresjonen, og trusselen om privatisering av bibliotekene: "Vi får håpe at Håkan Juholt orker å fortsette å slåss for kunstens frihet i et politisk klima som akkurat nå fremmer ensformighet, igjenkjennelse og huygge. Ja, som Larsmo uttrykte det: "rädslan för det sammansatta".
Jordahl siterer Juholt: "Det var poeten Marie Silkeberg som sa det: "Det är aldrig bra när människor som arbetar med kultur blir rädda. När det blir svårare att få pengar nog för att kunna tänke och arbeta i längre perioder".
GI-kunstnerne utgjør knapt en promille av kunstnerne. Men ikke en gang disse tjener ikke nok til å heve en husholdning over den norske fattigdomsgrensa. Det er nok lite "shopping og glitter" på norske kunstnere. Mye taler mot å ta Brännströms dom over kunstnere og stipend på alvor.