Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg ville høre noen si: «Jeg fant igjen lesegleden på grunn av boka di.»
Jeg har alltid elsket historier som sluker meg totalt, og som får meg til å føle masse: Le så nabopassasjeren på bussen hopper i setet, sparke med føttene i været fordi jeg kjenner igjen følelsen av å være ung og forelska. Jeg elsker å gråte av en god bok. Det er dette jeg vil gjenskape gjennom bøkene mine. Jeg vil få leserne til å glemme omverden for en liten stund, og kanskje finne et spor av håp i mørket.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Helt siden jeg skrev den aller første «romanen» på min farfars skrivemaskin som 11-åring, en historisk kjærlighetsroman som het Tatt av bølgene, har jeg drømt om å bli forfatter. Men årene på litteraturvitenskap og som redaktør i Gyldendal ga meg så mye ærefrykt for kanoniske forfattere, at jeg sluttet å skrive.
Da jeg ble utbrent fra jobben for 3-4 år siden, begynte jeg å skrive igjen, for å trene opp hjernen gjennom å gjøre noe kreativt. Og sånn føltes det: Som om jeg i flere år hadde gått med en joggedress som en gang passet, men som var blitt for stor fordi jeg hadde skrumpet inn. Endelig fylte jeg den ut igjen.
Hvilken forfatter har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?
Lars Saabye Christensen. Jeg leste alt av ham som ungdom, og elsket de skakke og rare karakterene hans, språket, kombinasjonen av drivende fortellinger og herlige karakterskildringer. Og masse deilig konflikt.
Jeg har ærlig talt ikke lest ham på mange år, men uten Saabye Christensen tror jeg ikke jeg hadde blitt så glad i å skrive.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Litt.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Å stryke tekst gjør jeg lett som en plett. Jeg overproduserer, og elsker å redigere. Det er da teksten virkelig får skinne. Det er litt som å hakke løs stein fra en steinblokk, og plutselig har du Afrodite der, med vinden i håret.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg starter som regel med å utforske en idé eller en karakter, og jobber med et tema – hva vil jeg si med denne historien? Deretter utvikler jeg karakterene. Det er helt nødvendig for meg å vite hvem de er, hva de drømmer om og hva som står på spill, for å kunne skrive dem fram. Så plotter jeg nøkkelscenene i teksten, så jeg har et slags veikart, før jeg skriver gjennom manuset, gjerne fra begynnelsen av. Her skriver jeg for hånd, for da tenker jeg friere.
Hvis det er scener jeg gleder meg skikkelig til å skrive, hender det at jeg råskriver dem i full fart, og legger dem i manuset som en «gulrot» jeg får når jeg har skrevet meg gjennom de foregående scenene.
Fullt så strukturert er jeg ikke, men jeg koser meg veldig i den kreative prosessen som skjer før jeg begynner på selve skrivingen.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja, men bare i sjangeren jeg skriver i. Jeg blir alt for lett farget av tone og stil til å lese hva som helst.
Eksempel: På ungdomsskolen leste jeg i Beatles av Lars Saabye Christensen dagen før tentamen, og novellen min handlet da om utagerende tenåringsgutter som stjal biler og kjørte i fylla, skrevet på radikalt bokmål.
Med andre ord: Gjenlesing av Karl Ove Knausgårds Morgenstjerne-serien må vente til jeg er ferdig med den romantiske komedien jeg skriver nå.
Hva liker du å lese?
Jeg leser bredt, men liker en skikkelig god historie. Av sjangere sluker jeg romance og romantasy, horror og dystopier, og er veldig glad i fantasy, sci-fi og kjærlighetsbøker for ungdom.
Mine favorittbøker er kanskje Øst for Eden av John Steinbeck, What I Loved av Siri Hustvedt og Hunger Games av Suzanne Collins. Den boka som har fenget meg mest de siste årene, er Fourth Wing av Rebecca Yarros, som jeg droppet en fest for å lese ferdig.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Det hjelper ikke å lage en litterær kanon for barneskolen når bibliotekstjenester bygges ned. Bøker må være tilgjengelig for at vi skal holde leserne limt til sidene så lenge som mulig.
Vi trenger å øve opp lesemuskelen, men da må det produseres nok på norsk av bøkene som folk vil lese, særlig bøker for ungdom og unge voksne. Der finnes det for lite for de som ikke leser på engelsk, så det må gjøres lønnsomt nok for de store forlagene til å ville satse på det.
Forfatterforeningen, med Bjørn Vatne som gallionsfigur, har gjort en bra jobb for å løfte verdien av lesing gjennom kampanjen om korte leseøkter. Det er bra for å øke stamina til å lese tyngre tekster.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i forfatterforeningen?
Jeg håper jeg finner et fagmiljø og flere å diskutere litteratur og skriving med. Det er av og til ensomt å skrive.
Anne Louise Morseth har utgitt romanen En lykkelig slutt (Aschehoug, 2025).