Etter ønske fra mange forfattere som hørte Espen Stuelands forfatterforedrag under årsmøtet 2012, gjengir vi herved, med Stuelands lov, teksten:
Forfatterforedrag
Et av de aller første litterære arrangementene jeg var på, fant sted i Ingeniørenes Hus i Oslo, en blå lørdag i slutten av januar 1989. Jeg var atten og kom for å høre min store helt, den danske poeten Søren Ulrik Thomsen. Han skulle delta i en diskusjon over temaet: «Skal poesien ha noen mening?» Da diskusjonen var ferdig og jeg ruslet ned trappene og ut av lokalet, var heltebildet fortsatt intakt, men nå, i ettertid, er det bare ett konkret argument som har festet seg fra møtet, og det var ikke signert noen av paneldeltakerne.
Argumentet kom i et innlegg fra salen, som respons på noe Thomsen hadde sagt om at han ønsket å fristille poesien fra enhver politisk eller humanistisk intensjon, fristille den fra alle hensikter, all moral overhodet. Da det ble åpnet for innlegg fra salen, steg en dame fram og innvendte at hun også gjerne ville skrive dikt uten politiske baktanker, for eksempel om hensiktløse spurver, men nå var det en gang slik at spurvebestanden i Oslo var halvert på kort tid. Spurvene dør av blyforgiftning, av bilismen. I det perspektivet ga det liten mening å snakke om døden som hensiktsløs. Jeg mener det var Kjersti Ericsson som sa dette. Der og da gjorde ikke ordene stort inntrykk på meg. Jeg glemte dem. Men de dukket opp igjen. Ordene har vist seg bestandige.
Det er naturligvis umulig å vite hva det skyldes når noe som var glemt i mange år, brått trer fram fra mørket. Et begrep som «ufrivillig minne» fastslår i grunn ikke annet enn at hukommelse forekommer, men sier ingenting om årsaken. Ord har som kjent virkning over tid, og forbløffer langt ut over hva vi trodde var mulig. Jeg går ut fra at det er helt normalt at mottakeligheten endrer seg i takt med at identiteter og selvbilder forandrer seg. Man velger ikke at ordene blir viktige for en, de bare blir det. Noe i livsfasen man befinner seg i, legger til rette for det. Men det var ikke ordene jeg skulle si noe om.
Tiden har løpt fra diskusjonen anno 1989. Heldigvis! Mottakeligheten for en mer sosial og solidarisk litteratur er en annen enn tilfellet var på 1980-tallet, da uviljen mot litteratur skrevet etter politiske diktater var stor. I dag er mentaliteten annerledes. En uavhengig politisk litteratur blomstrer. Det skrives poesi om menneskets herjing med naturen, med fugler og dyr. Verdens tilstand gjør en mer bevisst litteratur nødvendig. Det er tilstrekkelig å nevne klimakrisen, at verdens biologiske mangfold reduseres, mens samfunnet passivt godtar det, som om utryddelser var en naturlig utgift i vårt politiske system og det økonomiske vekst-prinsippet. Døden er en del av lykkens likning.
Freddy Fjellheim skriver i sin bok Fellesskapets kunst at stilt overfor miljøkrisen er det et mål å «endre dominerende tankemønstre.»1 Han etterlyser at vi blir mer mottakelige for å iverksette endringer som møter det han kaller «illevarslende informasjon» om jordens klima. Det fins en sterk tiltro til at teknologiske nyvinninger er løsningen på de forestående økologiske kollapsene. Denne tiltroen er forfeilet. Den er en del av problemet.
