Kristin Berget var 31 år og hadde studert ved Litterær Gestältning i Göteborg da hun debuterte som lyriker med Loosing Louise. Andreboken hennes, Der ganze Weg var nordisk kandidat til The European Poet of Freedom Literary Award, og etter denne boken fikk hun treårig arbeidsstipend som forfatter fra den norske stat. Fra 2010 var Berget redaktør for Cappelen Damms debutantantologi Signaler. Hun var kunstnerisk leder for Harpefoss Litteraturfestival i 2012, fikk da Tanums Kvinnestipend, og ble med i den første juryen for Triztan Vintorns Minnepris. 27. oktober blir Berget den tredje mottaker av Stig Sæterbakkens Minnepris, en pris som Cappelen Damm opprettet i 2012. Prisen er til ære for avdøde Sæterbakken, og til Berget – en forfatter, som har overbevist Markus Midré, Ane Nydal og Nina Ewart om at hun er en forfatter med "overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Juryen ferdigstiller nå en grunngiving, som blir å finne på Cappelen Damms nettsider i morgen. Den vil nok gi en uvanlig god innføring i Bergets forfatterskap. Undertegnede lar det være opp til Berget selv å si noe om den litterære stemmen sin, og litt om prosjektet hennes:
– Jeg forsøker å finne et språk og en stemme som er relevant til hvert enkelt prosjekt jeg arbeider med. I Hennes ansikt opplever jeg at det er en redusert og knapp stemme, med et avskåret språk, mens i Min natur (med Mara Lee) er det en mer polyfon, sammensatt og rotete stemme. Felles er kanskje at jeg arbeider alltid med rytme og klang, selv om det heller ikke er et helhetlig uttryk, sier Berget. Og legger til, i parentes:
– Og så tror jeg det er noen andre (lesere) som eventuelt må finne finne det som er overgripende og felles i arbeidene!
Metoden din virker samvittighetsfull og arbeidskrevende; som om du på – ikke helt og fullt – men på noen områder er en ny poet for hver bok. Gir det gjenklang hos deg?
Det er på mange måter noe som skjer av seg selv. Dersom jeg skal ha nok interesse for å skrive en ny bok, må en ny innfallssvinkel oppstå. Jeg må kunne overraske meg selv i arbeidet, ellers er jeg redd jeg begynner å gjenta meg selv, kjede meg.
I anledning utgivelsen av Bergets Hennes ansikt trykte Dagbladet én Berget-tekst hver dag i en uke. Her er et av diktene som jeg har tatt vare på – og har hengende på korktavlen ved pulten:
Jeg skal finne henne og/ bak henne er vannet// der er bekken og/ bak bekken er grantrærne// bak trærne er skogen og/ der er hun og// drikker vann som et dyr/ fyller lungene med luft// over henne er stjernene og under dem er skogbunnen
– Diktet du nevner er andre halvdel av et langt dikt i boken, forklarer Berget:
– Det er et dikt jeg skrev før arbeidet med boken ble konkret, det vil si før jeg hadde skissert opp prosjektet. Jeg husker det faktisk veldig klart: jeg hadde tatt fram skrivemaskinen igjen, og satt i glassverandaen i huset der jeg bodde og skrev, og det kom faktisk ganske ferdig ut, noe som ikke skjer så ofte. Mot slutten av Der Ganze Weg, så beveger tekstene seg inn mot/i skogen, og det var der jeg forsøkte å gå videre i dette diktet, som så, etter flere år viste seg å bli åstedet for det nye manuset.
Jeg forstår deg som at du, med et tidligere arbeid kom fram til dette stedet – et som oppleves viktig (for deg, dermed også for leseren). Hvordan kjennes det å være på dette stedet, gjennom arbeidet med et helt manus?
Det kjentes relevant og spennende da det ble tydelig at jeg skrev med skogen som utgangspunkt. Og veldig veldig utfordrende; den litterære skogen er tjukt befolket med andre poeter og andre dikt, så det å finne en inngang som både tok hensyn til det og utfordret det var viktig for meg.
