Jeg hadde på det tidspunktet til sammen over førti refusjoner fra så godt som samtlige norske forlag. Selvforskyldte stort sett, for jeg skrev to-tre diktsamlinger i året da jeg gikk på gymnaset, og fikk min mor til å sende dem ut i minst tre eksemplarer hver gang. Det var forfatter jeg ville bli. Ingen rundt meg var i tvil om det. Jeg leste en bok om dagen, og alle feriene gikk med til å ligge på magen på gutterommet foran en elektrisk skrivemaskin som veide over ti kilo.
Jeg hadde gått Forfatterstudiet i Bø to år tidligere, og fikk "napp" som det heter hos både Aschehoug, Gyldendal og Tiden, men fordi jeg var verdensmester (og vrang), skulle det altså gå to år til før jeg var der jeg skulle være; på Oktobers julebord i Rådhusgata, som fersk debutant, der jeg ble gratulert av Rune Christiansen, Kjell Askildsen, Dag Solstad, og truet med bank av Jon Michelet, som heldigvis forsvant under bordet før han kunne sette planen ut i livet. Det er ikke mulig å ha det bedre, tenkte jeg da, og tenker jeg nå også. Jeg fikk penger for boka mi. Nesten førtifem tusen, selv om den var tynn, selv om det ikke sto så mye på sidene, selv om salget ikke tok av, som det heter. Torleiv Grue sa det var bra jeg i det minste hadde solgt det jeg skulle, de forventede 250 eksemplarene over disk, i tillegg til de tusen til bibliotekene. Bedre blir det ikke, sa han, og jeg tror han har fått rett.
Førtifem tusen var mye penger i 1990. Et studielån som skulle holde liv i en student i et helt år, var på mindre enn det. Husleia var på femten hundre kroner, og jeg fikk i tillegg et reisestipend på ni tusen på våren, og kunne dra til Mallorca i en måned, og ha penger til overs. Der la jeg grunnlaget for neste bok på dagtid, og drakk vin med pensjonistene på kvelden. Jeg leste Heinrich Böll "Biljard klokken halv ti om morgenen" ved svømmebassenget, og ble for første gang rørt til tårer av en bok. Jeg var forfatter. Jeg skulle fortsette å være forfatter. Jeg var ikke i tvil.
Nå er ting annerledes, og det skulle bare mangle. Det er mulig å bli millionær. I hvert fall dersom man har tjent en million før. Kanskje jeg ikke trenger søke stipend et år? Det er den nye drømmen. Selv om det kan komme til å bli lenge til. Jeg mener, jeg fikk femtifem tusen for min siste diktsamling i 2004, og litt over seksti for årets roman. Lite ante jeg da jeg var på Mallorca, at om seksten år til, med tretten utgitte bøker, kom jeg til å løpe omkring i Oslo og passe på at noen hadde den siste boken min.
Jeg tror de fleste andre mennesker i bokbransjen har hatt mer enn ti-tjue tusen i lønnsøkning på de siste femten årene.
Solidaritetsfondet er i fritt fall. Lønnsmessig har vi stått på stedet hvil i snart to tiår. Mellomsjiktet av forfattere som kunne få inn en årsinntekt på en bok er vekk, og erstattet av et titall bestselgere. Samtlige forfattere jeg har snakket med i år har opplevd nedgang i boksalget. Forlagene tjener hundrevis av millioner på innkjøpsordningen (selv om de sier de ikke gjør det,) og vi tror på dem. Bok-Norge går så det griner ifølge forlagene, men heltidsforfatteren kommer til å forsvinne i løpet av to til tre år, rett og slett fordi bokhandlerne ikke har flere enn tjue titler i hyllene sine, fordi antall stipender kommer til å bli halvert, fordi det ikke hjelper å skrive godt. Hvem som skal få bokmillionene hvert år avtales mellom forleggere og bokhandlere. Forfatterne er ikke engang på sidelinjen, og jeg er glad jeg tok en helsefaglig utdannelse på nittitallet. Den kommer snart til nytte.
Styret i forfatterforeningen forhandler om småstein, fortsetter forsiktighetsstrategien til Lars Håvik, og vi blir nok en gang akterutseilt. Jeg synes det er på tide å gjøre de tingene vi har snakket om, gi ut bøker på et DnF-forlag, dele inntekten femti-femti, stemple disse bøkene med et "fair trade"- stempel og vinne folkeopinionen tilbake. Når folket støtter kaffebønder bør det være enkelt å få dem til å støtte forfattere.