Jeg deler Fjellheims betraktninger, og det følgende kan godt forstås som en måte å imøtekomme dem på. Jeg vil forskyve perspektivet noe. Blant humanister er kritikken av teknologioptimismen en velkjent, for ikke å si forkjælet posisjon. Allerede P.C. Snow skriver det, i De to kulturer i 1959, at kritikken mot teknologioptimismen er blitt «nesten intetsigende».3 Jeg tror det er mer alvorlig enn som så. Humanisters manglende kunnskap om teknologien de kritiserer, står i veien for at advarslene blir lyttet til. Så lenge humanisten forblir en fremmedgjort overfor teknologien, ufrivillig eller frivillig, vil kritikken av teknologioptimismen mangle tyngde. Forfatterere kan gjerne skjelle og rase mot teknologien, løfte seg på invektivenes vinger. Men det vil bare ha estetisk verdi. Det vil ikke vinne gehør andre steder enn i en menighet av teknofobe. Så hvordan skrote den tradisjonelle kritikken av teknologioptimismen, og samtidig formulere en ny? For litteraturens del er det liten tvil om at de kritiske ambisjonene bare kan ivaretas ved å formidle mellom naturvitenskap og humanisme. Først ved å gjøre det kan litteraturen ta tilbake noe av initiativet den har gitt fra seg.
Hvordan står det så til med forholdet mellom litteraturen og teknologien? Jo takk, bare bra! Hilsen på vegne av vanvittig mange! Forfattere er lykkelige hver gang de finner en vitenskapelig betegnelse som skinner med et underlig lys. De tar den kjapt i nebbet og flakser bort det vingene er kar om. Og hvordan står det til med litteraturen og vitenskapen? Jooo … takk som spør. Det gjør litt vondt her, i den vitenskapelige hypotesen. Den hadde så presis betydning tidligere i uka. Kunne etterprøves på laboratoriet. Men her i litteraturen gjør hypotesen bare vondt. Tror du de må amputeres, doktor? Hm … gjør det vondt når jeg trykker her? Denne benpipeklangen, ser du, er pumpet opp for å klinge metaforisk. Det er fylt av puss. Det sprenger. Du har visst sprøytet væsken fra petriskålen inn i din egen kropp. Dét var ikke meningen, vet du! Når man tar ordet ut av den vitenskapelige sammenhengen, blir det omdannet til en myte om forholdet mellom litteratur og vitenskap. Ordene får helt andre funksjoner enn å verifisere. De vil nytes. De vil speile. De vil skape identifikasjon!
Og nå, siden vi først er inne på menneskekroppen: Her følger noen bemerkninger om bioteknologien som vil belyse temaet. Den teknologiske erobringen av kroppen kom seint i vitenskapens historie. Det er lenge siden elementene og materien ble underlagt industriell og teknologisk bearbeiding: Sollyset, vinden, havet, elver, fossilt materiale, bergets mineraler, biologien, fotosyntesen, skapninger til vanns, i lufta og på landjorda – alt og alle, nesten, er underlagt bruk og nytte. Først i de to siste tiårene har forskningen ervervet seg muligheter til å manipulere menneskekroppens eget genmateriale bortenfor de medfødte egenskapene. For drøye ti år siden ble genmaterialet sekvensert.4 Resultatene har gitt forskere mulighet til å manipulere kroppen, helt ned på nivået for ufødt liv: omprogrammering og redigering av enzymer, stamceller, egg og sædceller. Alle mulighetene tvang raskt fram en regulerende bioteknologilov, som nå, bare få år etter at den ble laget, må revideres. Den var ikke visjonær nok. Forskningen har utviklet seg forbi den virkeligheten som forelå da loven ble laget. Mulighetene innebærer at standarder for hva som regnes som et verdifult liv blir endret, selv om loven er ment å ivareta at medisinsk «bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle,» som lovens bokstav formulerer det.5 At det blir mer plass til noen, ligger i sakens natur.
