Kritikerlagets jury har i år bestått av Maya Troberg Djuve, Hanna Malene Lindberg, Ingebjørg Liland, Sigmund Jensen og Eivind Myklebust.
Her er årets vinnere:
- Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok blir tildelt Karoline Brændjord for Jeg vil våkne til verden (Kolon).
- Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne blir tildelt Bjørn Hatterud for Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise (Samlaget)
- Kritikerprisen for beste oversettelse blir tildelt Gunvald Axner Ims for Felâtun Bey og Râkim Efendi av Ahmet Mithat (Skald).
- Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok blir tildelt Ole Kristian Løyning for Min venn, Piraten (Vigmostad & Bjørke).
- Frode Helmich Pedersen får prisen Årets litteraturkritiker 2021 for sin innsats i blant annet «Kritisk kvartett» og BLA.
Om beste skjønnlitterære voksenbok av Karoline Brændjord, «Jeg vil våkne til verden», skriver juryen:
Annerledesåret 2020 har omkalfatret hele vår virkelighet. Det har innvirket på hvordan vi lever, hva vi kan gjøre; det har satt tilværelsen i grelt relieff, og sparka opp dører til refleksjonsrom om samtid og framtid. Det har, med andre ord, vært et slitsomt, tungt, eksistensielt belastende år.
Takk, da! for at det utkommer litteratur, bøker som i en slik situasjon kan bidra til nødvendige forsvinninger, som man kan samtale med i eksistensielle kval, ja, som graver, borer og dykker i de spørsmålene som angår oss dypest: Hvem vi er, hvordan vi lever, hvordan vi overlever.
Tross i pandemien har bokåret 2020 vært rikt. Som seg hør og bør, er de nominerte til årets Kritikerpris fire av fjorårets mest omtalte, leste og roste navn: Jon Fosse, Beate Grimsrud, Vigdis Hjorth og Karoline Brændjord – tre travere og en nykommer, henholdsvis for bøkene Septologien III–V. Eg er ein annan, Jeg foreslår at vi våkner, Er mor død og Jeg vil våkne til verden. Det er fire forfattere som, om enn med ulik grad av erfaring og tid i manesjen, med språklige og formmessige særegenheter graver ut sine egne eksistensrom gjennom litteraturen. Med språket som erkjennelsesverktøy forsøker de å gi en kaotisk, vanskelig håndterbar virkelighet en form som stiller stil skue hva det vil – eller kan – si å miste fotfeste, og å forsøke å finne det igjen.
Og likevel er det bare én av de fire som får prisen. Gitt den digitale formen (jamfør, om det er noen tvil, vår nåværende unntakstilstand) er det ingen mulighet til å uthale hvem som tildeles kritikerprisen – antageligvis er leseren allerede klar over det – men for tradisjonens skyld, og dessuten for å gi et presist bilde av hvilke avtrykk verket har gjort i leserne, følger et utdrag fraser fra anmeldelser av den gjeldende boka:
Morgenbladets Katrine Heiberg hevder at prisvinneren vil «stå seg lenge».
Klassekampens Cathrine Strøm kaller den en «åpenbaring av en bok».
Vårt Lands Freddy Fjellheim taler om nødvendighet, og berømmer et «bemerkelsesverdig estetisk mot».
Dagbladets Kurt Sweeney mener boka «lykkes svært godt».
Aftenpostens Preben Jordal omtaler den ganske enkelt som «en av fjorårets sterkeste bøker».
Og så, om det mot all formodning skulle være uklart hvem det gjelder, bemerker Sigrid E. Strømmen i BLA at boka er «en sterk debut og et sterkt stykke sorgarbeid».
Til sist slenger selve statskanalens Anne Cathrine Straume NRK seg på, fasjonabelt forsinka:
«Karoline Brændjord har levert en lysende debutbok. Hun er et navn å merke seg blant årets litterære debutanter».
Og sannelig har Straume rett i sitt utsagn, som den ovenstående lista også beviser. Det er sjeldent at en debutant mottar så mye oppmerksomhet som det Karoline Brændjord har gjort for diktboka Jeg vil våkne til verden. Det er enda sjeldnere at denne oppmerksomheten vies nettopp debuterende poeter, forfattere som skriver innenfor en litterær tradisjon som til enhver tid utropes i fare, utdøende eller irrelevant. Siden Kritikerprisens begynnelse har den 18 ganger blitt tildelt et poetisk arbeid. Ser man nøyere, er kun fem av disse fra etter 1972.
Derfor er det fristende å gratulere Brændjord på flere måter. Både på den brusende, rusende måten Cathrine Strøm gjorde i Klassekampen, ved å henvise til Inger Hagerups utrop da hun leste Gunvor Hofmos diktdebut: «Vi har fått en ny dikter i Norge!». Dernest, i et bredere perspektiv, for å slik bevise at poesien lever, at den leses – og at den trengs, noe Brændjords store gjenklang i leserne til gagns demonstrerer.
