DnF presenterer nytt medlem № 25

Han tok en mastergrad i rettsvitenskap, og gikk forfatterstudiet i Bergen. I 2008 debuterte han som forfatter med kortprosasamlingen Eg er ikkje redd. Eg er ikkje redd.. Året etter kom novellesamlingen Indianarar. Siden skiftet han forlag fra Samlaget til Tiden, hvor han i år ga ut diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming med den mye siterte catchlinen for sammen snur vi årstidene/ (det var noe en av oss hadde sagt)/ så vinteren var min/ og sommeren var din,/ høsten skal bli vår. En av artikkelforfatterens favorittlinjer er en konsert for gatenett og elver/ åkerlapper, urskoger, fuglesangen// om jeg kunne samle byene/ til en tanke, og i den tanken:/ en følelse av å være fremme Mens denne artikkelen blir publisert, er Hjemås på reisefot igjen. Denne gang med et flyttelass. Mens juni skifter til juli, flytter Hjemås tilbake til Trondheim. For første gang på et tiår skal han bo og jobbe i hjembyen. Hvordan påvirker stedet han skriver – selve teksten? – I selve skriveprosessen tror jeg ikke det har noe å si hvor man bor, så lenge det er et sted man finner ro og konsentrasjon. Jeg synes det er fint at man kan klappe sammen laptopen, dra til den andre siden av kloden, sette seg ved et bord og fortsette som ingenting – hvis man virkelig lykkes med å komme inn i et skriveprosjekt vil jo teksten i seg selv føles som et slags bosted. Jeg liker Kunderas boktittel "Livet er et annet sted", jeg tror det er litt sånn med skrivinga også, den finnes ikke på kartet. Indirekte kan man så klart si at bostedet spiller en rolle likevel, ved at det setter noen premisser for hvem man omgås, hvilke arrangementer man går på, hvilke tilfeldigheter som rammer en. Å bo i Bergen og være en del av miljøet der, er noe annet enn å bo i Oslo, hvor alt føles mer fragmentert. Men hva dette konkret gjør med skrivinga vet jeg ikke. Kanskje jeg må skrive noen flere bøker før jeg kan si noe særlig om det. – Hva legger du i "alt føles mer fragmentert"? – Jeg tenker på det geografiske – at Bergen er en by med et mer konsentrert og oversiktlig sentrum enn Oslo – og det sosiale, det som Espedal og Nødtvedt og de snakker om, at miljøet er tettere kyttet opp mot noen nøkkelinstitusjoner som gjør det tydeligere og kanskje lettere å finne en felles plattform. Åpenbart finnes det flere forfattere i Oslo enn i Bergen, men her tar jeg meg ofte i å lure på hvor alle sammen er. Det ligger også en frihet i det fragmenterte, det skal sies. Om ting blir for definert øker også faren for å falle utenfor hvis man ikke passer inn. – Hvilken plass får litteraturen i en slik tilværelse? – Litteratur er mer enn å skrive og lese bøker. Litteratur er en måte å se på og en måte å tenke på – jeg skal ikke si en måte å leve på, men en stor del av det jeg oppfatter som min identitet er nok knyttet til litteratur, kanskje en større del enn hva godt er, strengt tatt. Jeg føler meg hjemme i det som har med litteratur å gjøre, enten det handler om å streife rundt på et bibliotek, høre et bokprogram på radio, henge ved bokhyllene til noen på en fest eller lytte etter gode linjer i sangtekster. Så svaret på spørsmålet er vel kort sagt at litteratur betyr mye. Hadde du tatt litteraturen ut av livet mitt, er jeg redd det ville vært ganske skralt det som ble igjen. – "Skralt", det er et sterkt ord. Hva tror du at din familie, venner og arbeidsgivere tenker om det? – Familie og venner betyr selvfølgelig mye! Men jeg svarte på spørsmålet ut fra den tanken at litteraturen er noe jeg selv har oppsøkt, og prestert noe innenfor. Jeg ville selvfølgelig hatt familie og venner igjen selv om du tok litteraturen ut av livet mitt – men jeg ville sittet med en følelse av ikke å ha utrettet stort. Familie og venner er ikke noe jeg har fått fordi jeg har fortjent det, jeg ser mer på som flaks, at jeg har vært heldig med de tingene der. Det har jeg. – Hva liker du selv