Warning: mysqli_real_connect(): not found in /customers/2/6/4/czhnsdg2t/webroots/r1168646/wp/wp-includes/class-wpdb.php on line 1987 DnF presenterer nye medlemmer №3: Thomas Lundbo - Den norske Forfatterforening

DnF presenterer nye medlemmer №3: Thomas Lundbo

– Litteraturen i Norge blir veldig fattig hvis den reduseres til bare å gjelde bøker som er innkjøpt på Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, sier…

Thomas Lundbo

– Litteraturen i Norge blir veldig fattig hvis den reduseres til bare å gjelde bøker som er innkjøpt på Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, sier Thomas Lundbo. Bli kjent med forfatteren gjennom meningene hans om litteratur – og kulturpolitikk:

Hvis du nylig var en aspirerende forfatter, så kjenner du kanskje Thomas Lundbo (f. 1971) som O'store Redaktør for debutantantologien "Signaler". De som allerede er godt inne i det litterære miljøet, kjenner han kanskje som mangeårig og produktiv oversetter av fransk litteratur. I 2006 kom han med sin første egne bok: "Det som blir igjen" (CappelenDamm). Tidligere i år kom "Synkere og svevere". Det er fire år mellom disse bøkene. Hva tenker forfatteren selv om tidsaspektet? La oss spørre: 

– Hei, og velkommen til Den Norske Forfatterforening! Vil du si at du "endelig kommer inn" i foreningen?

– Nei, egentlig ikke, det var tross alt første forsøk, og min progresjon, iallfall som skjønnlitterær forfatter, er vel ganske gjennomsnittlig, skulle jeg tro: debut som 35-åring, den vanskelige (eller ikke så vanskelige) og litt rare andreboka noen år etterpå, og så en følelse av å kunne identifisere seg med "forfatterstanden". Kanskje jeg undertrykker forfengeligheten min nå, men det er ikke så viktig for meg å kunne kalle meg "forfatter"; jeg jobber med litteratur uansett. På en annen side ville det ha vært forsmedelig å vite at jeg var veid og funnet for lett til medlemsskap. På det personlige plan er det nok dette som betyr mest, vissheten om en slags anerkjennelse fra presumptivt kvalifisert hold.

– Og hva med dine forventninger til Forfatterforeningen – som fagforening?

– Jeg forventer meg vel det som skal forventes, at de arbeider for å ivareta forfatteres rettigheter som opphavspersoner og kulturprodusenter, og for å forbedre de generelle levevilkårene våre. Og at de søker å opprettholde solidariteten forfatterne imellom. Den tror jeg er under press, som man sier. Slik jeg kjenner skribentorganisasjonenes liv fra Norsk Oversetterforening regner jeg med at foreningen også er verdifull som faglig kollegium og sosial møteplass for folk med felles interesser som ellers tilbringer det meste av arbeidstiden i ytterste ensomhet.

Hvilke kulturpolistiske saker vil du være opptatt av når du kommer inn?

– Helt generelt er det viktig å forsvare forfatterne i deres utsatte stilling som produsenter. I vårt samfunn defineres vi alle som forbrukere, og da synes det som om våre interesser ivaretas best om produsentene tynes mest mulig slik at vi får kjøpe billigere varer (og i stedet kan bruke mer penger på å pumpe opp boligboblen, men det er en annen sak). For mange virker dette sikkert helt fint, siden de aller fleste i dagens Norge er formidlere på en eller annen måte, og veldig mye av det vi kjøper oss er laget av produsenter i lavkostland. Men som forfattere er vi altså produsenter, vi er førsteleddet i en økonomi. Det er en ganske utbredt oppfatning, også i forfatternes egne rekker, at det å få lov til å uttrykke seg selv er så verdifullt at økonomiske og sosiale vilkår blir av mindre betydning. Men hvis ingen passer på, blir vi skvist vi som alle andre. Både forbrukerne (bokkjøpere og internettbrukere) og formidlerne (forlag, bokhandlere osv., men på sikt også lesebrettprodusenter og internettleverandører) har på kort sikt interesse av at forfatterne tjener mindre. Og de nye multinasjonale aktørene som trenger seg inn i den norske bokbransjen, er nok ikke like hensynsfulle som de gode gamle forlagene, som har vært avhengige kulturpolitisk goodwill for å beholde sine privilegier, og derfor har vært nødt til å oppføre seg anstendig.

Hvis du fikk velge deg en sak å jobbe for, da, hva ville den være?

– Vel, dette er egentlig noe helt annet, men jeg er opptatt av at hele litteraturfeltet må stimuleres. Det består ikke bare av dem som er offisielt definert som "forfattere", men også av folk som holder opplesninger, arrangerer festivaler, skriver essays i tidsskrifter, utgir eksperimentell litteratur i sære formater, bygger opp nettverk med aktører i utlandet og på forskjellig vis deltar både i litteraturproduksjonen og i samtalen om litteraturen, ofte på rent idealistisk basis. Litteraturen i Norge blir veldig fattig hvis den reduseres til bare å innbefatte bøker som er innkjøpt på Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, og dette gjelder ikke minst nå som papirboka slik vi hittil har kjent den kanskje er i ferd med å miste sin hegemoniske status.

– Hvilke av sakene som DnF jobber med for tiden er de viktigste?

– Helt klart å følge med på den tekonologiske utviklingen og endringene i bransjen. Hele infrastrukturen i litteraturpolitikken – med alle avtaler og stipender og andre støtteordninger – er veldig sterkt knyttet til boka. Men hva skjer når papirboka ikke lenger er litteraturens bærende medium? Vil det medføre at hele systemet som er skapt for å sikre forfattere en viss overlevelsesmulighet, raser sammen? Jeg tror ikke det blir så lett som at man bare kan overføre alt det som i dag hefter ved papirboka (rettigheter, royalties, biblioteksvederlag osv.) til e-boka. Utviklingen foregår aldri slik man har tenkt seg uansett, og måten en e-bok selges og konsumeres på, vil helt sikkert forandre seg. Kanskje kommer det noe helt annet, og det er dumt å overlate styringen til de teknologiske innovatørene, de bryr seg nok pent lite om hvordan en ikke-bestselgende norsk forfatter skal få brød på bordet.