Rune Salvesen (f. 1978) framsto lenge som en av disse – mot mediene – knappe forfatterne. Etter noe mas fra meg, kom det til slutt fram: Salvesen var på ferie med tre barn, og hadde svart med iPhone.
Tilbake ved tastaturet får vi mer utfyllende svar, og sjansen til å bli kjent med en kollega fra Stavanger. Som Johan Harstad, Tore Renberg og flere gikk han på Stavanger Katedralskole før han debuterte som forfatter. Salvesen har studert journalistikk ved London College of Printing, og debuterte som skjønnlittær forfatter i 2005 med romanen Pur morgen på Cappelen Damm. Etter fusjonen mellom de to tidligere ulike forlagene, gikk han over til Aschehoug. Der har han gitt ut to prosabøker.
– Hva betyr litteratur for deg?
– Litteratur er underholdning. Jeg mener tiden da romaner og noveller var stor kunst er over, bøker må i dag konkurrere med kjappere medier, som tv, playstation og en overveldende tilgang på musikk. Derfor mister litteraturen noe av det som før gjorde at en god bok kunne forandre verden. Men det er viktig å underholde også, og dersom underholdningskanalen kan føre til refleksjon kan kanskje litteraturen fremdeles ha innvirkning på verdensutviklingen.
– Underholdning, kan du utdype hva det betyr?
– Underholdning er en aktivitet som får tiden til å gå uten at du merker at du er blitt eldre under tiden det tar å utføre den.
– Hva betyr fellesskap med andre forfattere for deg?
– Muligheten til å få et innblikk i hvordan andre jobber, samtidig som jeg får anerkjennelse for det jeg holder på med av mennesker som skjønner hvor mye arbeid som ligger bak en utgivelse. Det er også viktig for å utvikle den kreative driven. Selv pleier jeg dra til mitt andre hjemsted, London, et par-tre ganger i året for å høste kreativ energi fra vennene mine der. I motsetning til i Stavanger driver alle mine londonbaserte venner innen kreative yrker.
– Hva slags utgivelser liker du selv best å lese?
– Det er avhengig av tid og sted og situasjon. Når jeg skriver leser jeg mye dikt, når jeg ikke skriver leser jeg romaner. I badekaret leser jeg som regel Kerouac. Jeg leser så og si aldri norsk litteratur, for det er så lett å stjele ubevisst fra norske bøker, for setningene som setter seg fast i hodet skiller seg ikke ut fra alt det andre som svirrer rundt der inne.
Prøver du selv å skrive bøker som du selv liker å lese?
– Ja. Jeg prøver å skrive bøker som ikke finnes på det norske markedet, men som burde finnes der.
Føler du at du lykkes?
– Ja. Alle mine bøker er blitt "annerledes-bøker". Unorsk er et ord som er blitt brukt om meg. Og poetisk realisme, poetsik thriller o.l.
– På hvilken måte lykkes du med det?
– Ved å ikke drukne meg selv i norske bøker om destruktive familier, klassereiser og politisk realisme klarer jeg å holde meg til den gode, spennende og reflektive fortellingen.