"Glade Jul" kjem frå ein øydelagd blåsebelg: Historia om ein av ei mest spelte julesalmene begynte julekvelden 1818. Prest Joseph Mohr førebudde høgmessa, og oppdaga at det ikkje var ein lyd i orgelet. Full alarm i kyrkja! Kva skulle dei gjere? Julekvelden var kommet, og kyrkjelyden var på veg til julekveldsmesse. For å kompensere fråveret av kyrkjeorgel, sette Mohr og organisten hans, Franz Gruber, seg ned og skreiv ei heilt ny salme. Mohr laga tekst, og Gruber melodien til "Stille Nacht: Stille Nacht, hilige Nacht!/ Alles chläft, einsam wacht/ Nur das traute hochheilige Paar! Den blei framført med gitar om julekvelden, som ei julegåve til folket i Oberndorf, Salzburg. Vår julegåve til de som er lesarar, er historia om dei norske omsettingene av "Glade Jul" og andre juleklassikarar:
Rådhusgata 7 er kontora til Den Norske Forfatterforening, Norsk Barne – og Ungdomsbokforening, Norsk Oversettelsesforening, og fleire til. Dei samarbeider om fleire ting i løpet av året. Og best av alt er "Juleheftet", som samlar essays, dikt, og andre sakprosaiske eller skjønnlitterære bidrag frå medlemma i organisasjonane. Juleheftet frå Rådhusgata går Vangsgutane, Carl Barks, og ikkje minst Nemi og andre meir kvardagslege og prosaiske seriar ein pilegrimslang gang. I fjor fekk vi innblikk i korleis julesalmeklassikaren "Glade jul" har vore endra i løpet av året. I år har Thomas Lundbo gitt oss eit nærare innblikk i A Christmas Carol av Charles Dicken:
Glade jul
– oversetteren som engel og
julenisse
Hvis
det finnes et slags julesangenes minste felles multiplum, må det være Glade
jul. Med sin basale harmonikk og
sitt tilsynelatende enkle budskap er det en sang både store og små kan samles
om. Den har ingenting av det påtrengende barnlig-entusiastiske som gjør, i
hvert fall for alle som er kommet til puberteten eller forbi den, en sang som O
jul med din glede vanskelig å synge
uten mild flauhet eller en i juletiden svært upassende ironisk distanse. Den
mangler også det sakrale alvoret som tilfører den langt «finere» Deilig er
jorden en dimensjon som barna ikke
alltid klarer å trenge inn i. Med sin gammelmodige ordlyd har teksten riktignok
passasjer som umiddelbart kan virke diffuse («lønnlig iblant oss de går», «hvor
de ser hva for Gud er skjønt»), men de misforståelsene den avstedkommer
(«engler daler ned i skjul») er aldri så direkte lattervekkende at de ødelegger
høytidsstemningen helt (jf. «Her kommer dine arme[r] små»). Derfor er Glade
Jul i de aller fleste hjem den
sangen juletregangen innledes med – ofte blir det kanskje bare med denne – og
derfor klinger også Glade Jul,
instrumentalt eller vokalt, fra høyttalere alle vegne i jula og i tiden før:
Fra midten av november går det neppe et eneste sekund uten at en eller annen
versjon av Glade jul blir avspilt
et eller annet sted i Norge.
Så kunne man kanskje heller si at Glade jul er så populær fordi den er så intetsigende. Siden
sangen har glidd inn i den lufta vi puster i, biter vi oss sjelden merke i hva
den sier, men hvis vi trekker den ut av julas mettede og luktsterke atmosfære
og lytter, hva hører vi egentlig? Hva sier Glade jul oss? Vel, ordet «jul» forekommer to ganger i den
første linjen, og dermed er stemningen satt, men utover det, hva er budskapet
her? I resten av første vers sies i grunnen ikke stort annet enn at engler
virker i en sfære som er en del av vår egen atmosfære, men som like fullt er
utilgjengelig for våre sanser. De gjør sitt «i skjul», «lønnlig». De eneste som
får oppleve dem er hyrdene på marken (jf. andre vers); vi andre vet ikke om
dem. Så når vi så sjelden oppfatter innholdet i Glade jul, er det kanskje noe selve teksten legger opp til,
ja, på en måte er det akkurat det teksten handler om, at det det i juletiden
foregår en masse underverker som vi ikke kan erfare, som vi bare må tro på, og
at dette trosinnholdet er så selvsagt for oss, siden det er plantet i oss av
engler (jf. det fjerde versets «Engler bringer til store og små / bud om ham
som i krybben lå»), at vi egentlig ikke trenger å tenke over det heller. Det
eneste vi trenger å få med oss er den første linjens «Glade jul, hellige jul»,
og så vet vi hva det handler om. Dette er Glade juls budskap: «God jul,» sier den, og så følger alt det
andre jula innebærer med på lasset.