best å lese? – Det forandrer seg hele tiden, men jeg leter vel kanskje først og fremst etter godt språk. I Klassekampens "God bok"-spalte, som jeg har skrevet for i noen år nå, har jeg forsøkt å gå tilbake og gjenlese noen av de bøkene/forfatterne jeg husker gjorde inntrykk på meg da jeg var yngre. Et fellestrekk er at det ofte dreier seg om forfattere som skriver innenfor flere sjangre og som har varierte forfatterskap bak seg. Hemingway, J.D. Salinger, Márquez, Dostojevskij, Hunter S. Thompson, Tor Ulven og Lukas Moodysson er navn som kommer opp, men lista er selvsagt mye lengre hvis jeg først setter i gang. – Sett i gang! – Vel, jeg er fremdeles så fersk som forfatter at jeg synes det er et lite mirakel hver gang noen har skrevet en bok. Derfor er reaksjonen nesten alltid "imponert" når jeg ser en ny bok i butikken. Hvordan klarer de det, alle sammen? Og hele tiden! Det er jo ikke alltid jeg er like imponert etter å ha lest litt i boken, det skal sies, men jeg liker i utgangspunktet å lese andres bøker, sånn generelt, jeg synes det er noe fint og tillitsfullt over det. Om jeg likevel skal spe på med noen navn til på lista, kan jeg nevne Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen som viktige på et tidlig tidspunkt, at det senere var nyttig å finne folk som Erlend Loe og Johan Harstad, Nils Øivind Haagensen, senere kom Akademiet der jeg bl.a. oppdaget Pedro Carmona-Alvarez, Tone Hødnebø, Ulven og Sunde, Ragnar Hovland og Øyvind Rimbereid. Ja, dette kan føre langt, men generelt kan jeg vel si at jeg liker å lese mye forskjellig. Akkurat nå har jeg "Verdensredderne", en ungdomsroman av Simon Stranger, pluss den siste romanen til Merethe Lindstrøm og essaysamlingen til Susanne Christensen på nattbordet. So there you go. – Prøver du selv å skrive bøker som du selv liker å lese? – Ja! Jeg tror det er den eneste rettesnoren man har når man skriver. PJ Harvey sa nylig i et intervju at hun aldri ville greid å skrive noe som helst hvis hun skulle tenkt på hva hun trodde andre ville like. Det tror jeg er en ganske utbredt årsak til arbeidssperre blant kunstnere. En annen musiker, Joakim Berg fra Kent, har sagt at grunnen til at de har lyktes med det de gjør er at de "skiter i allt och alla". Sånn kan man også si det. Utfordringen blir uansett å stole nok på sin egen smak til at man tør å følge den helt ut, og det tror jeg er noe man må jobbe med hele tiden. – Kan jeg bytte ut "man" med "jeg", altså du, Rune, i det sitatet? – Det er en spissformulering, så klart, og verken jeg eller Jocke Berg mener vel at det er fint å skite i alt og alle i enhver situasjon. Men akkurat i forhold til sitt eget kunstnerskap mener jeg det er nyttig å holde en kritisk distanse til andre menneskers meninger, enten det gjelder ris eller ros. Man bør selvfølgelig lytte til gode råd og konstruktive innspill, men eierskapet til egen kunstnerisk virksomhet må hele tiden være tydelig, man må selv ha det siste ordet hvis man vil komme noen vei. – Ok, da sier jeg "du": hva gir deg skrivesperre? – Skrivesperra kommer når selvtilliten synker, så lett kan jeg analysere det! Så jeg er ikke noen tilhenger av myten om den lidende kunstneren – at god kunst nødvendigvis bare kan oppstå ut fra dårlige livsvilkår. Min erfaring er heller motsatt, at jo bedre jeg har det med seg selv, jo bedre forutsetninger har jeg for å skrive godt. – Hva er din smak? – Det finnes massevis av bøker jeg synes er kjempefine, men som jeg tenker at det ikke ville være naturlig for meg å forsøke å skrive. Mens lesesmaken er ganske bred, er det en annen smak jeg styrer etter når jeg skriver. Da handler det om hva jeg personlig ønsker å bidra med i litteraturen og hva jeg synes jeg får best til. Jeg vet ikke helt hvor mye konkret jeg kan si om akkurat det, annet enn at jeg alltid har hatt en motstand mot å la det biografiske skygge for fiksjonen, som jeg synes står for det magiske ved