Aktuelt

– Dette er en seier for meg

Soudabeh Alishahi vokser opp i Iran på åttitallet, og er bare tenåring når hun begynner å skrive skjønnlitteratur. Men som kvinne får hun ikke publisere…

soudabeh_bilde

Soudabeh Alishahi vokser opp i Iran på åttitallet, og er bare tenåring når hun begynner å skrive skjønnlitteratur. Men som kvinne får hun ikke publisere verkene sine, hverken noveller, romaner eller teaterstykker. Ikke før 1999. Da får hun publisert en novellesamling. Og da begynner problemene:  

– Dette var begynnelsen av et vanskelig liv med trusler og arrestasjon, forteller Alishahi:

– Selv etter at jeg ble løslatt var jeg ikke trygg. Så da forsøkte jeg å reise ut av landet men fant ut at jeg hadde fått utreiseforbud. På slutten av år 2000 flyktet jeg fra Iran, altså reiste ut på ulovlig vis og kom til Norge. 

Alishahi bosetter seg i Oslo. I 2007 begynner hun å skrive en roman. Hun skriver på morsmålet sitt, som er farsi. Romen blir ferdig på farsi i 2010. Alishahi ser seg om etter en oversetter. Over en kopp kaffe forteller daværende leder i DnF, Anne Oterholm at det er vanskelig å finne oversettere. Oterholm foreslår et gruppearbeid: 

– Så vi ble en gruppe med meg selv, Sheida Sangtarash og Anne. Etter noen kapitler meldte Siavash Sangtarash seg frivillig og overtok Sheidas rolle. Vi jobbet hardt og i rask tempo til siste setning. Prosessen var slik at Sheida og Siavash oversatte tekstene til norsk og sendte til Anne, hun leste og rettet oversettelsen og deretter jobbet vi i gruppe hvor vi satt og leste teksten og ble enige om en endelig versjon av oversettelsen.  Jeg er veldig fornøyd med oversettelsen og tror at det ikke er så stor avstand mellom romanen på farsi og på norsk. Siavash og Sheida er enige med meg.

– Hva handler Smil om?

– Soleiman er en afghansk mann som har flyktet til Iran med familien sin. Han jobber i et iransk hjem.  Hans hovedoppgave er å passe på faren i familien. Faren heter Haji Barat. Haji Barat er krigsoffer og har mistet to bein og en arm i krigen. Før krigen var Haji Barat forretningsmann og jobbet med handel av metal. Han er en som tror på og er enig med det islamske regimet. Etter revolusjonen er det gatekrig og henrettelser. Da bidrar Haji Barat til arrestasjon av sin egen sønn, og blir med og leverer ham til Evin-fengselet. Sønnen hans heter Jones og er student og marxist. Jones er gift og hans kone heter Partow. Som resultat av tortur blir Jones gal i fengsel. I hjemmet hvor Soleiman jobber bor Haji Barat, Jones og Partow sammen. Haji Barat hjelper Soleiman å leie et rom i et hus i samme område. Soleiman jobber hos dem på dagtid. Om kveldene skriver han i dagboka si. En dag stjeler Jones dagboka. Partow tar den fra Jones. Med engang hun åpner dagboka og skumleser, ser hun navnet til Haji Barat, Jones, seg selv og Hassan som er kioskmannen. Partow blir nysgjerrig og Soleiman får ikke tilbake dagboka si. En stor del av romanen er Soleimans dagbok lest av Partow.

– Hva har vært viktigst for deg i arbeidet: fortellingene eller det språklige?

– Skjønnlitteratur har flere dimensjoner, begynner Alishahi:
– Skjønnlitteratur er fortellingens litteratur. En fortelling er dermed alltid tilstede. I tillegg har skjønnlitteratur noe å si, dvs. et innhold med et eller flere budskap.  For å kunne kalle verket for skjønnlitteratur må det være skjønn også, det vil si at det skal være både vakkert og ikke en gjentakelse av noe som er blitt skapt før. 

– Hvor mange dimensjoner er det snakk om?

