Lørdag avholdt DnF sitt årlige medlemsmøte. Tema var stipendpolitikk, og innlederne var leder i Det litterære Råd, Stein Versto, og forfatterne Monica Aasprong og Øivind Hånes. Følg med på denne siden for utfyllende rapport om møtet. Inntil videre: her er Øivind Hånes’ innledning til stipenddebatten:
Hver gang jeg snakker med kollegaer i Tyskland eller andre land om de pengestrømmene som norsk litteratur er tuftet på, får jeg et unikt innsyn i vedkommendes tannfyllinger. Dette hakesleppet er like obligatorisk som den pavlovske hunds spyttutsondring, og sier ganske mye om det gedigne arbeidet som Forfatterforeningen gjennom årene har lagt ned for å sikre medlemmene gode rammevilkår. Innkjøpsordningen og stipendmidlene er nøkkelen til å forstå hvordan denne lille nasjonen oppe ved iskanten har klart å frambringe så mange sterke og gode forfatterskap. Innkjøpsordningen gjør at forlagene kan ta seg råd til å bygge opp forfatterskap i et langsiktig perspektiv, og stipendene gjør at forfatterne kan kjøpe seg tid til å skrive.
Vi har for tiden 41 løpende arbeidsstipender i staten. Det utgjorde i 2011 en utbetaling på kr 7.790.000. I tillegg ble det utbetalt kr 1.451.000 i diversestipender. DnF har på sin side 35 egne arbeidsstipender som utbetales fra Vederlagsfondet. Det utgjorde i 2011 en utbetaling på kr 6.650.000. I tillegg ble det utbetalt kr 1.557.422 i diversestipender og smålegater. Fra Solidaritetsfondet ble det utbetalt kr 1.900.000 for 10 løpende seniorstipender, samt kr 1.450.000 i diversestipender. Samlet sum for alt dette er 20 798 000 kroner. I tillegg kommer garantiinntekter. Dette er ganske mye penger, men er det nok til å dekke etterspørselen? Svaret er nei, og det er derfor vi er samlet her på medlemsmøtet i dag.
Hvor kommer pengene til DnFs fond fra? Vederlagsfondet består i hovedsak av midler fra Kulturdepartementet i form av bibliotekvederlagspenger. I tillegg mottar vi kollektive midler fra Kopinor og Norwaco. Solidaritetsfondet mottar en andel fra ”medlemsbøker” solgt i bokklubb. Inntektene herfra synker i takt med synkende bokklubbsalg, og vil i år være halvert i forhold til hva vi mottok i 2010. Jeg ser et poeng i å påpeke hvem og hva som finansierer oss fordi det dreier seg om ganske store beløp, og det pålegger oss derfor et ansvar å bruke disse midlene på en best mulig måte. Og etter mitt syn er best mulig måte det samme som best mulig litterær produksjon.
Det er helt naturlig at medlemmene stiller kritiske spørsmål til fordelingen av stipendmidlene. For mange av oss er stipendene et spørsmål om å overleve som skjønnlitterær forfatter, og siden foreningen har 573 medlemmer og antallet arbeidsstipender ligger på 86, hvorav bare i overkant av en tredjedel er gjenstand for årlig fordeling, sier det seg selv at de fleste blir skuffet når svarene på søknadene kommer i posten. Alle som søker et arbeidsstipend mener jo selvsagt at de fortjener et, og når antallet stipender er så lite i forhold til søkermassen, er ikke reaksjonene vanskelige å spå. At denne avslagsmaskinen skaper frustrasjon er ikke bare forståelig, men også innlysende – det er en programmert skuffelse. Inntil den dagen kommer hvor vi disponerer over så store midler at alle som ønsker det blir tildelt arbeidsstipend, vil dette bare fortsette.
