Noen vil si "forståelse av poesibegrepet". Andre vil si "alle tre hadde Arne Osland som lærer i norsk litteratur". De to førstenemnte hadde han i litteraturfordypningsfaget "Norwegian A1" på United World College of the Atlantic. United World Colleges er rundt ti internasjonale gymnas hvor man kan ta artiumet "International Baccaleurate", og hvor forståelse og toleranse på tvers av religioner, kulturer og landegrenser er målet. Marte Eknæs gikk samme type skole i Fjaler, Sunnfjord. Osland hadde da flyttet lærervervet ditt. Han bor fortsatt i Fjaler. Ved siden av norsklærerjobben, er han med i Sandeselskapet. De ivaretar den litterære arven etter Jakob Sande. En av måtene de gjør det, er gjennom Jakob Sande-seminar.
Karl Ove Knausgård og Gunnar Staalesen kommer til Sandedagane 2012, som skjer 10.-11. august. Sammen med bl.a. Osland og Marco Demian Vitanza skal de snakke om mysteriet; mysterier hos egne og andre forfatterskap, mysteriet i kunsten generelt. Mysteriet som sentralt motiv innenfor ulike litterære tradisjoner: Fra religiøse skrifter og litteratur har motivet fått sin sekulære oppfølger i detektivromanen, med varierende grad av alvor og inderlighet. Seminarleder Osland snakker om mysterier for ulike virklighetsforsåelser som lever side om side. Utgangspunktet for arrangementet, mener han, er at mysteriet ikke bare er noe som er vanskelig å forklare, men også noe som krever en forklaring; om at man skal skille mysteriet fra det rent kuriøse. Merkelige sammentreff eller kompliserte sammenhenger er ut ifra selskapets definisjon ikke tilstrekkelig for at noe blir mystisk, sier Arne Osland:
– Utgangspunktet vårt er at både religiøst farget og sekulær mysterie-litteratur kan ha som forutsetning at den søker mot å gjenopprette en helhet. Litteraturviteren Northrop Frye betrakter hele Bibelen som en stor kode, der enkeltdelene finner sin plass i og gjenspeiler de store linjene. Adam og Evas blir kastet ut av paradis, blir splittet og forvist, etter å ha spist av kunnskapens tre, sier Osland, over en kopp nytrekt kaffe på Bacchus.
– På denne måten blir "det mystiske" også et krav, mener Osland; noe man leter etter en forklaring til:
– Et opplevd behov for finne forklaring på det uforståtte, trenger seg på. Slik sett sikter den religiøse tradisjonen mot svar på det store spørsmålet: Hva vil det si å være et menneske? Den kan by på svar og er kanskje en åpning mot nye mysterier – hinsides den rasjonelle fatteevne, som skal kunne anes for den hengivne. Dens litterære helteskikkelse er profeten, som kan peke mot et liv i helhet, i pakt med gud, omgivelsene og folket, sier han, om mysteriet som en uforklarlig kraft; som en utsigelsesprosess eller skapelsesprosess, som i en romantiserende, transcenderende definisjon av ordet.
– Hva er forholdet mellom det mystiske – og poesien?
– Mysteriet rommer også mytene, og de fortellingene som man gjennom tiden har resirkulert. Mysteriet kan være prosaisk, ikke alltid poetisk.
– Hva er Karl Ove Knausgårds mysterium?
– Ut i fra min ringe kjennskap til hans forfatterskap, begynner han med en tapssituasjon. Hele skriveprosjektet er knyttet opp mot at noe har gått galt i livet. Han går inn i en eksistensiell streben etter å få gjenopprettet noe der. Men mangelen er der hele tiden. Den etablerer han som et grunnpremiss. Farstapet skjer lenge før faren dør.
– Knausgård forteller i stor detalj, og er direkte og åpen. Han legger vel en del ting på bordet, sier se, sånn er det. Hvordan klarer han likevel å skape så mye nysgjerrighet, debatt, og en samtale som aldri tar slutt?
– Gjenkjennelseselementet. Det gjelder Min kamp. I En tid for alt skildrer han engler som numinøse opplevelser. I den boken står man på terskelen av noe annet. Det er sterkt av en forfatter som jeg ikke tror er religiøs. Jeg som leser er heller ikke religiøs. Men når han skriver om engler innenfor en sånn strengt realistisk og detaljrik biografiromantradisjon, da skjer det noe.
– Ligger "djevelen" eller "engelen" i detaljen?
– Før jeg svarer på det, vil jeg påpeke at jeg er en beskjeden Knausgårdleser. Jeg har lest mer av hans tidlige romaner enn Min Kamp-serien. Det jeg synes å se, er at Knausgård likner vitenskapsmannen som beskriver det som skal belyses – og da må alle detaljer fram. Bakom dette er det kanskje ikke noe. Knausgård skriver om det irrasjonelle på en god måte. Selvskadingen i slutten av En tid for alt er gjort på en måte som unnggår å etterrasjonalisere det forskrudde. Det er usentimentalt og registrerende uten å bli kjølig. Narsissisme og selvskading er merkelige fenomen som brer om seg. Om det er mystiske fenomen, vet jeg ikke, men det fortjener mer oppmerksomhet enn "tenk så mye rart du". Det omtales enten som noe kuriøst, eller forklares fra et snusfornuftig ståsted som er fremmed fra den destruktive som står midt oppi det.
– Men poesien kan være et mysterium, kan vi være enige om det?
