Dobloug-prisen

Dobloug-prisen 2024 går til Ingvild H. Rishøi og Laila Stien.

Prisen ble opprettet i 1938 på grunnlag av en testamentarisk gave fra den norske forretningsmannen Birger Dobloug til Svenska Akademien som opprettet et fond i hans navn. Den norske Dobloug-komiteen arbeider på vegne av Svenska Akademien som skal godkjenne våre forslag til prismottakere.

Den norske komiteen har i år bestått av forfatteren Mirjam Kristensen som representerer Den norske Forfatterforening, professor i nordisk litteraturvitenskap Tonje Vold fra Universitetet i Oslo, og professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen, som representerer Det norske Videnskaps-Akademi. 

Prisene går i 2024 til Ingvild H.  Rishøi og Laila Stien.

Årets prisvinnere skriver begge i flere sjangre, og begge har utmerket seg som markante novelleforfattere.  

Juryens begrunnelse

Laila Stien (f. 1946) debuterte med novellesamlingen Nyveien i 1979. Hun har siden utgitt ni novellesamlinger, tre diktsamlinger og én roman for voksne, samt fem barnebøker. I tillegg har hun gjendiktet poesi fra samisk til norsk. Stien er født i Rana i Nordland, har levd store deler av sitt voksne liv i Finnmark, og er i dag bosatt i Oslo.   

Totalt viser samlingene hennes en sann stilists litterære laboratorium. Situasjoner som både i menneskelivet og i annen litteratur gjerne går upåaktet hen, destilleres om til glassklare øyeblikk. Med et sikkert blikk for små detaljer kan Stien la livets krumspring og menneskenes eksistensielle ensomhet komme til uttrykk gjennom gjensynet med en perleøredobb som er blitt tatt vel imot som gave, forvekslingen av et ledig sete på jobbeseminar eller uviljen mot å bes bort på «fondy» hos det nye naboparet. Stiens litterære stil og språknivå legges ofte tett til den viktigste karakterens personlighet. Som tittelen på diktsamlingen Fuglan veit (1984) indikerer, har novellene ofte nordnorske dialektinnslag og viser en sjelden varhet og lydhørhet overfor muntlig uttrykksmåte. Om det er i samtaler mellom venninner og par, eller i indre monologer, viser språklige detaljer og små motiv en karakters hele livsverden og livssyn. Stien viser leserne hvordan vi mennesker gjerne overser, eller eventuelt fortrenger, hverdagens katastrofale episoder, eller hvordan vi omdefinerer det tragiske til noe ubetydelig, til «sånt som skjer», som en annen samling heter (1988), så vi kan unnslippe ubehaget. I Stiens univers er det vanlige det verste, det uhåndterbare. Det er i hverdagen man søker mirakler og lengter til noe mer og bedre, og det er der kampene kjempes mellom det påtrengende og det avvisende. Det å takle hverdagen er ingen liten bragd, og det kan kreve både stort mot og en dose oppsetsighet og trass.  

Forfatteren ser på sine personer og situasjoner med et våkent blikk for kulturene de inngår i. Flere av karakterene jobber i overkant hardt med å finne ut hva som er akkurat passe. Mange evner ikke, eller de prøver for hardt å tilpasse seg normer for borgerlighet, middelklassesmak og roller knyttet til kjønn, familieforhold og alder. Stadig gnurer de over hva som kunne gjort en forskjell, om de ikke skynder seg raskt vekk fra slike tanker, uten dveling. Komikken lurer under, og Stiens humor er som ironien hennes ubesværet og usentimental. Med lette pennestrøk løftes novellene, og personer og situasjoner står tydeligere fram. Det hele er coolt, smart og elegant.  

Som forfatter er samisk identitet og kultur et tema hun har nærmet seg med varsomhet og ydmykhet, særlig tydelig i romanen Vekselsang (1997). Som gjendikter har hun siden 1980-tallet formidlet sentrale forfatterskap i sin egen generasjon, som Nils-Aslak Valkeapää, Synnøve Person og Rauni Magga Lukkari. Stien har slik gitt verdifulle bidrag til en norsk offentlighet med begrenset oppmerksomhet om samisk kultur, et arbeid hvis betydning også bare blir tydeligere med tiden.  

