Fra arkivet: Barbarossaskattens politikk

Han satt i fengsel i Tyrkia på grunn av venstreradikal aktivisme, og vant Gyldendals konkurranse om beste politiske roman. Romanen ble oversatt og gitt ut…

1500028483172

Han satt i fengsel i Tyrkia på grunn av venstreradikal aktivisme, og vant Gyldendals konkurranse om beste politiske roman. Romanen ble oversatt og gitt ut i Tyrka, uten at det gjorde myndighetene sinte. Nå forsøker Izzet Celasin, norsk-tyrkisk romanforfatter og nyinnrullet medlem i DnF, «å skvise noe politisk ut av Barbarossas skjulte skatt» i et nytt bokprosjekt. Men fagforeningspolitikk ligger ikke for forfatteren:

– Byråkratisk arbeid i fagforeningsvirksomhet, som jeg har full forståelse for viktigheten av, er dessverre ikke noe for meg. Jeg er utålmodig, irritabel og har en tendens til å si siste ting først, sier Celasin. Men som aktivist i Tyrka: Til hvilken grad var da ordet og litteraturen hans våpen?

– Det stemmer at jeg var venstreradikal aktivist, men det var neppe på grunn av pennbruk jeg måtte tilbringe noen år i militærstyrets fengsler, forteller Celasin, som er fra Istanbul, har bodd i Norge siden 1988. Om vinnerromanen fra Gyldendal-konkurransen, sier Marta Nordheim i NRK: «Miljøet er overtydande skildra både på gata og bak murane. Legg så til at språket er variert og presist, og konklusjonen er klar: debutant Celasin er ein verdig prisvinnar.», og Sindre Hovdenakk fra VG: «Verdig vinner. Sober og realistisk oppvekstroman om ung revolusjonær.». Celasin forteller videre om forholdet mellom aktivisme og det skrevne ordet:

– Riktignok var jeg en slags skribent og skrev en del hemmelige pamfletter. Ellers skrev jeg dikt. Men hvem gjorde ikke det? I min tid skrev alle tyrkiske ungdommer som kunne lese og skrive, dikt. Heldigvis tålte ikke mine dikt tidens tann. Det ville være en pinlig affære å lese dem i dag. Derfor tviler jeg sterkt på at juntaen sendte meg i fengsel på grunn av intenst hat for min poesi.

– Hvordan tar myndighetene i Tyrkia det at du har blitt forfatter?

– Min diktning vekker fortsatt ikke harme hos myndighetene. Svart himmel, svart hav ble gitt ut i fjor i Tyrkia. Jeg har nettopp avsluttet oversettelsen avIngen manns land, som skal gis ut der til høsten.

– I Norge vant du Gyldendals konkurranse for ”beste politiske roman”. Hva betyr dette begrepet ”politisk roman” for deg?

– Det virker som om norske kritikere og lesere er livredde for at en fordums agitator skal hoppe ut av sidene og prøve å hjernevaske dem med sin propaganda, når en bok kalles ”politisk roman”. Jeg for min del kategoriserer mine to bøker kun som ”roman”, slik som det står på omslaget. Jeg prøver å skrive spennende fortellinger med historisk bakgrunn. En del av formålet er å korrigere noe den offisielle versjonenav historieskrivingen. Alle som drar på ferie til Kypros burde lese Ingen manns land før de begynte å sole seg på strendene. Siden jeg alltid har prøvd å stå på de svakes side, er det et relevant poeng for meg å fremheve minoritetenes plass i samfunnet. En av hovedkarakterene i Ingen manns land er jøde, for eksempel. Men ingen her i Norge har lagt merke til det. Nå kan norske jøder ikke klage neste gang jeg kritiserer staten Israel.

– Før vi kommer inn på samtalen om litteratur, kan du si noe mer om biografien din, og presentere deg for de av våre lesere som ikke kjenner deg?

– Jeg ble født i 1958, i İstanbul. Etter barneskole gikk jeg åtte år på internatskole. 1. mai-massakren i 1977 ble et vendepunkt i livet mitt: Jeg droppet senere universitetsstudiene og deltok aktivt i den revolusjonære bevegelsen. Militæret tok over makten med et statskupp i september 1980. Jeg ble pågrepet i april 1981 og dømt til 13 års fengselsstraff. Motstand mot mishandling og sultestreiker preget livet imilitære fengsler. I juli 1986 ble jeg løslatt på prøve. Jeg ble da tvangssendt til en militærforlegning for å avtjene verneplikten. Etter et kort opphold deserterte jeg. Jeg rømte fra Tyrkia i april 1987, ble arrestert i Jugoslavia, sonet en måneds fengselsstraff for falsk pass i Beograd og fikk senere status som politisk flyktning av FN. Norske myndigheter hentet meg fra Jugoslavia som kvoteflyktning i desember 1988. Jeg har en sønn med min samboer og jobber ved Tolketjenesten i Oslo som tolk og oversetter.