Og skylda for alt dette plasseres hos den som tar avgjørelsene: Det litterære Råd. Det finnes tre seiglivede myter om Rådet: Den første er at det opphøyer seg selv til smaksdommer, den andre er at det favoriserer smal litteratur, og den tredje er at det deler ut arbeidsstipender til gode venner og bekjente. Rådet får med jevne mellomrom gjennomgå i tabloidene, og også ved kafébordene der skrivende mennesker samles til diskusjon. Til den første myten: Hva er en smaksdommer? I denne karakteristikken ligger det noe viktig, nemlig en nedvurdering av fenomenet kompetanse. Ni forfattere sitter altså og leser rundt 200 bøker i året, og diskuterer dem ned i minste detalj når de treffes. Er det da til å unngå at disse menneskene blir drivende gode lesere? Hvem andre er i stand til å vurdere norsk skjønnlitteratur med samme pondus? Kritikere rundt om i avisene finner på mye rart, men denne gruppen på ni utfyller og utligner hverandres oppheng og preferanser så grundig at man ikke kan snakke om tilfeldigheter i vurderingene. Jeg har selv aldri sittet i Rådet, men jeg har vært en del av ulike juryer og komiteer i musikklivet, og det er nesten forbausende hvor enkelt det er å bli enige om de beste utøverne, på samme måte som det er uproblematisk å sile ut de dårligste. Problemene oppstår i midtsonen. Her kan det være hårfine marginer som skiller. Men det er for billig å snakke om Rådet som en selvutnevnt smaksdommer. Rådet er ni personer som har som halvdags jobb å lese seg opp på norsk skjønnlitteratur, og skal det da være kritikkverdig at de danner seg en mening om litterær kvalitet underveis i dette arbeidet? Den konklusjonen kan jeg ikke være med på. Rådet er ikke noe fremmed, ingen ekstern instans. Det er oss. Demokratisk valgt, og under stadig utskiftning, det er summen av vår kompetanse som språkutøvere, og det eneste fungerende verktøyet vi har for å kunne vurdere kvaliteten på våre egne forfatterskap, og dermed avgjøre hvem som skal få stipender. Man snakker åpent og greit om kvalitet på alle andre av livets områder; hvorfor skulle man ikke gjøre det samme om litteratur?
Den andre myten om Rådet er at de favoriserer smal litteratur. Denne kritikken kommer også jevnlig fra tabloidene hver gang en folkekjær skribent blir nektet medlemskap, og sier dessverre mer om avsender enn om mottaker. Det holder å minne om hva som skjedde da Orhan Pamuk fikk Nobelprisen i 2006, og NRKs programleder, den joviale og folkelige drammenseren Pål Thoresen, i Frokost-tv kom med følgende utsagn: ”Ja, Nobelprisen i litteratur er altså nok en gang utdelt til en forfatter som ingen har hørt om.” Pamuk lå da på toppen av bestselgerlistene i et tjuetalls vestlige land med romanen Snø. Bare verdensrommet er mer grenseløst enn uvitenheten.
Den tredje myten er at Rådet er en gjeng som muntert deler ut fete arbeidsstipender til sine venner, altså at det bedrives skamløst kameraderi av verste sort. Men ærlig talt – er det noen som virkelig tror på det? Hvordan skulle det være mulig? Rådsmedlemmene byttes ut hele tiden, og ingen forfatter kan vel på ramme alvor ha ambisjoner om å bli bestevenn med ni vidt forskjellige lesere? Dersom et rådsmedlem har en eller flere forfattere som vedkommende vil framheve som særskilt fortjent til et arbeidsstipend, så er ikke det ensbetydende med at de åtte andre er enige i den vurderingen. Ingen av medlemmene kan på egen hånd kuppe beslutninger. Og dersom en forfatter begynner å sende blomsterhilsener på rådsmedlemmenes bursdager eller stikker innom med litt elgkjøtt etter jakta, vil vedkommende neppe komme ut med lommene fulle av friske kroner. Den som forsøker å smiske seg til stipender, kan trygt belage seg på å måtte finansiere sin skrivekløe med egne midler i mange år framover.
Så hvordan bør vi fordele disse midlene? Dersom målet var at alle skulle få like mye, kunne vi jo bare avskaffe Rådet, og be økonomiavdelingen i Rådhusgata om å bruke kuleramma til alt var delt likt mellom alle medlemmene. Men hvem ville være tjent med det? Jeg kjenner ingen. Det blir som å helle ei flaske god cognac ut i et svømmebasseng: cognacen som sådan er der jo fortsatt, men ingen har glede av den. Men hva med en mer moderat bruk av fordelingsverktøy som for eksempel å innføre begrensninger for hvor lenge man kan motta arbeidsstipender? Hvem vil tjene på det?
