DnFs halvårsmøte er medlemmenes ventil for diskusjon rundt et tema valgt av styret i foreningen. Denne saken er et gløtt inn i møtet i Rådhusgata 7, lørdags ettermiddag:
Spørsmål som forfatterne stilte seg under helgas halvårsmøte
Hvordan fordeler forfatterene stipendmidler seg i mellom? Skal arbeidsstipender rullere mellom forfatterne, eller er det greit at noen forfattere får stipend oftere enn andre? Skal man ikke fordele etter kvalitet, men etter arbeidsinnsatsen til forfatteren? Er det realistisk å behovsprøve stipendene som kommer fra DnFs egne midler? Er stipend en æresbevisning, eller en skam? Og ikke minst: Er begrepet "litterær kvalitet" i endring i takt med en endret forfatterrolle?
(Bilde: Leder i Det litterære råd, Stein Versto)
Bakgrunnen for møtetema
Debatten om stipendpolitikken i litteraturnorge. I følge kjennere kommer den hvert femte år. Denne runden begynte etter offentliggjørelsen av årets stipendtildelinger. Monica Aasprong meldte seg ut av DnF gjennom en kronikk i Klassekampen. Det genererte nye kronikker, diskusjoner på sosiale medier, i denne serien, og i denne statistikken over tildelinger. Kort sagt: Informasjon, innsyn, diskusjon, og formidling av kunnskap. Men hvordan ville det fysiske møtet bli? Forfattere som får stipend og forfattere som ikke får så mye stipend møttes i helga. Anne Oterholms startsskudd var presentasjonen av stipendstatistikken. Så snart forfatterne hadde fått denne presentert, ble den lagt ut på internett til fritt innsyn. Innlederne snakket først. Så ble forfatterne fordelte i diskusjonsgrupper. Seansen ble avsluttet med et møte i plenum, hvor rundt femten forfattere fra salen tegnet seg og holdt innlegg.
Noen utvalgte svar, nye spørsmål, og sitater fra innledere
"Arbeidsstipendene har blitt gradvis mer spredt på flere hender. (Flere får færre.) Men det er (fortsatt) sånn at noen oftere får arbeidsstipend – enn andre." (Anne Oterholm)
(Leder i Den norske Forfatterforening, Anne Oterholm)
"Hver gang jeg snakker med kollegaer i Tyskland eller andre land om de pengestrømmene som norsk litteratur er tuftet på, får jeg et unikt innsyn i vedkommendes tannfyllinger. Dette hakesleppet er like obligatorisk som den pavlovske hunds spyttutsondring, og sier ganske mye om det gedigne arbeidet som Forfatterforeningen gjennom årene har lagt ned for å sikre medlemmene gode rammevilkår. Innkjøpsordningen og stipendmidlene er nøkkelen til å forstå hvordan denne lille nasjonen oppe ved iskanten har klart å frambringe så mange sterke og gode forfatterskap. Innkjøpsordningen gjør at forlagene kan ta seg råd til å bygge opp forfatterskap i et langsiktig perspektiv, og stipendene gjør at forfatterne kan kjøpe seg tid til å skrive."(Øivind Hånes)
"Alle som søker et arbeidsstipend mener jo selvsagt at de fortjener et, og når antallet stipender er så lite i forhold til søkermassen, er ikke reaksjonene vanskelige å spå. At denne avslagsmaskinen skaper frustrasjon er ikke bare forståelig, men også innlysende – det er en programmert skuffelse. Inntil den dagen kommer hvor vi disponerer over så store midler at alle som ønsker det blir tildelt arbeidsstipend, vil dette bare fortsette.
Og skylda for alt dette plasseres hos den som tar avgjørelsene: Det litterære Råd."
(Hånes)
" Jeg aksepterer at andre forfattere får mer stipend enn meg, og at tildelinger kommer og går. Men når man ser på skeivfordelingen fra de siste årene kan det se ut som om norske forfattere kvalitativt befinner seg på helt ulike kloder." (Monica Aasprong)
"Jeg kan godta dårlig råd som forfatter. Men jeg kan ikke akseptere kvalitetsbegrepet som maktmiddel"
"Noe av kjerneproblemet, sånn som jeg ser det, så er det at DLR fordeler rubbel og bit av norske midler. I Sverige, hvor jeg bor, er det fordelt på ulike institusjoner, som Svenska Akademien, osv. Jeg kunne akseptert avslag hvis det var sånn at alle institusjonene refuserte meg."(Aasprong)
(På talerstolen: Monica Aasprong)
Innspill fra salen, som svar på spørsmål som er reiste:
Rundt femten forfattere tegner seg til innspill i plenum etter innledningene og gruppediskusjoner. Meningene er like mangfoldige som forfatterne selv. Eli Sol Vallernes stiler selv spørsmålet "Hvorfor er det viktig at Det litterære råd består av forfattere?". Hun svarer:
– Fordi forfattere har en forståelse av hvordan et forfatterliv er, med oppturer og nedturer. Rådet trenger en referansegruppe. Denne gruppen er oss som er medlemmer i foreningen, sier Eli Sol Vallernes, og svarer også på spørsmålet om hvorfor man kan vurdere karenstid:
– Da kan man få færre bøker som handler om folk som skriver bøker, sier Vallernes. Et annet spørsmål som blir tatt opp igjen og forsøkt svart, er dette: Skal man forsøke å dyrke fram en elite, eller la stipender rullere mer, og gi litt til mange?
– Både og, mener forfatter Astrid Nordang:
– Vi skal hegne om de lange og gode forfatterskapene, samtidig som stipendene bør rullere mer i mellomsjiktet. Mange to-fire boksforfattere vil kunne få utløst et større potensial om de fikk bedre rammebetingelser i et par-tre år. Får man den sjansen, er muligheten samtidig større for å motta et arbeidsstipend i neste omgang. Og med den underskogen vi har idag av gode forfattere, bør arbeidsstipende sirkulere i langt større grad enn tilfellet er nå., sier Nordang. Her følger flere aktuelle spørsmål fra innlederne, og hvordan forfatterne svarer til det:
– Hvordan innhenter vi flere stipendmidler?
– Vi må ikke være redde for å tenke lokalt, sier forfatter, styremedlem og leder i Internasjonalt Utvalg, Henrik Hovland, og gir arbeidet for en Triztan Vinthorns poesipris som et eksempel; et samarbeid med Drammen Kommune. Han nevner også fylkeskommunene som et eksempel på instanser å se til.
– Skal man behovsprøve stipendene?
– Selv om søkere legger ved likningsattest, er det ofte vanskelig å få det hele og fulle bildet over en forfatters økonomi. Men når det gjelder fordelingen av DnF-medlemmenes egne midler, vederlagsfondet, vil Rådet likevel forsøke en viss grad av behovsprøving, sier flere.
– Finnes det en mulighet for verdig alderdom og pensjon for forfattere?
– Ja, sier Esben Haavardsholm, som mottar sitt siste arbeidsstipend nå, og som snart skal gå av med pensjon:
– Pensjonen jeg får blir en bedre årslønn enn hva jeg nå får i arbeidsstipend, sier han.
(Øivind Haavardsholm)