"Viktig, men tabubelagt stoff", skriver Freddy Fjellheim om den tolvte og hittil siste boka til Karin Haugane: Annas familieelegier handler om vold i familien. Anmelderen legger boka fram som en må-ha for alle som "står i et voldshelvete". Karin Haugane (f. 1950) debuterte skjønnlitterært i 1989 med boka Rester av glemsel. Allerede da dreide diktene hennes seg rundt forholdet mellom et utfordrende ytre liv, og refleksjonen rundt dette. Det handler om sterkt press utenfra, og det å få utløp for presset gjennom skrivingen. Haugane har selv opplevd familievold. Hennes far tok til slutt livet av hennes mor. I «Bokprogrammet» på NRK2 denne uken, spurte programleder Siss Vik om Haugane kommer til forsoning med sin far gjennom skrivingen. Det kunne ikke Haugane bekrefte.
"Du blir så glad, og du gråter". Noe sånt sa Petter Northug da han ble intervjuet av Fredrik Skavland på NRK1 fredag kveld. Fram til da hadde Northug og Skavlan snakket om mindre private ting. Da skavlan dreide samtalen inn på at Northug hadde "hulkegrått" da han vann mennenes tremil under ski-VM, da skiftet skiløperen fra å snakke fra et "jeg", til et "du". Det var med andre ord ikke Petter som gråt. Det var visst du og jeg. Eller var det ikke den funksjonen Northugs form fikk? Haugane bruker ofte "du" som fortellerperspektiv i Annas familieelegier. Geir Gulliksen skrev også i andreperson i boka "Tjuendedagen". I et intervju for tidsskriftet Vagant, beskriver Gulliksen valget slik: Der det finnes et du, må det vel også finnes et jeg. (Og da var jeg i gang, da var kimen til strukturen funnet, til dette at romanen sammenføyer to livsløp, to ulike perspektiver. Linn Cecilie Ulvin bruker formen "du" gjennomgående i debutboken sin, Himmelen bak er alltid blå. I den boken virker "du"-valget som en dedikasjon eller en ode til en andreperson.
KKs anmelder mener at andrepersonsformen ikke fungerer optimalt hos Haugane. Fjellheim skriver: Du-pronomenet er virkningsfullt for å betegne observasjoner, ulike former for avstand og overføringer, men blir lett anmassende i sin påpekning, om det forekommer for hyppig. Men hva mener du?