Den nye medisinen presenteres i et altruistisk språk. De foreløpige gevinstene er udiskutable og målene for framtiden så løfterike at forskningen innrømmes stadig mer armslag, supplert av brannslukkere som bidrar med etikk dann og vann.6 De medisinske mulighetene gjør at oppfatningene av menneskets kropp er i endring. Og endringene kommer raskt. Nye medisinske scenarier gjør at kroppen underlegges helt andre betraktninger og argumentasjoner. Mange sykdommer som før la beslag på mennesket, fins det nå vaksiner mot. Dette skaper en optimisme i den forstand at ingen ønsker seg tilbake til stadiet før vaksinen. Det er uunngåelig at de nye medisinske mulighetene endrer forestillingene om kroppen og setter det biopolitiske lovverket under press. Det interessante her, er at det ikke er gitt hvilken moralsk standard som gir de beste argumentene, eller hva de beste argumentene er. Det er heller ikke gitt hvilken arena diskusjonen skal føres på. Det som slår meg, som bare fusker i dette faget, er at diskusjonen i for liten grad favner lenger ut enn fagmiljøenes utredninger og direktoraters brosjyrer.
Vi er på full fart inn i en tidsalder som noen kaller superbiologiens epoke. Andre mener vi lever i en transhuman epoke. Det fins også de som byr ennå litt høyere: Framtiden er her, og den er posthuman! Ut fra et nøkternt perspektiv har de forregnet seg noe. De forskutterer hva som er mulig og er minst noen decennier for tidlig ute. Uansett: Biogenetikk, nanomedisin, bioingenieering og bioinformatikk er fag i sterk vekst. Forskere innen syntetisk biologi har nå skapt helt nye organismer og helt nye livsformer ved å sette sammen dna-sekvenser i nye biologiske moduler. De har tatt patent på fotosyntesen. Så kan andre laboratorier kjøpe modulen for å skape organismer som er skreddersydd for bestemte oppgaver. Patentmentaliteten er et monument over en avsjelet kultur. Dette utsagnet er ikke moraliserende, det konstaterer hva som er tilfellet. Måten man tenker liv på forskyver seg fra en idé om ukrenkelighet, til begrepet patent, formet i en juridisk kultur. Patentmentaliteten fjerner forskeren fra medisinens tradisjonelle altruisme, laugets tradisjonelle etos.
Bioteknologien nøler likevel ikke med selge seg inn med altruistiske intensjoner, og ser seg ikke tilbake. Forandringsviljen kan være nihilistisk, også når den ynder å framstille seg som menneskekjær. Det er mulig å levere en argumentasjon for at genteknologien påvirker betingelsene for hvordan liv tenkes – derfor må også estetikkens tilnærming til genteknologien gjennomtenkes på nytt. Det biopolitiske må omformes til en biopoetikk. Derimot vil litteratur som nekter å imøtekomme endringene og de nye premissene på biologiens område, risikere å få et hedonistisk preg.7
Forskning innen medisinsk genetikk nyter enorm prestisje. Forskningsmidler til å bygge infrastruktur er i enkelte tilfeller på størrelse med statsbudsjetter. Men innen humanistiske og estetiske fag har forskningen lav anseelse. Selv etter to tiår som vitenskap i grandios vekst, er bioteknologien fraværende i litteraturen. Jeg vil peke på fire mulige grunner til det.
For det første: Man inntar standpunktet at biogenetikken tilhører framtiden. Og framtiden er, i alle fall tradisjonelt, science-fiction-sjangerens område. Sci-fi er som kjent en sjanger med lav prestisje. Ordet utopisk blir ofte brukt som synonym for virkelighetsfjern, eskapistisk, drømsk. Jo mindre kunnskap man har om genforskningen, desto mer utopisk forekommer den oss å være. Så lenge man befinner seg innenfor estetikkens trygge, institusjonelle rammer, er verken teknofobi eller bioluddisme sosialt stigmatiserende. Det estetiske mennesket priviligeres og skånes fra å få sin manglende nysgjerrighet på sin tids forskning vurdert. Forskere og fagfolk som kunne vært invitert til samtale om konsekvenser av at estetikken melder pass, slipper knapt til på kulturens områder. C.P. Snows diagnose skulle vært skrotet for lengst, ideelt sett, men er fortsatt bare alt for gyldig. Diskusjonene om teknologien pågår uten bidrag fra humanister. Vi trer til side og overlater gladelig diskusjonen til «de som kan det», som om det å være uopplyst var et adelsmerke. Men nettopp det å frata ekspertene formuleringsprivilegiene, og å bringe problemstillingene ut av vitenskapens lukkede foraer, er tradisjonelt en viktig rolle for litteraturen, og en demokratisk handling.
