– Hvorfor skal litteraturen være til for noe mer enn seg selv, spør Jostein Gaarder, og lister dyrs velferd, kvinnekamp og andre politiske tema som har vært motiv i litteraturen gjennom tiden.
– En rasering av naturmiljøet vil samtidig også være en rasering av all kultur, sier han.
– Jeg synes at det er vanskelig å si at vi som forfattere har plikt eller ansvar til å engajsere oss. Vi har plikt som samfunnsborgere, sier Brit Bildøen, men viser så til vår unike posisjon til å ha kanaler å uttale oss gjennom.
– Forfattere skriver gjerne om ubehaget i kulturen. Man kan spørre seg hvorfor forfattere ikke oftere skriver om ubehaget i naturen, sier Bildøen, og mener også at forfattere kan, som hun sier det, "bruke sine gode navn og rykter" til å fronte miljøspørsmål. Vi kan fortsette å fortelle historier, og vi kan grave i spennet mellom ord og handling.
– Historier har til alle tider vært den korteste veien til menneskenes hjerter, mener Bildøen, og nevner også andre grunner til hvorfor nettopp forfattere skal engasjere seg i samfunnsspørsmål, som at de kan analysere og avkle maktspråk.
– Jeg tror forfattere er redde for å skitne til hendene sine med å skrive politisk litteratur. Vi har nye tider. En ny tid krever en ny gangart, avslutter Bildøen.
– Den har ikke begreper for verdien i naturen, sier filosof Arne Johan Vetlesen om vårt samfunnssystem og økonomiske måte.
– Hva vi må skrive om, er det dypt tveeggede i posisjonen som vi har som mennesker i dette spørsmålet, mener Vetlesen.
– Antroposofisme vil være et premiss for all skriving, siden skriften kommer fra oss. Slik er det bare, slutter Vetlesen.
– Å avsløre løgn og avsløre løgner er noe som forfattere har gjort og skal gjøre, sier Jostein Gaarder, før Bildøen får spørsmål det å skrive, og om emosjoner; om sinne, kjærlighet, og en eventuell aversjon mot å skrive moralistisk
– Jeg tror på sinne og kjærlighet, sier Bildøen, og stiller spørsmål til en fersk bokanmeldelse som framstiller det som vanskelig å skrive om politiske tema som for eksempel mlijø.
Gaarder peker til et ord mellom å være optimist og pessimist. Håp, sier han, står der, mellom de posisjonene. "Et kjempende håp", nevner han, som et slags motivasjonsbegrep.