Navn: Jan Grue
Alder: 30
Fødested: Oslo
Bosted: Oslo, Grünerløkka
Et år etter at den første boka til Jan Grue kom ut, er han en kritikerrost toboksforfatter, medlem av DnF, og var invitert av Biskops-Arnö som en av tre norske deltakere til nordisk debutantseminar. Og om ikke det var nok, så har han levert en doktorgradsavhandling som han skal disputere til høsten.
– Hei Jan! Vi har ikke snakket sammen før, men jeg har sett deg lese. Det var på Splitta Kjerne, et ganske så unorsk og veldig fint, fast litteraturarrangement på Hovseter Torg. Du leste en novelle med noe som jeg leste som slags anglofile understrømmer. Jeg ser for tiden tv-serien "Mad Men". En av karakterene, en ung regnskapsfører, stiger brått i gradene når han får en novelle publisert i et tidsskrift. Ikke bare det. Mange fanger en romantisk og/ eller på annen måte sterk interesse i den tidligere ganske anonyme gutten. Jeg får en følelse av at "novellen" sto høyt i kurs i datidens USA, og har på mange måter gjort det siden. Selv om sekstitallet kanskje var en novellens glanstid i USA, med Flannary O'Connor, (Hemingway), har folk som Raymond Carter, Cheever og andre holdt novellesjangeren levende. Du skriver noveller. Vil du si noe om det?
– Det er morsomt at du nevner sekstitallet og Mad Men; jeg føler meg sterkt inspirert av i hvert fall én forfatter fra den perioden. Men der seriens karakter Ken Cosgrove later til å skrive sensitiv psykologisk naturalisme prøver jeg å legge meg nærmere Donald Barthelme, som jo er fantastisk, surrealistisk, poetisk og formalistisk på én gang. (Andre navn som kan nevnes er Jorge Luis Borges og David Foster Wallace, litt lengre fra 1960-tallet i hver sin retning). I denne litterære tradisjonen føles det ganske halsbrekkende å skulle gi seg løs på en roman. Borges er nesten utelukkende kjent for novellene sine, Barthelme skrev (synes jeg) alltid bedre i kort format enn i langt, og Wallace – vel, jeg kan komme tilbake til deg når jeg har lest ferdig The Pale King, men enn så lenge synes jeg han er best i langnovelleformatet, enten teksten er kamuflert som et essay eller ikke. Poenget mitt er vel at de tingene jeg synes er mest spennende med å skrive litterært – å fange en idé, å leke med språkets forhold til verden – er ting jeg på et vis har fått til i novelleformatet, men som jeg ikke har mestret i lengre tekster. Ennå.
– Ennå?
– Ja, det var dette med fremtidige prosjekter, da. Jeg jobber for tiden med en barnebok, den er prosjektert ferdig til vinteren/våren 2012. Og siden jeg ellers bruker tiden på å skrive jobbsøknader, skal jeg være litt forsiktig å med å legge for mye press på meg selv. Men jeg har lyst til å skrive noe lengre.
– Ettersom jeg forstår, er du doktorgradsstipendiat ved avd for helsefag ved HiO og en uforskammet ung (sannsynligvis) påtroppende doktor. Kan du si noe mer om dette, og om forholdet mellom studiene og forfatterskapet ditt?
– Avhandlingen min, som jeg leverte for ca to måneder siden og skal disputere på til høsten, heter "Interdependent Discourses of Disability: A Critical Analysis of the Social/Medical Model Dichotomy". Veldig kort fortalt har jeg analysert en god del språklig materiale, inkludert lovtekster, organisasjonsdokumenter og intervjuer, som på den ene eller den andre måten er med på å definere begrepet "funksjonshemming". Innen fagtradisjonen er det vanlig å skille skarpt mellom en medisinsk eller en sosial forståelse av funksjonshemming – det er enten kroppen eller samfunnet det skyldes, enten sykdommen eller den manglende tilpasningen. Jeg forsøker å finne en mer nyansert teoretisk modell, en der det finnes rom for flere forklaringsmekanismer, og å vise at det finnes et større rom for dialog og samforståelse enn man vanligvis tar for gitt.Jeg jobber språkvitenskapelig, med utgangspunkt i de retoriske og diskursanalytiske tradisjonene. Det innebærer at jeg er oppmerksom overfor hvem som snakker/skriver, hvilke ord de bruker, og hvilket forhold de har til virkeligheten. Selve ordet "funksjonshemming" reiser naturligvis flere spørsmål – hvilke funksjoner er det som blir hemmet, og av hva? Slike spørsmål har flere svar, og hvordan visse tekster besvarer dem er med på å bestemme hvordan samfunnet blir utformet. Den retoriske tradisjonen har båret bevisstheten om dette med seg i to og et halvt tusen år, men har hatt gode og dårlige tider. Vi er inne i en god periode nå, ikke minst takket være den språklige dreiningen i flere av samfunnsvitenskapene, og språkorienterte teoretikere med stor gjennomslagskraft. (Michel Foucault er vel det mest opplagte navnet å nevne.) Kort oppsummert: Språk – samfunn – makt.
– Som doktorgradstipendiat skriver bl.a. om funksjonshemmede interesseorganisasjoner. Hvis dette er noe du er engasjert i og aktiv rundt; har du noe igjen av tid og interesse å gi til forfatternes interesseorganisasjon, DnF?
– Jeg er ikke særlig aktiv i organisasjonslivet på funksjonshemmingsfeltet; her er jeg mer begrenset til forskerrollen. De siste fem-seks årene har jeg vært mer deltakende på det litterære feltet (i vid forstand). Jeg var med som styremedlem i Tidsskriftforeningen og har deltatt i Kritikerlagets arbeidsutvalg; nå som jeg har fått muligheten til å søke medlemsskap i DnF virket det opplagt å gjøre det. Vi trenger sterke og oppegående interesseorganisasjoner.– Ut i fra hva du har sett av DnF: hvordan vil du vurdere og/ eller beskrive den som interesseorganisasjon?– Så langt har jeg ikke sett så mye av organisasjonen innenfra; ute i mediene ville jeg kanskje si at DnF trenger både å snakke mer og tenke mer høyt rundt e-bøker og nettbasert litteraturformidling, ikke minst i forbindelse med de kommende endringene i biblioteksvesenet.
– Apropos biblioteksvesenet: Den første gangen jeg så deg var altså i på Splitta Kjerne, som er arrangert av Mikkel Øyen, en litteraturviter som fikk jobb på et skolebibliotek. Det som man kan kalle en serie kunsthendelser for underdogs har nå vokst og blitt mer som en etablert litteraturinstitusjon. Takket være Øyens insistering og at det har blitt et arrangement som er forutsigbart i forhold til tid og sted, uforutsigbart i forhold til innholdet. En dag dukket du opp der og leste en novelle. Splitta Kjerne vokser, og flere og flere etablerte forfattere bidrar og deltar. Hva synes du om SK?
– Jeg liker forumet godt – har vært der et par ganger – og lavterskelpreget er utelukkende positivt. På denne tiden i fjor prøvde jeg ut en av tekstene som etter hvert ble med i andreboka, og det var fint å kunne legge frem ting uten andre forventninger enn at det skulle fungere foran er velvillig publikum. All ære til Mikkel for å ha holdt på fremdriften, og for å ha åpnet leiligheten sin for dette.