Som de fleste av Jul i Rådhusgatas lesere vil vite, er Glade Jul opprinnelig en gjendiktning. Den sangen vi synger og
hører i jula er en riksmålsfornorsket utgave av Bernard Severin Ingemanns
versjon fra rundt 1850 av Salzburg-presten Josef Mohrs tekst til Franz Xavier
Grubers salme Stille Nacht, heilige Nacht. Glade jul er i så måte
et godt eksempel på at veldig mye av den teksten vi omgir oss helt ubesværet
med, egentlig er oversatt. Den er også et godt eksempel på at vi i de aller
fleste tilfellene ikke bryr oss om hvor godt eller hvor riktig disse tekstene
er oversatt. Bare de funker er det greit. Eller sagt metaforisk: Vi trenger
ikke vite noe om hva englene holder på med så lenge de gir oss sitt
paradisgrønt, og vi tar oss sjelden bryet med å finne ut om det er den riktige
sjatteringen av grønt som blir oss til del.
At Ingemanns gjendiktning funker er det liten tvil om. Sangens formidable suksess
skulle være bevis nok for det. Men det er ikke dermed sagt at den er god som
oversettelse. Vi kan gå med på at «Glade jul, hellige jul» er en metonymisk
omskriving av originalens referanse til Den Hellige Natt, men straks etterpå
begynner Ingemann å ta seg store friheter. Mens Mohrs salme går inn i det
konkrete, i Josef og Marias våken over sitt nyfødte barn – «Alles schläft,
einsam wacht
/ Nur das traute hochheilige Paar. /
Holder Knabe im lockigen
Haar», beveger Ingemann seg umiddelbart
opp i det abstrakte, i det bokstavelig talt svevende: i englenes eteriske
virkelighet. Og denne insisteringen på englenes delaktighet i Guds mysterier
fortsetter gjennom alle de fire versene Ingemanns versjon består av. Mohr på
sin side refererer kun til engler i det andre verset, som gjentas til slutt,
etter det femte: «Stille Nacht, heilige Nacht,
/ Hirten erst kundgemacht /
Durch der
Engel Hallelujah,
/ Tönt es laut von fern und nah,
/ |: Christ, der Retter
ist da 😐» Det er dette verset Ingemann
bruker som forelegg for det meste av sin versjon. Siden det forekommer to
ganger i originalen, er det med en viss rett han gjør det, men han fjerner noe
svært vesentlig fra salmen: det dennesidigie, det konkrete, det genuint menneskelige ved Kristi nærvær på jorden. Da mister vi også noe
av det mest sentrale ikke bare i julebudskapet, men i selve kristendommens
religiøse innhold.
Dette er da også blitt forsøkt bøtet på. Det finnes
en rekke langt mer teksttro gjendiktninger av Stille Nacht, heilige Nacht til norsk, alle med tittelen Stille natt,
hellige/heilage natt. Kjell Arild
Pollestad har laget teksten til en versjon som er gjengitt i Katolsk
salmebok; det er en fin salmetekst
som ivaretar mye av det konkrete, men bruken av det litt for markerte
riksmålsordet «nu» ødelegger noe av naturligheten for meg: «Gud er her; se, nu
ler / frelsen til oss i denne stund, / smiler kjærlig fra barnemunn». På platen
Julekvad med Åsne Valland Nordli
fra 1996 har Erik Hillestad en nynorsk-oversettelse (som også finnes på
bokmål), som særlig betoner det mystiske ved julas mirakel: «Stille natt,
heilage natt / alt har svevn og mørker tatt […] Hyrding vaknar av gåtefull
klang / Natta tonar av englanes sang». Og så finnes det en gjendiktning av Nils
Kolbjørn Kjenstad, blant annet brukt på en plate med Arve Tellefsen og
Nidarodomens guttekor (utgitt i 1997). Her er det Guds Lys som blir det sentrale
motivet: «Himmelsk fred strøymer
ned / over det barn som i krybba er lagt […] Yndig, strålande ven og blid / guten blundar i krybba si» (min
kursivering).
Min egen favoritt er en anonym nynorsk-versjon hvis
første vers lyder: «Stille natt! Heilage natt! / Alle sov, eine att / sit dei unge, dei utvalde
to, / ser på barnet, så lukkeleg no: / |: Sov i himmelsæl ro! :|» Dette er noe
jeg kjenner fra min egen livsverden, det er noe jeg kan forholde meg til, noe
som griper meg: et nytt menneskelivs komme til verden, foreldrenes intense
tosomme lykke. Det er i grunnen mirakel stort nok. I en ideell verden, i et
ideelt Norge, var det kanskje dette vi hadde sunget på vår ferd rundt
juletreet. Men det kommer selvfølgelig aldri til å skje.
Alle de alternative versjonene
av Stille Nacht er på sitt vis riktigere, og – som oversettelser betraktet – bedre, enn Glade
jul.
