«Æresretten» var ingen rett slik vi vanligvis kjenner rettsstatens prinsipper. Det kom frem da et panel ledet av tidligere DnF-leder Thorvald Steen presenterte bakgrunnen for «Æresretten» som fant sted i DnF etter annen verdenskrig.
I panelet satt Petter Normann Waage, Dag Solhjell, Cato Schiøtz og Jan Erik Vold.
Til stede i salen var en rekke etterkommere og slektninger av de 17.
Les DnF-leder Heidi Marie Krizniks unnskyldning her: https://www.forfatterforeningen.no/artikkel/forfatterforeningen-unnskyld
– Dette er en folkeopplysningsseanse, innledet Thorvald Steen. For de tilstedeværende ble det en innføring i hvordan «Æresretten» rammet. Mange ble ødelagt for livet av å bli fradømt æren av sin egen forening og av egne kolleger.
Etter krigen oppfordret Hjemmefronten alle kunstnerorganisasjoner om ”å slette av foreningens medlemslister enhver person som ved direkte samarbeid med okkupasjonsmakt eller nazister har forrådt Norges sak.» I tillegg til det rettslige landssvikoppgjøret ble altså kunstnerorganisasjonene oppfordret til et oppgjør med såkalt unasjonalt virke. I likhet med andre kunstnerorganisasjoner opprettet DnF en intern «Æresrett», et utvalg på seks personer, nedsatt av Alex Brinchmann, som den gang var leder i Forfatterforeningen.
Dag Solhjell, som sammen med Hans Fredrik Dahl skrev «Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945», redegjorde for det historiske bakteppet. 33 ble dømt av DnFs «Æresrett». I tillegg til foreningens NS-medlemmer, som ble ekskludert, rammet «Æresretten» også 17 forfattere som ikke var NS-medlemmer. Ikke bare ble de idømt bøter og nektet å utgi egne bøker i en gitt tidsperiode, men de fikk også en straff som betød vel så mye: tap av ære.
– DnF har i dag erkjent denne skamplett, anførte Solhjell, og med sin unnskyldning har de visket den ut.
Advokat Cato Schiøtz gjennomgikk mange av de juridiske svakhetene ved «Æresretten». Rettssikkerheten til de anklagede sviktet. Ikke bare manglet foreningen hjemler for sanksjonene, anførte Schiøtz, men da de til slutt ble innført, fikk de også tilbakevirkende kraft. De anklagede fikk i liten grad – om i det hele tatt – anledning til å forklare og forsvare seg. «Æresretten» tolket alt i verste mening, og bedømte utsagn isolert og ikke i sammenheng. Dermed ble erklærte antinazister ikke bare anklaget, men også dømt for å ha gått nazistenes ærend. Eksemplene er mange. Saksbehandlingen var særdeles kritikkverdig, mente han, de anklagede visste knapt hva de ble beskyldt for. Habiliteten til «Æresretten» var under enhver kritikk – DnFs daværende leder var ikke bare aktor og dommer, men også ankeinstans for de domfelte.
Petter Normann Waage, som har skrevet den store Bjerke-biografien, fortalte hvordan antinazistene André Bjerke og hans far Ejlert Bjerke ble dømt for å ha oversatt et 1800-talls-epos som utkom på et NS-vennlig forlag. Det finske nasjonaleposet Fänrik Ståls sägner (1848–1860) handler om krigen mellom Sverige/Finland og Russland i 1808-09. Men fordi Finland kjempet mot Sovjet under annen verdenskrig, ble eposet betraktet som nazivennlig. Oversettelsen førte til strenge straffer for Bjerke og hans far. Begge ble preget for livet. André Bjerkes datter og enke, som begge var til stede under seremonien, mente at dommen var medvirkende til Bjerkes alkoholisme og at den preget ham sterkt resten av livet. At André Bjerke med våpen i hånd hadde kjempet mot nazistene i 1940, og også skrevet nazifiendtlige tekster, påvirket ikke «Æresretten».
Jan Erik Vold trakk frem noen av lyrikerne som ble felt av «Æresretten». Bjerke er nevnt, Herman Wildenvey en annen som ble «dømt». Vold leste utdrag fra flere av Wildenveys klare antinazistiske dikt.
Alle de 17 dømte er gått bort. Men etter panelets gjennomgang fikk flere av deres gjenlevende slektninger og etterkommere ordet i en gripende serie med korte taler. Som André Bjerkes datter Vilde sa: – Der han er nå, ville dagens unnskyldning ha gledet ham! Bjerkes enke Henny Moan tilføyde: – I dag ser han ned og er glad.
Det samme ga flere av de andre pårørende og representanter for de dømtes familier uttrykk for.
DnF-leder Heidi Marie Krizniks unnskyldning var uforbeholden: Forfatterforeningen gjorde urett, både ved den tvilsomme prosessen som Forfatterforeningen bega seg inn på ved å opprette æresretten, og ved å ta avgjørelser basert på feilaktige opplysninger.
Jeg vil lese navnene vi har fått framskaffet, navnene på dem som ble anklaget og seinere dømt av æresretten på feil grunnlag. Denne beklagelsen retter seg til dem. Av de 17 som ble rammet har vi 12 etterkommere til stede her i dag. Da leser jeg opp navnene på de 17 forfatterne:
Per Arneberg
Stein Balstad
André Bjerke
Ejlert Bjerke
Johan Bojer
Waldemar Brøgger
Theodor Dahl
Audun Hierman
Trygve Hjort Johansen
John Klepzig
Alf Larsen
Georg Wasmuth Sejersted
Olav Sletto
Ragnar Solberg
Harald Thaulow
Thorvald Tu
Herman Wildenvey
På vegne av Forfatterforeningen, vil jeg si unnskyld for den måten Forfatterforeningen, gjennom «Æresretten», behandlet disse forfatterne etter krigen. Jeg beklager de avgjørelsene som ble gjort ut fra sviktende skjønn og på feil grunnlag.
Dessverre kommer denne unnskyldningen seint, men Forfatterforeningen vil med denne unnskyldningen vise, gjenlevende og etterlatte, at vi ser den uretten som ble gjort.