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) er født i Oslo. Hun har journalistutdanning, har arbeidet som featurejournalist i blant annet Dagbladet, og er en av grunnleggerne av undergrunnstidsskriftet Avsagd Hagle. Hun har skrevet teksten til to illustrerte barnebøker, men er aller mest kjent som forfatter av fire voksenbøker. Det er novellesamlingene La Stå (2007), Historien om fru Berg (2011) og Vinternoveller (2014) samt den korte romanen Stargate (2021). Disse fire bøkene fyller til sammen ca. 500 sider, så forfatterskapet er så langt ikke omfattende, men desto mer konsentrert omkring noe vesentlig. Et gjennomgansmotiv er utsatte barn og ungdommer: De har maksimalt én noenlunde fungerende forelder, de kan ha rus- og atferdsproblemer (eller foreldrene kan ha det) og de er ensomme, mentalt overbelastet og økonomisk utrygge. Oftest er de selv fortellere av sine egne historier, gjerne i presens, men noen ganger betraktes de utenfra, av en venninne eller en mor. 

Allerede debutsamlingen fra 2007 vakte stor oppmerksomhet, ikke minst åpningsnovellen «Det regner inn», der en voksen kvinne forteller om barndomsvenninnen som tok livet av seg på ungdomsskolen. Novellen satte umiddelbart den høye fortellertekniske og stilistiske standard som siden har vært forbundet med det meste Rishøi har skrevet. Alt i åpningen er det aller meste på plass: den nåtidige fortellerstemmen som med selvfølgelig smidighet underkaster seg datidige tenåringsblikket, de intenst talende detaljene (som den for fortelleren nå utpreget fremmede lyden av de ubekymret badende barn i bakgrunnen), det tunge alvoret i den siste setningen.  

Senere ypperlige noveller som «Historien om fru Berg» og «Vi kan ikke hjelpe alle», er fortalt i nåtid og følger mye det samme mønsteret, med den variant at vi i den siste hører en økonomisk presset alenemor beskrive sitt barn utenfra. I Stargate er det en ti år gammel jente som forteller i nåtid: Moren er borte, faren er alkoholiker, og hun og den eldre søsteren blir etter hvert tvunget til å overta farens jobb som juletreselger. Det finnes imidlertid nesten alltid omsorgspersoner rundt Rishøis ofte prekært situerte helter og heltinner. Fortellingene kan ende tragisk, de kan gli over i en dempet optimisme, eller de kan plutselig slå om i nesten-mirakuløse vendinger til det bedre. Et godt eksempel er «Riktig Thomas», der en plaget mann som nettopp har sonet en fengselsstraff, ser ut til helt å miste grepet da hans lille sønn skal komme på sitt første overnattingsbesøk. Fortelleren mistror sønnens mor på det sterkeste, han roter seg inn på en bar og treffer en gammel venninne der – og han drikker for mye. Men Rishøi forvandler dette mesterlig fra det potensielt katastrofale til det brått bedre eller iallfall det sobert beroligende. Hvor positiv slutten er, gjenstår uansett å se, slik det også gjør i de andre to novellene.  

Det kan være noe Dickensk ved noen av de melodramatiske og eventyraktige vendingene i Rishøis fortellinger, og den mer tragiske Stargate alluderer til H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene». Rishøi behersker en kontrollert og god sentimentalitet, som aldri blir idylliserende eller svulstig eller klinger falskt.   

Forfatteren er like god enten hennes fortellere er barn eller voksne og enten de er kvinner eller menn. Rishøi ser mennene like tydelig som kvinnene, fra Lilas kjæreste Kjetil i «Det regner inn» til alle dem som omgir de to unge jentene i Stargate, som den kloke vaktmesteren og naboen Aronsen, som irettesetter en hoverende og velstående klassevenninne. Språklig sett har Ingvild H. Rishøi en nøyaktighet som bare de beste forfattere har: det overraskende og drepende presise ord, den rette tone i en replikk, det passe underlige drag over en i hovedsak dagligdags og muntlig prosa, effektivt korte beskrivelser av personer og omgivelser, ingen overflødige ord.