– I poesi har man elementer av språkmagi; ikke som i Harry Potter, men som i hva utsigelsesprosessen og – posisjonen gjør med språket. Jeg tror poesien er mer beslektet med en skapende lek. Man har romantiske tradisjoner hvor man tror at det poetiske språket griper til en transcendens som ligger bakom. Jeg tenker heller at det poetiske språket skaper noe nytt – i sin utsigelse.
– Det poetiske språket er en ting. Men hva med selve fortellingen som bilde, og bildet som poesi? La meg være konkret – med et eksempel som jeg fikk fortalt i forrige uke, av sagaekspert og forfatter Bergsvein Birgisson; en saga i rapporterende form som beskrev en stor viking. Han satt over sin suppe og hørte Egil Skallagrimsson framsi sine sørgedikt over en tapt sønn: Vikingen ble rørt, men kunne ikke vise det til mennene rundt. Han løftet ikke ansiktet fra suppen han spiste av, men gråt store tårer ned i den. Han spiste sin egen sorg. Fortellingen er skrevet med et prosasisk og rapporterende språk. Vil du kalle selve bildet poetisk?
– Ja, ikke sant. Men la oss også se på noe så brutalt og lite skjønt som hendelsene rundt 22/7. Det er et mysterium, noe vi aldri blir ferdig med å skjønne. Men er det poesi?
– Hvorfor søkte folk til kunsten og poesien for trøst etter 22/7?
– Det har folk gjort til alle tider. De søker til poesien etter noe som er større, til noe som kan gi en annen dimensjon og mening.
– Du har kalt Jakob Sande en slags "brukspoet" som tas fram i særskilte stunder.
– Sandes forfatterskap er anvendbart fordi det er musikalsk, og fordi han har ord for mange situasjoner.
– Hva er ditt personlige forhold til Jakob Sande?
– Jeg ble opptatt av han da jeg flyttet til Fjaler. Var det ikke for at jeg bodde her, er sjansen mindre for at jeg jobbet med hans stoff. Man blir litt programforpliktet til å følge med Sande i Sunnfjord. Det kan bli litt mye Sande i Sunnfjord. Men jeg ser hans litterære kvaliteter. Det finnes et spenn i diktningen hans. Sande tok bruk av en verktøykasse som andre har lagt bort. Det gjør han til en forfatter man deklamerer. Man kan kalle han sangbar, uten at det er til forkleinelse. Kunstpoesien trenger ikke å ha monopol på kredibilitet. Jeg romantiserer ikke den ensomme forfatter som skriver for en sensitiv leser. Det kan være et blindspor.
– Mener du at Sande innbyr til en mer sosial leseropplevelse, siden han dras fram og leses høyt i ulike sammenhenger?
– Ja, og fordi han er sangbar.
Kobbeskjersskvelden – der tempel imot meg lyste i staden for gamle naust
Jakob Sande står naturligvis ofte i sentrum for tema og innhold under Sandedagane i Fjaler. Forma går i retning skjæringspunktet musikk og tekst. Det lyriske fokus manifesteres i Kopperskjærskvelden; en båttur fra kaier på Hauglandsenteret i Flekke, gjennom Flekkefjordne, til Kobbeskjæret. Den årlige feiringen av Kobbeskjerskvelden tar utgangspunkt i en av Jakob Sande sine egne tekster som rommer et mysterium: Då Gud heldt fest i Fjaler. Diktet utgjør et utgangspunkt for en årlig feiring – kultus, der åpenbaringen på sett og vis gjenskapes gjennom handling.
– Nå trenger ikke deltakerne å ha et religiøst forhold hverken til Jakob Sande eller Gud for å ha en hyggelig kveld på fjorden med allsang. Som en relativt ny tradisjon kan en heller si at denne feiringen harmonerer natur og kultur gjennom en pilegrimsaktig fellesreise som gjenskaper kontakt til opphavsmannen med selve sangen som en hilsen tilbake, sier Osland, og siterer Sandes "Da Gud heldt fest i Fjaler"
Eg skal ikkje gløyme kvelden, augustikvelden, du veit,
eg lå utmed stranda og pilka den stunden då fisken beit.
– Hva sier norsklæreren om dette diktet?
– Henvendlesen til diktet ”du”, er gjort i fortrolighet ”du veit”, en vri på den muntlige frasen vi gjerne bruker for hverdaglige skrøner ”veit du”. Pedagogisk nok går vi fra det kjente til det ukjente. Vi er mange som vet hvordan det kan være ute på fjorden en sensommernattskveld. Teksten er ærbødig, noe som ikke minst kan spores i måten Sande selv leser teksten på i opptak. Samtidig er den ikke uten komisk potensial. Foreningen mellom det svært så konkrete og det hellige kan få en til å trekke på smilebåndet, uten at ironien nødvendigvis ugyldiggjør det underliggende alvoret. Selve forvandlingsopplevelsen oppsummeres i en praktfull formulering:
Eg såg meg ikring forbina og vende meg fyrst mot aust
Der tempel imot meg lyste i staden for gamle naust.
Dermed oppfordres natur – og litteraturelskere å legge helgen 10. – 11. august til Fjaler kommune, Sunnfjord, og Hauglandssenteret. Kobbeskjærskvelden har blitt en årlig tradisjon, og en mulighet for å synge Sandetekster i allsang. I år blir det dessuten konsert med Nora Oleanne Sårheim & Kato Flem: "Sande tekstar i klassisk tonedrakt". Etterpå blir det dans med Dalsfjorden Spelemannslag.
En gåte på tampen av teksten: Hva har forfatteren av denne artikkelen til felles med Linde Hagerup, Ragnfrid Trohaug og Marte Eknæs? Et svar: Hun har selv hatt Arne Osland som norsklærer.