– Det er tre dimensjoner. Den første dimensjonen er fiksjon, altså selve handlingen i fortellingen som forfatteren skaper ved hjelp av sin fantasi. Det som gjør teksten til et kunstverk er den andre og den tredje dimensjonen som er innhold og ny form. Disse tre dimensjonene er knyttet sammen ved hjelp av språk. Fortellerstemmene skaper romanens eller novellens språk. Men for å svare mer konkret på spørsmålet så har denne romanen en hovedperson som heter Partow og er hovedfortelleren og bærer med seg romanens hensikt. Hennes fortelling omringer de andre fortellernes fortelling. Så i denne romanen har vi flere fortellere som med eget særegne språk forteller oss om sine liv. Partow følger alle fortellingene og hun har logiske forklaringer for sin egen nysgjerrighet. Hun har for eksempel sett sitt eget navn i Soleimans dagbok og leser derfor hans hemmeligheter.

– Du lar mange stemmer komme til orde!
– Hvis vi ser nærmere på romanen så ser vi at alle fortellerne har et forhold til Partow. En av fortellerne vil politianmelde henne, en av dem er forelsket i henne, en av dem vil gjøre henne til arving, og en av dem trøster henne og gir henne håp. Alle fortellerne har sine særegne fortellermåter, stemmer og språk. Hun hører til og med stemmene til sine avdøde. Denne romanen er full av stemmer, sier Alishahi: 

– Hadde jeg hatt bare en fortelling, hadde livet mitt vært så lett. Da kunne jeg jo bare hatt en allvitende fortellerstemme fullstendig blind for skjønnlitteratur. Da kunne vedkommende fortalt meg hele sin historie i en lineær tidslinje fra A til Å. Jeg kunne skrive alt ned. 

– Hvilken betydning har forfatterforeningens pengestøtte hatt for prosjektet? 

– Alle bidrag, både økonomiske og ellers, har vært et bidrag til ytringsfriheten, noe som har gjort det mulig for meg å delta i og benytte meg av ytringsfriheten. Uten støtte hadde det ikke vært mulig for meg å dele det jeg skriver med leserne. Dette har bidratt til at jeg nå kan finne mine lesere i Norge og at verden kan høre min stemme. Jeg takker Forfatterforeningen. Dette bidraget har vært som førstehjelp. Førstehjelp kan faktisk redde livet til folk som drukner.

– Hva har Anne Oterholm betydd for prosjektet?
– Annes hjelp og samarbeid har betydd mye mer enn førstehjelp. Anne påtok seg den endelige oversettelsen av romanen. Hun brukte masse tid for å få til en bra oversettelse. Jeg syns at uten oversettelse så vil ytringsfrihet miste sin mening for meg. At denne romanen blir publisert vil for meg bety at jeg kan bli medlem av forfatterforeningen, noe som kan gjøre at jeg blir ansett som en profesjonell forfatter når min forening aksepterer meg som medlem. Med dette kan jeg bli en del av den norske skjønnlitterære historien, en del av ytringsfriheten i Norge og i verden. Endelig kan jeg finne mine lesere, og folk kan begynne å kjenne meg som forfatter. Det er min drøm å ikke være en fremmed. Drømmen om å ha lesere som venter på mine romanen og bøker finnes også i meg som mange andre forfattere. Det er min drøm at de skal med et smil spørre meg om hva min neste roman handler om. Anne hjalp meg å ta det store steget. Hun hjalp meg å nå ut til det norske litteraturpublikum, som nå kan lære å kjenne meg som en kulturkvinne. 

– Er du glad for at romanen er ferdig oversatt og du kan smile?

– Jeg er kjempeglad for at det er lansering snart. Jeg er glad for å kunne benytte meg av ytringsfriheten i Norge. Jeg kan endelig føle hvordan det er å ha ytringsfrihet. I motsetning til Partow som smiler misfornøyd til smertene, smiler jeg fornøyd. Dette er en seier for meg.  

Forfatterforeningen har de siste årene søkt om og også fått tildelt midler fra Kulturrådet til manusstøtte til minoritetsspråklige forfattere i Norge. Midlene har blitt utlyst i mai i året de blir tildelt.