Referansen til Hofmo er heller ikke ubegrunnet. Som den store dikterens tidlige verk er også Brændjords debut et usedvanlig modent stykke litteratur. Diktene forteller om et jegs erfaring av å miste en mor i selvmord, og den eksistensielle katastrofen som følger. Og likevel er det ingen gravalvorlig dikter vi har å gjøre med, men en som våkent, eller våknende, erkjenner sorgen og verden rundt seg.
Bokas kime finnes i et slags paradoks: at en mors død gir liv til «mor»; at hennes fravær blir et konstant nærvær, som forestilling, sorg og mangel. Og samtidig er det en verden der ute, likegyldig og vakker, som både minner om tapet og viser en vei videre. Parallelt med sorgen løper arbeidet – man kan si sorgarbeid, men det er ikke helt riktig: heller en erkjennelse av at livet, hva det nå enn er er, fortsetter å arbeide i og rundt oss. Poetens eget arbeid munner ut i klare, usentimentale strofer, et språk som veksler mellom naturnære skildringer, absurditeter og drømmebilder, aforistisk fortettethet og, som i bokas aller siste strofe, en messende, nesten liturgisk tyngde, der det sentrale paradokset formuleres som en hardt vunnet erfaring:
Her er et sår som glitrer i morgengryet
Her er et sår, en almisseskål
Her er et sår som har født en kvinne
en frelser og et tre
Her er et sår dekket av snø
Her er et sår renset med salt
Her er et sår – hvor skal du ellers
så et frø som åpner deg mot alt?
Og «åpner seg mot alt» er også noe denne boka gjør. Når Brændjord i bokas første dikt skriver:
Mine ord er lykter, mine fortellinger er lykter.
Mine lengsler er lykter. Jeg er verdens største lykt.
er det på samme tid et bilde av barnets undring, av en fortryllet verden, og av en dikterisk intensjon: å lyse opp, kaste lys, belyse, utvide forståelsen – våkne til en verden med andre og nye øyne.
Når Brændjord tildeles Kritikerprisen for beste voksenbok 2020 for Jeg vil våkne til verden, trår hun inn i en nokså celeber tosomhet. Det hører til den ytterste sjeldenhet at prisen går til en fersk forfatter. Gransker vi Kritikerprisens annaler, ser vi hva en slik tildeling kan føre med seg. Det er kun én forfatter som har mottatt prisen for sitt debutarbeid fram til nå, nemlig: Karl Ove Knausgård.
Det er ikke min – eller noens, håper jeg – forventning at Brændjord skal servere oss et seksbinds selvbiografisk epos eller drikke vin med Anselm Kiefer i nærmeste framtid. Snarere håper jeg – og med meg, vil jeg tro, det brede lag av litterater, kritikere, forfattere og, viktigst av alle: lesere – at Brændjord ser prisen som det den er, nemlig en grunnleggende anerkjennelse av hennes arbeids kvalitet, verdi og rike gjenklang, og en oppfordring til å fortsette å skrive, fortsette å lyse.
Om årets kritiker Frode Helmich Pedersen skriver juryen:
I ein av sine mange klårtenkte tekstar om litteraturkritikk skriv årets kritikar: «Er det i det hele tatt mulig å se for seg at Kritikerlagets jury i en begrunnelse ville kunne rose en kritiker for evnen til å gi leserne riktige vurderinger? Jeg tviler – men den som lever, får se.» I år vil Kritikerlagets jury gi svar på tiltale: Årets litteraturkritikar 2021 har ei solid evne til å gi lesarane riktige vurderingar. Vi skal ikkje skape unødig kontrovers ved å gi døme på slike riktige vurderingar, men berre slå fast at teften hans for kvalitet er velutvikla og evna til å sjå kva som fell gjennom stor.
I den same teksten skriv årets kritikar: «Å si at en kritiker må ha god formuleringsevne er litt som å si at en høydehopper må være spenstig eller at en tryllekunstner må være fingernem». Setninga vitnar i seg sjølv om at årets kritikar kan vere både spenstig og fingernem i formuleringane, men sant nok er formuleringsevna hans sterkast prega av å vere prisverdig tydeleg og skarp. Ja, evna til å skjere gjennom og formulere smaksdommar på ein måte som ikkje lèt seg misforstå, er ein av denne temperamentsfulle og humørfylte kritikarens fremste eigenskapar: Ein er sjeldan i tvil om kva årets kritikar meiner om eit verk, om han då ikkje ein sjeldan gong er i tvil sjølv – og det kan jo hende den beste.
Sikre og slagferdig formulerte smaksdommar er eit kvalitetsteikn i kritikken, når dei byggjer på kvalifiserte og grundige grunngivingar. Årets kritikar demonstrerer til fulle at kritikk nettopp er ein grunngivingskunst, og dessutan at humør og temperament ikkje er uforeineleg med sindig refleksjon og solid argumentasjon: Vurderingane hans byggjer på observant lesing, kyndig kontekstualisering og innforliva kjennskap til tradisjonen. Dette kjem til syne når han melder bøker i dags- eller vekeaviser, når han luftar større litteratur- og kulturkritiske hypotesar i tidsskrift, når han drøftar prinsipielle spørsmål om litteratur og kritikk i spalteformat, og når han feller poengterte litterære dommar for open scene i Litteraturhuset i Bergens faste forum for litteraturkritikk.