– Du behersker tyrkisk og norsk, og jobber som tolk mellom språkene. Kan du si noe om forholdet mellom språkene, og ditt forhold til de?

– Først og fremst skriver jeg på norsk. Jeg skriver på tyrkisk kun når jeg oversetter (eller gjendikter) mine egne bøker til tyrkisk. Ellers i blant skriver jeg tyrkiske tekster til egne melodier. Språklig er det verdener som skiller norsk og tyrkisk. Tyrkisk er et omvendt språk (såkalt SOV-språk). Man aner ikke hva motparten snakker om før verbet endelig foreligger i slutten av en lang replikk. På den andre siden er det svært rikt, beriket av låneord fra arabisk, persisk, gresk, armensk, italiensk fransk osv, som alle imperiale språk er. Det har et særlig rikt spekter av banneord. Noen særlig likhet mellom tyrkisk og norsk er det vanskelig å finne.

– Hva leser du?

– Jeg foretrekker å lese den typen bøker jeg selv skriver. Derfor er Sebastian Faulks, Louis de Bernières, Ian McEwan, Umberto Eco, C. J. Sansom, Iain Pears, Kjartan Fløgstad, blant min året-rundt-lektyre. Jeg ser at alle er mannlige forfattere. Tilfeldig? Ellers leser jeg en del faglitteratur, historie (blant andre Lars Borgersrud), og låner gjerne min sønns Illustrert Vitenskap-Historie blader.

– Finnes det bøker du ønsker at du selv hadde skrevet?

– Jeg skulle ønske jeg kunne skrive to bøker som allerede er skrevet. Den ene er Asbjørn Sundes Menn i mørke. Den har satt en effektivt stopper for mine planer om å skrive om okkupasjonen i Norge. Jeg kan ikke skjønne hvorfor denne boken som er skrevet med utrolig innlevelse og talent ikke er en bestselger i Norge. Historieløshet? Den andre boken jeg snakker om er Mikhael Sjolokhovs Stille Flyter Don – den episke fortellings ypperste verk. Jeg ville være fornøyd bare ved å komme i nærheten med mitt forfatterskap.

 – Kan du si noe om forholdet mellom tyrkisk og norsk litteratur?

– At jeg ikke har vært i Tyrkia siden jeg forlot landet gjør det noe vanskelig for meg å følge med på tyrkisk samtidslitteratur. Likevel fårjeg et visst inntrykk via internett og bøker anbefalt og sendt av venner. Det generelle bildet er slik at det har kommet en ny generasjon forfattere som gjør seg gjeldende med sin markante individualisme, kanskje ikke helt uventet når man tar i betraktning den globale utviklingen. Ellers er krimlitteratur i siget. I motsetning til Norge er det mer trolig at mange seriemordere går løs i Tyrkia. Oversatt litteratur er fortsatt populær, noe som alltid er et positivt tegn. Selv om det fortsatt publiseres mange politiske bøker, får den slags ikke publikums oppmerksomhet like mye som på 70-tallet. Kort sagt er situasjonen ikke helt ulik den i Norge.

 – Hva jobber du med nå?

– Jeg er i gang med planleggingen av en ny bok. Denne gang går jeg enda lengre tilbake i historien. Piraten og senere storadmiralenBarbarossa som herjet i Middelhavet på 1500-tallet preger begivenhetene selv om han ikke opptrer i egen person. Tiden vil vise om det går an å skvise noe politisk ut av jakten på Barbarossas skjulte skatt.

– Apropos politikk, igjen: Er det grunn til å håpe på at du vil engasjere deg i DnF og være med på barrikadene i kampen for norske forfatteres rettigheter?

 – Byråkratisk arbeid i fagforeningsvirksomhet, som jeg har full forståelse for viktigheten av, er dessverre ikke noe for meg. Jeg er utålmodig, irritabel og har en tendens til å si siste ting først.

– Hva tenker du om fagforeningspolitikk?

– Det er svært positivt at en fagforening som DnF jobber for forfatternes rettigheter. For selv i Norge er det ikke selvsagt at arbeidsgivere automatisk innvilger rettighetene. Mange kjenner ikke engang til eksistensen av Arbeidsmiljøloven. Ellers er DnFs arbeid med fengslede og forfulgte forfattere veldig viktig. Men man bør lære seg å skille mellom forfattere som blir forfulgt på grunn av sitt forfatterskap og forfattere som er blitt forfattere i fengsel og som i utgangspunktet er forfulgt på grunn av sine handlinger. En som vil forandre et system bør kunne ta konsekvensene av egne handlinger. Når dette er sagt, er det svært viktig å kjempe mot mishandling og tortur i fengsler.