I juryens begrunnelse heter det blant annet om Inghill Johansen at hun med sine fem utgivelser mellom 1991 og 2016 har et eksklusivt forfatterskap som dessverre har gått under radaren for mange, men som likevel er en viktig koordinat for lesere som ønsker å orientere seg fram til et av «multestedene» i den norske samtidslitteraturen. Dette forfatterskapet kan leses som en dreven landmålers nøyaktige nedtegnelser om både ytre og indre detaljer og terrengforhold. Inghill Johansen beskriver vegetasjon, bebyggelse, vann, daler, vokseplasser, veier som slynger seg, ytre verdensrom, fosser som faller, «vindene som faller» forbilledlig. Hun skriver om containere, om skjell, om fjær, om parkeringshus, om herbarier, vaser, kirsebær. Johansen tar ofte utgangspunkt i enkle utsagn som hun så utvider og utvider. Fra debuten med romanen Hjertehvitt, gjennom tre samlinger prosatekster, Suge, 1996, Klage, 2001, Forsvinne, 2009, fram til posatekstene i Bungalow i 2016, får leseren glimt inn i grunnleggende problemstillinger: Hva er det som holder oss oppe, hva er det som får oss til å falle? Hun balanserer tekstene mellom det abstrakte og det konkrete, humoren hennes er knusktørr, ellevill og dristig, Inghill Johansens forestillingsevne og brutale sensitivitet skrives fram, nærmest som om hun har funnet opp en trylleformel. Denne forfatteren skriver motvillig, kan det synes, likevel er bøkene hennes inviterende, rause.
Om Per Petterson skriver juryen at forfatterskapet fremstår som et av de viktigste og mest konsekvente i norsk samtidslitteratur. Bøkene er gjennomgående preget av en nøktern, lavmælt realisme med poetiske undertoner, og familiebånd og -konflikter er hovedtemaer i forfatterskapet. Det er ofte med vantro og fortvilelse Pettersons romanfigurer blir klar over at noe er for sent, eller at noe ikke kan gjøres godt igjen.
Et fellestrekk ved de fleste av Pettersons bøker er at de søker etter et punkt, en hendelse, en forglemmelse, som gjorde at noe gikk galt. Det meste skjer i ganske harde oppgjør innen familien, slik det er både i Ekkoland (1989) og Det er greit for meg (1992). Suveren fortellekunst og nesten uutholdelige opplevelser av eksistensiell art preger de neste romanene, før det store gjennombruddet med Ut og stjæle hester som gjorde forfatteren verdenskjent. Jeg forbanner tidens elv (2008) går videre i det som er et hovedspor i forfatterskapet. Klarere enn før ser vi her hvordan avgjørende øyeblikk går forbi, hvordan tidens elv ubønnhørlig rinner, og at man må være oppmerksom slik at livet ikke bare flyter forbi.
Pettersons romanfigurer aksepterer i mindre og mindre grad at tiden går; de stritter imot. Romanen Jeg nekter (2012) viser slike holdninger i klartekst, selv om den går i mange retninger når den undersøker fortidens betydning.
Petterson har ved siden av det skjønnlitterære forfatterskapet også utgitt Månen over porten (2004), en samling sakprosatekster der både liv og diktning behandles.