litteraturen, og at at hver bok jeg skriver må tilføre forfatterskapet noe helt nytt. Det siste er kanskje mer et prinsipp enn en preferanse, men de tingene tror jeg glir litt over i hverandre. – Hva skal til for at du stoler på den, og skriver ut i fra den smaken – Som sagt tror jeg selvtillit er viktig i den sammenhengen, og den kommer vel gjerne ut fra en følelse av å lykkes med noe. Men dette er et sånn typisk hvis-jeg-visste-svaret-på-dette-så-ville-jo-alt-vært-greit-spørsmål. Jeg tror strengt tatt det handler om noe så ujålete som hardt arbeid, at man ikke gir seg før man har funnet det uttrykket man lette etter. Det var det Frode Grytten sa til meg en gang jeg var ung og nervøs på Samfundet: Du må aldri gi deg. Det har jeg ikke tenkt å gjøre heller. – Skriver du bøker som du selv liker å lese? – Tja, det er vanskelig å si noe om kvaliteten på egne bøker, men jeg tror de tre bøkene lyktes ganske bra med å bli det jeg så for meg da jeg jobbet med dem. Jeg var opptatt av å skrive innenfor noen sjangre jeg var glad i, men som jeg syntes det ble gitt ut for lite av. Sånn sett har jeg bidratt litt til å øke tilfanget av kortprosa, noveller, dikt i samtidslitteraturen – om ikke annet, så i alle fall kvantitativt. Det synes jeg er en ganske bra ting å ha fått til i et ellers romantungt marked. – Hva er forholdet ditt til "romanen"? – Jeg har absolutt et godt forhold til romanen som sjanger, har hatt mange strålende leseopplevelser med romaner i hendene, for all del, men jeg blir litt oppgitt over måten ordet brukes på ute i felten. Noen bokhandler plasserer all skjønnlitteratur i hyller merket med "romaner", forlagene utlyser romankonkurranser og NRK, de driver jo med den romanprisen sin. Slike ting bidrar til ensretting av litteraturen, frykter jeg. Roman er vel og bra, det er ikke det, men det skrives mange gode bøker i andre sjangre også, og de står i fare for å bli hjemløse i en slik type offentlighet. – Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg? – Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og var ung og uskolert og hadde for høye tanker om min egen produksjon, betydde det mye å komme inn i et miljø og bli kjent med andre skrivende. Nå kjenner jeg mer på viktigheten av et kollegialt fellesskap – å føle at jeg er del av en slags yrkesgruppe, tross alt, selv om vi ikke har et felles arbeidssted eller pleier daglig omgang med hverandre. – Hvordan har du fellesskap med andre forfattere best: gjennom å lese bøker av andre eller gjennom samvær? – I løpet av min fartstid som blogger har jeg lært at det å like det noen skriver kan være et godt utgangspunkt for vennskap, men at det ikke er noen automatikk i dette. Det sies jo at man aldri bør møte heltene sine, og kanskje er det noe i det – kanskje enkelte relasjoner bør bevares i leser/forfatter-kategorien? Å lese noens bøker og å ta en øl med vedkommende er jo to veldig forskjellige former for fellesskap, som begge har sine kvaliteter, men som det er vanskelig å sette opp mot hverandre. Det finnes forfattere jeg har et nært forhold til forfatterskapet til, og som jeg også er personlig venner med – det er vel det beste. – Og nå blir du en del av DnF-fellesskapet. På hvilken måte kommer du til å være medlem av DnF? – Det vet jeg ikke – det er bare litt over en uke siden jeg fikk det brevet, så jeg har ikke fått satt meg så nøye inn i hva slags fellesskap dette er ennå. Men jeg håper vel at det å være medlem kan gjøre det lettere å følge med på, og delta i, de tingene foreningen jobber med. – Hva slags foreningssaker synes du er viktige? – På den fanen jeg ville gått i tog med ville det stått: "Ja til en mer inkluderende Forfatterforening". Jeg mener at DnF gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å operere med så strenge krav for medlemskap – for det første fordi de ville stå sterkere som organisasjon dersom de representerte en større del av forfatterne i Norge, og