Aktuelt

«En selvsagt kandidat ved juryens første møte»

Den norske nasjonale poesiprisen – Vindtornprisen 2014 Juryens begrunnelse   ”Hvit hegre over silkeveien”, ”Å skjøte en regnbue”, ”Sirkus for usynlige elefanter”; allerede med titlene…

linneberg

Den norske nasjonale poesiprisen – Vindtornprisen 2014

Juryens begrunnelse

 

”Hvit hegre over silkeveien”, ”Å skjøte en regnbue”, ”Sirkus for usynlige elefanter”; allerede med titlene på diktsamlingene satte Triztan Vindtorn en standard for poesi som sangbare bilder – i rommet mellom ordet og musikken. Diktets rytme er tankens bevegelse – i bilder som beveger seg: et kriterium på god poesi.

 

Årets prisvinner var en selvsagt kandidat allerede ved juryens første møte. Når det gjelder kvalitet har det denne poeten skriver aldri blitt betvilt, og han har også alltid hatt en stor leserskare. På 50 år har han utgitt mer enn 30 bøker, dikt, romaner, essays og skuespill, og han er også bildekunstner. Som poet er han både en sanger og en tenker – en filosofisk dikter; slik han i sin prosa er en dikterfilosof, en kulturkritiker som gjennomborer samfunnets myter om seg selv. 50, 60, 70, 80, 90 er tittelen på en av essaybøkene hans; og fra overgangen mellom 1950 til 1960, i alle tiår seinere og helt fram til i dag har det han skriver ruvet i det norske skriftlandskapet.

Vi snakker om Stein Mehren (f. 1935).

 

”Som poet fortjener han på sitt beste å nevnes blant de aller fremste: Wergeland, Obstfelder, Bull, Jacobsen, Hofmo og Hauge”, skriver Per Thomas Andersen i Norsk litteraturhistorie, 2001. Vi legger til: og Triztan Vindtorn. Og når vi sier at Stein Mehren var en av dem også Triztan Vindtorn holdt høyest, er det fortrøstningsfullt å vite at vi har ordene i behold.

 

Stein Mehren debuterte i 1960 med diktsamlingen Gjennom stillheten en natt. Hans hittil siste er Anrop fra en mørk stjerne, Forseglinger, I stillhetens hus og Ordre. Dikt, fra 2006 – 2009. Tidsrommet imellom rommer utgivelser som Gobelin Europa, 1965, Aurora og det niende mørke, 1969, Corona. Formørkelsen og dens lys, 1986, Ark. Dikt, 2000 – for å minne oss om noen av de mange som alle fortsatt gir gjenklang. 

 

Stein Mehren skriver ensomhets- og tosomhetspoesi med stor billedkraft, og han leser med en oral autoritet som kolleger bare kan misunne ham. Stein Mehren er en virkelig fri og anti-materialistisk dikterånd som på sitt beste også har gitt begrepet patos en ny og ekstra kvalitet. Allerede fra sine tidlige samlinger, som Gobelin Europa, hadde han en spesiell intensitet i leserhenvendelsen, og gjennom hele forfatterskapet går det et intellektuelt alvor med et sjeldent refleksjonsnivå. Om de kretser om det metafysiske eller er kritikk av våre vestlige samfunns myter, er diktene alltid også jordnære, sanselige. 

 

Jeg holder ditt hode

i mine hender, som du holder

mitt hjerte i din ømhet

(…)

Slik holdes vi begge av noe og løftes

dit gåte holder gåte i sin hånd

 

het det i Mot en verden av lys i 1963. Som kjærlighetsdikter er Stein Mehren også uforlignelig med sin estetikk, der det sanselige og det vi bare kan ane ikke spilles ut mot hverandre, men spiller sammen.

 

Dette er ikke en krig, men et TV-show

Vi ser sønderskutte hus, styrtet sammen

over ovner, fotoalbum, barnesenger

presset så hardt og nådeløst mot jorden

at vi kan høre deres hjerteslag…

 

heter det i diktet ”Dette er ingen krig”, i Ark. Dikt, 2000, som en kritikk av Kosovokrigen og mediedekningen på Balkan.

 

Å elske en annen i seg selv

Å finne seg selv i en annen

Å miste seg selv i en annen

Å elske en annen som seg selv

Å elske en annen som en annen

 

leser vi i diktet ”Femfaset” i andreutgaven av Ordre, 2009. Og større enn spennet mellom slike dikt er spennet i Stein Mehrens verk: en regnbue av ord som en skrift på himmelen. 

”Som poet fortjener han på sitt beste å nevnes blant de aller fremste: Wergeland, Obstfelder, Bull, Jacobsen, Hofmo og Hauge”, skriver Per Thomas Andersen i Norsk litteraturhistorie, 2001. Vi legger til: og Triztan Vindtorn. Og når vi sier at Stein Mehren var en av dem også Triztan Vindtorn holdt høyest, er det fortrøstningsfullt å vite at vi har ordene i behold.

 

(Arild Linneberg, på vegne av juryen,

Drammen, 21. Mars. 2014: Kristin Berget, Edvard Hoem, Mette Karlsvik, Arild Linneberg, Torgeir Rebolledo Pedersen)