Kine Jeanette Solberg (f. 1984) har vokst opp på Kirkenær og bor i Oslo. Hun debuterte med romanen Fortell om deg selv med hell (Cappelen Damm) i 2019, ble nominert til Kritikerprisen for Ikke lov å le (2020) og utga romanen I alle farger høsten 2022. Solberg er utdannet illustratør og jobber som redaktør og manusforfatter for TV og radio.
Hvorfor ville du bli forfatter?
Jeg vokste ikke opp med en bevisst og målrettet forfatterdrøm, men da jeg likevel fant veien dit, var det noe viktig som falt på plass.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Før jeg ble forfatter hadde jeg både jobbet noen år som musikkanmelder, og som tekstforfatter for TV. Jeg tror mine første skjønnlitterære forsøk kan spores tilbake til et slitent kollektivrom i Cornwall, der jeg gikk på kunstskole for å bli illustratør. Jeg ante ikke hva jeg holdt på med, men en haug med tekster jeg ikke helt visste hva var, hopet seg opp på maskinen.
Etter studiene begynte jeg på det jeg trodde skulle bli en illustrert bok. Jeg holdt på i flere år uten hell, og på et tidspunkt merket jeg at teksten begynte å føles mye viktigere enn tegningene. Som et slags siste forsøk, fjernet jeg tegningene og sendte teksten inn til Signaler (Cappelen Damms debutantantologi).Å bli publisert i Signaler var avgjørende for meg. Jeg fikk oppleve at noen sa at jeg kunne og burde skrive, og jeg kom i kontakt med min redaktør.
Hvilket ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?
Litt.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Det er en deilig følelse å skrelle vekk ting man ikke trenger og se at teksten likevel bærer. Da vet man at det blir bedre.
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg kan sitte omtrent hvor som helst. Jeg må helst ha musikk i store hodetelefoner, og noe i koppen eller glasset. Jeg starter som regel med scener, situasjoner eller setninger jeg har samla på en stund, ofte på vei til eller fra jobb. Når jeg starter på et prosjekt aner jeg ikke hvor jeg skal, og om det jeg skriver på er en begynnelse eller noe som skal midt i. En ganske rotete og slitsom måte å jobbe på, men jeg tror det er sånn det må være. Jeg starter med magefølelse og rydder opp til slutt.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Ja. Like viktig føles det å se scenekunst, film, utstillinger og å høre på musikk. Jeg er nok avhengig av en ganske jevn strøm av påfyll for å fungere kreativt. På vei hjem fra en bra konsert kan jeg nesten kjenne at det bobler over av ideer og planer. Mye av det er ræl som aldri skal forlate notatappen på telefonen, men jeg tror det er bra likevel.
Hva liker du å lese?
Jeg liker å lese forfattere som finter meg. De som kan få meg til å fnise av en formulering på en linje, og gir meg et emosjonelt mageslag på den neste. Trass og urimelighet er nok noen kjernebegreper som kan gjøre meg veldig oppstemt.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Jeg synes det er noe spennende med et fellesskap som består utelukkende av mennesker som vil det samme, men som også må og vil tilbringe store deler av tiden alene foran en skjerm. Her er vi kanskje ikke så ulike gamere. Bortsett fra at de har mye bedre stoler. Er årsmøtene til DnF kanskje litt som The Gathering på Hamar? Det er jeg spent på.