Dette siste forumet, kjent under namnet Kritisk kvartett, er sant nok eit kollektiv med tre faste kritikarar og ein gjest. Det er likevel vanskeleg å tenkje seg ei heilt velfungerande utgåve av kvartetten utan Frode Helmich Pedersen, som er Årets litteraturkritikar 2021. I rolla som ordførar og pådrivar har han vore primus motor for kritisk og begeistra diskusjon om aktuelle bøker sidan kvartetten oppstod i 2013, og han har klart å halde på både fatninga og humøret i møte med kritikarlynne av høgst ulike slag. Kritikk under scenelys og tidspress er ikkje nødvendigvis synonymt med kvalitet, men ser ut til å passe Pedersens utprega bergenske – det må vere lov å seie – kritikarlynne godt. Her får han demonstrert sine retoriske gåver og si forstandige dømekraft, og dessutan gitt spontane svar på tiltale når det trengst. Eitt og anna velretta sleivspark kan han dele ut, men omgangen hans med bøkene er først og fremst kjenneteikna av eit romsleg alvor og ei vilje til avklaring. I effektiv form viser kvartett-formatet Pedersens store kapasitet som samtalestartar og -partnar i den norske litterære offentlegheita: Med både vilje og evne til å føre prinsipiell debatt så vel som fagleg fundert polemikk, løftar han litteraturdebatten i Norge til eit høgare nivå.
Han bidreg også til å flytte det litterære feltet framover. Dei siste åra har han drive litteraturkritisk sjølvrefleksjon og drøfta aktuelle problemstillingar i meta-kritiske spalter i månadsavisa BLA. Med tyngd frå tradisjonen og klårsyn frå eigne lesebriller har han gjort det lettare for oss alle å tenkje prinsipielt rundt dei dagsaktuelle debattane, og såleis gjort det lettare å sjå relevansen i dei. I spaltene er han heller ikkje redd for å kåre sin eigen kanon, erklære at poesiens æra er over eller slå fast at eit fleirtal norske kritikarar ikkje «beholder buksene på» i møte med Dag Solstads siste roman. Men ver trygg: Har du motførestillingar, stiller han opp til debatt. Det har han i alle fall gjort i tøffe utvekslingar om politivaldsaka i Bergen og Baneheia-saka i Kristiansand og i meir muntre disputtar om politisk hoffpoesi. Nyleg stilte han opp i Dagsnytt 18 for å forklare at å det å hyre inn poetar til stortingssalen kanskje ikkje er nokon god idé – i alle fall ikkje for poetane eller poesiens del: «At skalden var bra for kongen er det ingen tvil om, men var kongen bra for skalden?»
Frode Helmich Pedersen er så aktiv og produktiv som kritikar at ein skulle tru det var luft og litteraturkritikk han levde av. Men sin daglege dont har han på Universitetet i Bergen, der han ikkje berre gjer litteraturvitskapleg grunnlagsarbeid, men også nybrottsarbeid innan humanistiske rettsstudiar, som prosjektleiar for «Strafferettens fortellinger». Kritikerlagets jury set likevel umåteleg stor pris på at Pedersen ikkje berre held seg på universitetskontoret, eller i universitetskorridorane, for å telje knappar og kantar og publikasjonspoeng. I staden tek han faget ut til dei mange iblant oss som knapt veit kva ein tellekant er. Han skal ha heider for å ha skrudd opp formidlingsfrekvensen endå eit hakk i det utvida koronaåret 2020–21, mellom anna med ei rekkje timelange føredrag om romankunsten på Litteraturhuset i Bergen. Det er slike timetal som tel!
Alt dette og endå er ikkje Pedersens virke i litteraturkritikkens mest vanlege sjanger – den tradisjonelle bokmeldinga – nemnt. Han har luka ugras i Vagant, plukka ein og annan blome i Bergens Tidende og i seinare år blitt ein del av Morgenbladets kritikarflora. I alle desse publikasjonane er det ein tydeleg kritikarperson som stig fram frå tekstane – sakleg og stringent, energisk og uredd. Kunsten å vere munter på ein alvorleg måte, er det få som meistrar betre.
Den tyske kritikaren Marcel Reich-Ranicki skriv, i ein tekst som Pedersen sjølv har omsett til norsk i Vagant (3/2004): «Det litterære faget har alltid vært farlig, og den som utøver det med alvor risikerer å høste storm, og den som sår vind, ja særlig han må regne med stormer». Måtte det blåse friskt rundt Frode Helmich Pedersen i mange år framover!
For Kritikerlagets jury, som i år har bestått av Maya Troberg Djuve, Hanna Malene Lindberg, Ingebjørg Liland, Sigmund Jensen og Eivind Myklebust, er det ei glede og ei ære å utpeike Frode Helmich Pedersen som årets litteraturkritikar 2021. Prisen er eit grafisk blad av Øyvind Torseter. Vi gratulerer!
—
Kritikerprisene blir støttet av: Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.