Den andre grunnen til at genetikken er et såpass uutforsket emne i litteraturen, er selvsagt at det er komplisert å framstille forskning og vitenskap litterært. Laboratoriets krav til presisjon er vanskelige å etterleve i litteraturen, og problematisk å forme etter plotets premisser. Lesevaner og smakskonvensjoner tilsier dessuten at det ikke skal mye til før vi syns tørre fakta breier seg på bekostning av intrigen, og for kritikeren med null tålmodighet gjenstår bare å konkludere: litterært havari. Forfatteren strandet på en øde øy av næringsfattige fakta.
Tredje grunn ligger i en utbredt sjenanse overfor å tenke humanismen tilstrekkelig langt. Hvis man som humanist ønsker å problematisere at bioteknologien bringer oss inn i en posthuman epoke, må man formulere en plattform. Det innebærer å måtte tenke gjennom hva mennesket er. Men hvordan gjør man nå dét igjen? Man kan begrunne menneskets verdighet ut fra et religiøst verdigrunnlag, hvis man har noe. Sekulært alternativ: Å benytte et begrep som menneskets essens. Men obs, mulig fallgruve: mistankens hermeneutikk vil innhente deg. Kritikken av essensialisme er en like naturlig del av den intellektuelle utrustning som det foreløpig er å ha ti fingre. Det ble tydelig i Hjernevask-serien.
I tillegg til disse tre grunnene fins også en gjengs oppfatning om at litteratur med ambisjoner om å skrive inn samtidens teknologi i verket, nødvendigvis må eldes raskt, for det gjør teknologien. Selv ikke det å framstille teknologi allegorisk, for å unngå å etterlate seg spor av tid, er noen løsning. Alle vet at allegorier og teknologi er dårlig match, og dårlig smak. Som konsekvens oppstår en litterær frykt for teknologi, og denne danner betingelser for hva forfatteren tillater seg. Det tryggeste er å droppe teknologien, i denne omgang.
Etterkrigsgenerasjonens syn på vitenskap og teknologi ble i stor grad formet av atomtrusselen og våpenkappløpindustrien. Det samme kan sies om min egen generasjon. 68-ernes framtidsoptimisme ble drept av Frankfurterskolen og begravet med Skjervheims oppgjør med positivismen. Man lærte å si teknokrat som et invektiv, og Adorno forkynte at litterære tilnærminger til vitenskapen alltid er en infantil «pseudomorfose».8 Synet på vitenskap ble formet en gang for alle, da det fortsatt var enkelt å ta moralsk stilling til den.
Litterater har en tendens til å hylle bare ett syn på vitenskap og teknologi: svartsyn og skepsis. De to prototypene på mulige fiksjoner, er Mary Shelleys Frankenstein og Huxleys Vidunderlige nye verden. Utvilsomt store romaner, men når samtidslitteraturen gjør ortodoksi av de gamle suksessformlene, størkner tenkningen. Dystopiene forteller litteratene det vi vil høre, igjen og igjen. Bare maskinene som angripes er nye.
Så kan vi spørre hva slags litterær metode som må finnes opp hvis målet er å intervenere. Hvis en litterær form har vist seg ute av stand til å endre seg i takt med at teknologien endrer menneskekroppen, er det da verdt å fortsette å insistere på å benytte den? Vil det å produsere nye plot alltid være overordnet forpliktelsen til å se hvilke krefter som endrer vår sosiale verden? Er det for dristig å spørre om intrigens hegemoni står for fall?