Alle må bevise at de fortjener sitt første arbeidsstipend. Det er ingen som får tildelt arbeidsstipend for å få sjansen til å bevise at de fortjener et sådant. En ung forfatter er nødt til å skrive noen bøker som er så knallgode at han eller hun overbeviser Rådet om at her er det berettiget med et arbeidsstipend. Og når de har fått et sånt stipend, må de ved hjelp av de neste bøkene sine bevise at de eventuelt fortjener et nytt. Og så videre. Dette er en ærlig konkurranse der alle stiller likt, og dersom vi skal begynne å utestenge forfattere som har fått arbeidsstipend så og så mange ganger, står vi i alvorlig fare for å tørke ut noen av våre aller beste forfatterskap. Det er liten eller ingen sammenheng mellom høy litterær kvalitet og høye salgstall, og arbeidsstipendets størrelse tilsvarer rundt en halv stilling. Det er med andre ord ingen som kan legge seg opp penger ved hjelp av en overføring av denne størrelsen, og når stipendperioden er over, står forfatteren der med tomme hender på samme måte som alle andre i tilsvarende situasjon.
Et argument som brukes av kritikerne av den nåværende ordningen, er at det er fryktelig urettferdig at noen et år skal få 20 000 kroner mens andre stikker av med nesten 200 000. Er virkelig den ene ti ganger mer verdt som forfatter enn den andre? Nei, det er jeg helt enig i. Sånn sett henger det ikke på greip. Men dette argumentet forutsetter at forfatterne gis en verdi etter størrelsen på stipendet de fikk, og ikke etter hvilken type stipend de blir tildelt. Med et arbeidsstipend i ryggen har man muligheten til å skrive på heltid, mens et diversestipend på 20 000 kroner muliggjør at man tar seg noen uker fri. Men denne ulikheten er en villet forskjell. DnF ønsker å disponere sine midler slik at noen faktisk kan få muligheten til å skrive på heltid. Dette er formålet med arbeidsstipendene, mens diversestipendene er ment å skulle gi folk en håndsrekning i en kortere periode. Siden det i dag ikke finnes penger nok til at alle kan få arbeidsstipend, må man velge i søkermassen og si ja til noen og nei til andre. Dersom vi deler opp alle arbeidsstipendene i mange færre og mindre stipender, får vi en situasjon der mange flere forfattere får et beløp, men hvor ingen kan bruke tildelingen til å skrive på heltid. Ønsker vi virkelig det?
De yngre forfatterne har allerede en særordning. Det såkalte juniorstipendet er ment å hjelpe unge forfattere i en etableringsfase, og kan søkes av alle under 35 år, men også søkere som har fylt 35 og som fortsatt er i en etableringsfase kan søke dette. I den andre enden har vi seniorstipendet, som kan søkes av forfattere over 55 år. Det betyr at den åpne klassen der alle konkurrerer mot alle, er aldersgruppen mellom la oss si 40 og 55 år. Her er det kun litterær kvalitet som avgjør om vi får arbeidsstipend eller ikke. Ingen særordninger, ingen kvoteringer. Kun tekstene. Skal vi virkelig utestenge gode forfatterskap fra denne arenaen? Jeg synes det høres veldig lite gjennomtenkt ut.
Det hele koker ned til følgende: Enten fortsetter vi som i dag, med å fordele stipendpotten ut i fra en vurdering av søkernes litterære kvalitet, eller vi pålegger Rådet å fase ut forfatterskap etter så og så mange arbeidsstipend, eventuelt å innføre en karantenetid hvor man ikke kan søke disse stipendene. Det er mulig å innføre begrensninger på hvor lenge man kan motta arbeidsstipend, men er vi som yrkesgruppe virkelig tjent med det? I det store perspektivet tror jeg svaret er et klart nei. Gruppen av forfattere som har mottatt arbeidsstipender i en lengre, sammenhengende periode er ytterst liten, og også her er det stadige utskiftninger – nye forfatterskap er alltid på vei opp, mens etablerte er på vei ned, ikke minst i form av lavere produktivitet. Arbeidsstipendene er et drivstoff til den nasjonale skrivemaskinen som produserer kvalitetslitteratur, og jo bedre den samlede kvaliteten på den norske forfatterstanden er, jo større vil vår gjennomslagskraft i samfunnet være, både overfor bevilgende myndigheter, konkurrerende kunstnerorganisasjoner og allmennheten ellers. Dette er etter mitt syn den overordnede og viktigste betydningen av arbeidsstipendene. La oss verne om den praksisen som gjelder i dag, og heller jobbe uavbrutt for å skaffe flere stipender.