for det andre bidrar praksisen til å skape unødvendig uro og splittelse i et allerede sårbart miljø. Spesielt er det uheldig at avslagene typisk rammer de yngste og minst etablerte forfatterne, som kanskje er de som trenger et slikt fellesskap mest. – Tenker du først og fremst på foreningen som "et fellesskap"? – Jeg tror "fellesskap" for de fleste er en ganske naturlig assosiasjon til ordet "forening". Det betyr ikke at jeg bare tenker på DnF som en samling forfattere som sitter rundt et bord og drikker vin og forteller skrøner, men det at man nedlegger såpass mye ressurser i å passe på at bare de rette slipper inn – man liksom skaper en prestisje rundt det å bli medlem – gir jo et inntrykk av at det å være medlem skal være noe bedre enn det å ikke være medlem, at det er viktig å understreke det. Men hva slags fellesskap det faktisk er, det gjenstår det jo som sagt for meg å se. Kanskje er det sånn at man merker mest til dette når man står på utsiden. – Hva annet bør foreningen være? – "Den norske Forfatterforening (DnF) organiserer forfattere av skjønnlitterære bøker," står det på nettsidene. Man ynder gjennom bruken av ordet "organiserer" å fremstå som en fagforening, eller interesseorganisasjon, for norske skjønnlitterære forfattere. Det er bra, og DnF gjør utvilsomt mye viktig arbeid av den typen. Jeg mener likevel at en slik posisjon innebærer et ansvar for å favne bredt, og at det ikke er holdbart at nye medlemmer i så stor grad slippes inn på et rent subjektivt grunnlag. Jeg skulle ønske Forfatterforeningen, i tråd med navnet, kunne se på seg selv som et samlingspunkt for alle norske forfattere i stedet for å insistere på dette skillet mellom gode og dårlige forfattere. Jeg håper jeg som medlem kan være med på å jobbe innenfra for et åpnere og mer inkluderende DnF. Det er noe jeg tror både DnF selv og norsk litteratur vil kunne tjene mye på.  – Hadde DnF vært like viktig for deg – og i samfunnet – hvis det ikke var kvalitetskriterier for å bli medlem? – Jeg skjønner ikke helt logikken med å knytte viktigheten opp til kvalitetskriteriene. For meg henger foreningens viktighet tvert i mot sammen med hvor stor del av forfatterne i Norge den representerer, hvor bred oppslutningen er. Ellers er DnF selvsagt viktig gjennom den konkrete jobben de gjør, for å ivareta forfatternes interesser i saker som handler om norsk språk og kultur. Dette er med på å gjøre forfatteren til en aktør i bransjen, på linje med f.eks. forlagene og bokhandlene. Jeg mener også det er fint å premiere litterær kvalitet gjennom tildelinger av priser og stipend, men at man samtidig ønsker å straffe de som skriver "dårlig" ved å stenge dem ute, synes jeg er mindre konstruktivt. I mine øyne blir ikke DnF viktige gjennom å gjøre seg eksklusive, jeg synes heller at tanken på hvor mange som blir avslått gir medlemsskapet en kjip bismak. – Det er store tema dette, som nok hører hjemme i en større sak, hvor flere kilder får komme til orde. Du har selv bedt om å få si mer om dette, og det blir interessant å høre hva du har å si. Men først skal du kanskje ha litt ferie, Hjemås? Skal du ta fram celloen igjen? – Ferie, ja, jeg vet ikke. Jeg kommer nok til å lese noen bøker, slik jeg gjør ellers også, det er bare små nyanser i sittestillingen som avgjør om det er ferie eller jobb. Ellers har jeg tenkt å hente frem celloen igjen, men kun til privat bruk. Det begynner å bli lenge siden glanstiden i Universitetets Symfoniorkester i Bergen nå, og jeg må nok belage meg på mange forsmedelige timer med grunnøving før jeg eventuelt finner tilbake til et akseptabelt nivå. Men på sikt hadde det vært morsomt å finne et amatørorkester å bli med i. Å sitte midt inne i en symfoni av Dvorak, det er en fin følelse – det er det nesten ingenting som slår! – Spør du for eksempel Torgny Lindgren, vil han si at Mahler slår Dvorak, hva symfonier angår. Den debatten får du ta videre med han!