Likevel er det fortsatt slik at Glade jul for meg, og for de fleste
andre, skulle jeg tro, lyder både bedre og riktigere. Det er den vi er vant
til; alt annet virker rart, på grensen til det komiske. Og selvsagt må det bli
slik: Mot den massive, drøyt 150 år lange tradisjonen Ingemanns tekst bærer med
seg, har ingen av de andre versjonene noen som helst sjanse, uansett hvor nær
de måtte komme sitt forelegg. Alle vet hvordan Glade jul skal høres ut på norsk:
Den skal høres ut slik Glade jul alltid har gjort, ikke som et eksperiment på en
plate fra Kirkelig Kulturverksted for åndelig søkende mennesker, bekjennende
eller ikke, eller som en besserwisser-versjon for katolikker som vil ha noe
eget som kan skille dem fra den gemene hop av lunkne statskirkekristne. Ingen,
eller nesten ingen i hvert fall, har noen gang tenkt på hva som sies i Stille
Nacht, heilige Nacht uansett. Ingen vil ta seg bryet med å sjekke heller.
Problemet disse nyoversettelsene
reiser, er en ekstrem variant av et problem som alle oversettere, og kanskje
særlig oversettere av skjønnlitteratur, må bale med. Dette problemet består i
at selv om oversetteren først og fremst er forpliktet overfor originalteksten,
er det lesernes oppfatning av denne teksten som bestemmer hvor godt
oversettelsen fungerer. Og leserne feller sin dom uansett hvor godt eller
dårlig de kjenner originalen. Oversetterne oversetter stort sett for lesere som
ikke kan (eller vil) lese det opprinnelige verket – hadde de kunnet det, hadde
de antagelig lest det i stedet. Likevel har leserne alltid rett, og det hjelper
ikke for oversetteren å være sikker på å ha rett hvis leserne vet at
oversetteren tar feil. Bare spør oversettere som har forsøkt å bruke en norsk
dialekt for å gjengi en avstikkende dialekt i originalverket. De har alle
mulige gode grunner for å gjøre det, ja, hva skulle de egentlig ellers gjøre,
hvordan skulle de ellers yte originalverket rettferdighet? Men leserne vet at
utlendinger ikke snakker sognemål eller nordlending, selv om de gjerne går med
på at de snakker moderat bokmål eller normert nynorsk. Leserne er nok litt
naive, men det er oversetterens problem, ikke lesernes.
I den forstand – og det er altfor fristende å trekke
denne parallellen til at jeg klarer å la være – minner oversetterens situasjon
litt om julenissens. Eller snarere, om situasjonen til faren som får i oppgave
å spille julenissen på julaften. Som julenisse holder far sin forestilling
foran et naivt, men sterkt kritisk publikum, som i all sin uforstand tror de
vet nøyaktig hvordan en nisse skal se ut og oppføre seg. Det er selvfølgelig
ingen vits for far å prøve å ligne på en «ekte» nisse, på den historiske sankt
Nikolas av Myra eller på den lille grøtspisende gnomen som lusket rundt på
gårdene i gamle dager; alle barn vil ha en nisse slik Coca-Cola har laget ham,
iført røde bukser, rød jakke, rød lue med hvit pelsbesetning, og med stor mage
og langt hvitt skjegg. Selv det tarveligste kostyme fra Nille eller Europris
kan være nok til å bære illusjonen, men skulle far komme i skade for med den
minste detalj å røpe sin tilstedeværelse under nissedrakten, er trolldommen
brutt; forestillingen er en fiasko. Skulle han imidlertid være så heldig å
klare å bevare magien, må han pent akseptere at ungene tror det er julenissen
selv som har skaffet presangene. Så når han har sneket seg inn i stua igjen,
etter å ha gjemt sitt kostyme i en kjellerbod eller i garasjen, er det ingen
som takker ham, selv om det er han som har kjøpt gavene for sine egne surt
ervervede penger. Han må sitte i sin krok og se barna rive opp
innpakningspapiret og riste litt på sin nye leke før de kaster seg over den
neste. Ikke at han beklager dette, ikke så mye i hvert fall. Egentlig er han
ganske fornøyd med å ha klart å holde barna inne i en fantasiverden der
julenissen fortsatt eksisterer. Men vit at han blir veldig glad om noen kommer
bort med en hjortetakk og et glass portvin og takker ham for en vellykket
opptreden.
Thomas Lundbo
Historia om korleis "Glade Jul" blei laga har vore dramatisert av Amund Schrøder, og sett opp som eit julespel. Fabritius Forlag har gitt ut spelet i ei lita bok. "Dei som er med" er, i tillegg til "Pastor Joseph Mohr" og "Organist Franz Gruber", "En gammel mann med skjegg", og "Folk på kyrkjebenkar".