Hva er samtidslitteratur? Den gir leserne portretter av mennesker, liv; menneskebilder. Også i genteknologiloven fins et menneskebilde. Bevisstheten om at det står mye på spill virker iblant å være mer akutt i genteknologenes diskusjoner enn i litteraturen. Sånn skal det vel ikke være. Medlemmene i Bioteknologinemda advarer mot at bioteknologisk forskning beveger seg i lovens gråsoner. Bioteknologiloven dekker ikke alle de scenariene forskningen arbeider mot. Nemda har etterlyst etiske innspill fra folk utenfor fagmiljøene, men får ikke svar.
I lys av dette kan vi spørre: Hva er det litteraturen kan? Hva ligger dens styrke i? Vi har alle forskjellige svar. Ett svar kan være at litteraturen viser mennesket som noe sammensatt. Den ser med et tolerant, nysgjerrig, ertent, humoristisk og forsonlig blikk på at livet rommer det normale, eller friske, og det som anses som sykt. Svakhet og gebrekkelighet hører til menneskets genetiske repertoar, side om side med drømmer om å overvinne alle mulig fysiske og kognitive begrensninger. Vesaas’ Tusten og Ambjørnsens Elling er to litterære skikkelser som er høyt elsket. De bærer sin forskjellighet med verdighet. Når Hege, søsteren til Tusten, i et øyeblikks irritasjon snakker skarpt til ham, svarer han: «Slik skal du ikkje seia til meg […] Du skal tala til meg som folk.»
En etisk diskusjon kan starte der. Eller sagt på en annen måte: Teknisk er genforskningen i stand til å utradere Tustens virkelige brødre og søstre.
Eller sagt på en helt annen måte: Andre eksempler vil stille biogenetikken i et mer positivt lys. Og jeg nevner dét, mistenksom som jeg er til mine forfengelige ønsker om å bringe argumentasjonen til harmoni, og til å gi skepsisen mer vind i seilene enn strengt nødvendig.
Jeg begynte med en innvending mot autonomiestetikken: Det gir lite mening å beskrive døden som hensiktsløs. Med diktsamlingen Indre krets fra 1999 har Arne Ruste skrevet noen fantastisk innsiktsfulle dikt om blant annet fugler. Boken kan sies å være en sammenhengende hyllest til det biologiske mangfoldet. I det perspektivet er mennesket bare én av jordens mange arter, ikke kronen på skaperverket. Et av diktene handler om oteren, og om Exxon Mobil, oljeselskapet som eide lasteskipet som gikk på grunn i Prince William-sundet i Alaska i 1989 og forårsaket massedød av sjøfugl, oter og fiskearter høyt og lavt i næringskjeden. Konsernet ble kjent skyldig, men har anket dommen en rekke ganger i to tiår. Slik har de oppnådd å få boten redusert til lommerusk. Rettssystemet er manipulert nøyaktig dit konsernet ønsket. Den juridiske farsen forteller alt om konsernets etos og en økonomi solid nok til å lønne advokater som kan kunsten å pulverisere ansvar og realiteter. Dette konsernet er det som nå sponser den ledende forskeren innen «syntetisk biologi», Craig Venter. Han arbeider med å utvikle en helt ny type alger som skal produsere olje til bioenergi. Algene skal utnyttes kommersielt. Til tross for grønne løfter tilsier erfaringen at all risiko lempes over på naturen. Havet blir en forsøkskanin. Kapitalkreftene arbeider raskere enn lovgivningen klarer å henge med. Exxon kan begynne å sette inn en sum månedlig som skal gå til å lønne advokater når prosjektet feiler og erstatningskravene kommer. Storsamfunnet må bite i seg skammen ved å ofre naturen. Utsiktene til økt forbruk har en suveren evne til å få skrupler til å fordampe.
Jeg tok utgangspunkt i autonomiestetikken. I dag er den estetikken mer eller mindre detronisert, skjønt den lever videre i andre forkledninger: i ideer om tidløshet, allmenngyldighet og kanskje i teknologiforakten. Spurvedøden som forties i lykkens likning må konfronteres med Bertolt Brecht :
Hva er det for tider, da
en samtale om spurver nærmest er en forbrytelse
fordi den innebærer taushet
om så mange ugjerninger?