På mange måter kunne jeg det. Men når en bok tar fire år å skrive, slik den gjorde, så er det selvsagt ikke med samme intensitet jeg forholder meg til arbeidet/stedet i all den tiden. Men i en god skriveperiode er det litt slik du foreslår – at plassen figurerer inni meg hele tiden. Og at jeg så ofte det lot seg gjøre befant meg i skogen (det nevner jeg visst i neste svar).
Hva henter du, som forfatter, fra naturen?
I Hennes ansikt er det jo åpenbart at jeg henter fra naturen. Men som nevnt over, så opplever jeg at hvert manus har sine helt egne rammer: de er ikke nødvendigvis åpenbare i det jeg starter å skrive, men det er gjerne som om det skriver seg frem etterhvert. I arbeidet med den boken så tilbrakte jeg mye tid på et sted jeg har langt inne i skogen, og det er vanskelig å si om den boken hadde blitt noe annet dersom jeg ikke hadde hatt det stedet. Jeg mener; hva som kommer først her.. Men generelt kan jeg si, at jeg bor ikke i byen, tilbringer mye tid i stillhet i naturlige omgivelser, og at det kjennes som en nødvednighet.
«Nødvendighet», sier du. Hva betyr det for deg; betyr det at du ikke kunne ha gjort noe annet, at det er den eneste metoden for deg, eller er det nødvendig av andre grunner?
Det er nødvendig for meg med stillhet; eller den type stillhet som oppstår ved fravær av mennesker, for å kunne tenke sakte nok, lenge nok og uforstyrret nok, til at tanken synker ned i rom der jeg ikke først og fremst siterer menneskene som ellers er i mine omgivelser. Så det oppleves nødvendig for å kunne skrive dikt. Rett og slett.
Litterær tematikk er noe annet: noe som jeg bestemmer i større grad utfra en tankemessig interesse.
å kunne tenke sakte nok, lenge nok og uforstyrret nok, til at tanken synker ned i rom der jeg ikke først og fremst siterer menneskene som ellers er i mine omgivelser
Da Hennes ansikt kom ut, sa Berget til Klassekampen at hun er stolt over å ha skrevet tre bøker, og over å klare å holde seg til poesien. (KK, mars 2014). Hva er det med poesien og Berget som gjør at hun må klare å holde deg til den?
– Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte på den gangen, men nå tenker jeg på en venn og kollega som sa en gang at "diktet er som et stille lokkerop" og noen ganger er det utfordrende å lokke med stille stemme i forholdsvis støyende omgivelser, kommenterer Berget, og legger til, i enda en parentes:
Dette var et litt kleint metaforisk svar.
Kleint fordi det var en metafor der?
Ja. Og fordi det kanskje var litt sutrete
Svaret tar meg fra dagspressen og tilbake til skogen, og til stemningen av dikta dine.
Det er alltid et stort spørsmål for meg hvilken relevans diktet (da mener jeg diktet som form) har i dag. Det er alltid mye angst og tvil forbundet med det spørsmålet, og det er aktivt i meg nesten hele tiden. Kanskje er det det jeg har svart på? At jeg er stolt av å kontinuerlig finne relevante begrunnelser for hvorfor diktet, hvorfor nettopp dette diket, som gjør at jeg kan fortsette å skrive. Ikke godt å si.)
den litterærer skogen er tjukt befolket med andre poeter og andre dikt, så det å finne en inngang som både tok hensyn til det og utfordret det var viktig for meg.
Du var norsk kandidat til The European poet of freedom literary award, og fikk Tanums Kvinnestipend. Nå, Sæterbakkens Minnepris. Hvordan er det å få prisen?
Jeg ble veldig rørt av den beskjeden – det kjennes som en spesiell pris å få, fordi Sæterbakken representerte et litterært forhold av alvor og inderlighet som har betydd mye for meg som forfatter. Og det er ærefullt, og ikke selvfølgelig, å bli lest grundig på den måten man blir i forbindelse med en slik pris, noe jeg setter veldig stor pris på.
Stig Sæterbakkens Minnepris gikk i fjor til Jan Roar Leikvoll, som døde i år. Prisen gis hvert år ut til en forfatter av mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. Årets pris blir delt ut i Cappelen Damm sine forlagslokaler den 27. oktober. Det blir bokbad med forfatteren, og lansering av et musikktidsskrift.