Hvorfor ville du bli forfatter?
Som kommentator i Dagens Næringsliv lever jeg av å skrive. Men skjønnlitterær skriving er noe helt annet. Prosessen er mye mer intuitiv. Det gir meg en følelse av frihet. Helt basalt tror jeg det handler om en formidlingstrang, et ønske om å sette ord på liv og opplevelser som vanligvis faller mellom sprekkene. Strengt tatt har det ikke vært et mål i seg selv å bli forfatter, selv om jeg beundrer store forfattere kanskje mest av alle. Kanskje nettopp derfor!
Uansett elsker jeg å være inne i selve skrivingen, inne i en annen verden.
Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?
Jeg begynte på en roman da jeg var ni. Den skrev jeg i en ruteblokk med spiralrygg, og delte inn i kapitler. Hovedpersonen min het Marte. Den ble aldri ferdig. Mer enn førti år senere tok jeg opp igjen skjønnskrivingen, og fikk plass på et skrivekurs med Linn Ullmann. Det var starten på trua som gjorde debuten mulig! Linn er en helt fantastisk kursholder. Hun får alle til å føle seg helt spesielle og sett. Veldig inspirerende rett og slett.
Hvilket ord prøver du å unngå?
«Imidlertid»! Egentlig alle byråkratiske eller akademiske vendinger som kan henge igjen fra for eksempel studier eller kildesmitte i journalistikken.
Hvilket forhold har du til å stryke tekst?
Liberalt i prinsippet, motstrebende i praksis? Jeg trenger ofte hjelp til å se overflødigheter. Men omskriving gjør jeg hele tiden. Hvis ikke det var sånn at man måtte sette strek et sted, ville jeg skrevet om tekster i det uendelige. Når jeg skal lese høyt fra den ferdig trykte boken min, endrer jeg hele tiden på setninger. En tekst blir aldri ferdig!
Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Jeg har forskjellige måter å komme i gang på. En kan være en tanke/ide/opplevelse som jeg bare må få ned på papiret. En annen er å bare skrive noe, det vil si sette av en tom ramme med tid, og se hva som skjer. Som regel vil jeg ikke da dingle lenge helt i løse lufta, men ganske fort ane konturene av en slags rød tråd. Men her er det en balansegang: Hvor lenge skal du være åpen og eksperimenterende, og når skal du begynne å låse stoffet?
Senere i prosessen er det annerledes. Da er det omstokking og omskriving som gjelder. Jeg liker begge faser selv om de er ganske forskjellige.
Leser du andre forfattere når du skriver?
Absolutt! Andre forfattere er en stor inspirasjon. Jeg streker under og noterer i margen, sikkert irriterende for de som låner bøker av meg. Andres gode tekster kan sette meg på forløsende tanker. Helt konkret kan jeg fange opp tips, for eksempel på smidige og elegante sceneskifter, eller presise beskrivelser av noe jeg selv har forsøkt å beskrive med mindre hell. En følelse for eksempel.
Hva liker du best å lese?
«Eksistensielle» romaner og noveller. Jeg er ikke så opptatt av at skjønnlitteratur skal bringe frem fakta eller skape samfunnsdebatt. Ideelt sett skaper skjønnlitteraturen et amoralsk frirom. Den bør ikke ha en definert «mission». Da kan jeg fort bli irritert. Sterke meninger og politiske slagsider er det mer enn nok av ellers i samfunnet. God litteratur, derimot, utvider verden og gjør mer mulig!
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Faglig felleskap og inspirasjon. Førsteinntrykket mitt av foreningen er at den er åpen og inkluderende. Foreningen svarer raskt og hyggelig på epost, innvilger medlemskap og inviterer debutanter til høytlesning og treff. Jeg trodde den (med en viss rett) skulle være mye mer arrogant! Så langt, ikke.
Eva Grinde har utgitt en samling fortellinger, Papirhud, på Forlaget Oktober i 2025.