Aktuelt

Her er Dag Solstads oppgjør med Klassekampen

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 31. oktober.  Onsdag 23. oktober våkner jeg til en dobbeltside i Klassekampen med et perfid angrep på min siste…

unnamed
  • Innlegget sto på trykk i Klassekampen 31. oktober. 

Onsdag 23. oktober våkner jeg til en dobbeltside i Klassekampen med et perfid angrep på min siste roman. Det var ingen litterær kritikk av min roman, den hadde stått i Klassekampens bokmagasin noen uker før, men var på en selsom måte et veloverveid og arbeidsmessig påkostet angrep på min roman, uten at noen klar grunn lot seg påvise. Men altså så voldsomt slått opp, nærmest som en sensasjon. Og hele to av avisens kulturjournalister sto bak det, for ordens skyld nevner jeg dem ved navn, Dag Eivind Undheim Larsen og Thomas Espevik. Det viste seg at de to, i fellesskap, eller kanskje opprinnelig den ene av dem, som så delte sin oppdagelse med sin journalistkollega, påsto at Dag Solstad hadde gjort en utilgivelig kommafeil alt i første setning av sin tynne roman. Dermed engasjerte de to en ekspert, Jan Ove Hennøy, daglig leder i oversetter- og språkkonsulentfirmaet Språkverkstaden, til å gå igjennom boka for å se etter stavefeil og grammatiske unoter, og som om det ikke var nok, så engasjerte de enda en korrekturleser, en som dessverre får framstå som anonym, men som likefullt får slenge dritt om meg og min roman så mye han lyster. I tillegg opptrer en høyst forhenværende professor Finn Erik Vinje som intellektuelt sannhetsvitne, hvis det da ikke er han som er den anonyme andre korrekturleseren, det er litt uklart, men ville det ikke da være litt drøyt å kalle den ærverdige professor emeritus Finn Erik Vinje for en anonym korrekturleser? Men uansett, dritt, slenger han mot meg, så mye at jeg husker fra hans storhetstid, hvor han var en absolutt forstokket språkekspert, og minner meg på, hvis jeg har behov for det, at absolutt ikke alt var bedre før i tida heller. Men de to, evt. tre, korrekturleserne finner henholdsvis 442 og 558 «feil» i min roman, og ber om en forklaring fra Forlaget Oktobers forlagssjef. Hun sier da som sant er at det ikke er noe nytt at Dag Solstads språklige valg blir gjenstand for diskusjon i visse primitive kretser. Det sier jeg selv om jeg har mottatt velmenende henvendelser fra folk som vil hjelpe meg med tegnsetting og ordbruk for å gjøre meg til en bedre forfatter. Noe som jeg vennlig har avslått, med omtrent den samme begrunnelsen som Ingeri Engelstad har brukt.  M.a.o., det er ikke noe nytt de to iherdige kulturjournalistene har oppdaget. Det er snarere noe elementært. «Når man skal jobbe med Solstads språk, kreves en høy grad av musikalitet, gehør og kjennskap til hans særegne stil. Solstads stil handler blant annet om at han er tro mot skriveøyeblikket og den temperaturen noe er skrevet fram med, og det betyr for eksempel at substantiver ikke nødvendigvis bøyes konsekvent, eller at temposkifte kan forekomme fra et avsnitt til det neste,» skriver Engelstad.

Å, hadde disse to kulturjournalistene lyttet til Oktobers forlagssjef, så hadde alt dette vært unngått! Da de fikk hennes e-post, var artikkelen ennå ikke blitt trykt. De kunne, ja burde, ja, måtte ha snudd. De burde etter Ingeri Engelstads svar ha skjønt at den gode ideen de hadde snublet over, rett og slett ikke var noen god idé, og slettes ikke egnet til noe angrep på et litterært verk av høy kvalitet. Ideen deres var et sidespor, et irrelevant og simpelt angrep på kunstens frihet. Det burde de ha innsett, og vi hadde sluppet denne ytterst pinlige situasjonen.

Også for de to kulturjournalistene selv ville det åpenbart ha vært best. For min del førte dette irrelevante og fullstendig overraskende bakholdsangrepet til at dette kan jeg ikke ha sittende på meg. Dobbeltsiden i Klassekampen 23. oktober må bort fra min bevissthet. Og den må også bort fra bevisstheten til de lesere som har lest den. Og den må bort for lesere av aviser som har viderebrakt NTB-meldingen om denne dobbeltsiden. Mitt krav er at Klassekampens ansvarlige redaktør erklærer dobbeltsiden onsdag 23. oktober, sidene 26 og 27, for døde og maktesløse. Bare slik kan disse sidene forsvinne for godt fra min bevissthet, og fra bevisstheten til Klassekampens lesere. Sjikanen er da tatt bort, og livet kan gå videre. Også for Klassekampens kulturredaksjon. En klar beklagelse ville ha vært nok, når skaden nå engang hadde skjedd, til tross for Ingeri Engelstads forsøk på å oppklare situasjonen og gjøre den til den ikke-sak den faktisk er.

Men slik har det imidlertid ikke gått. Erklæringen fra Klassekampens ansvarlige redaktør har latt vente på seg. Isteden har Klassekampens kulturredaksjon fortsatt sin kampanje mot min roman. Nå under dekke av å forsvare korrekturlesere mot forlagene, over en dobbeltside torsdag 24. oktober er en kampanje som ytterligere forsterkeres i en ny artikkel fredag 25. oktober, hvor Klassekampens kulturredaksjon etterlyser svar om korrektur fra Oktobers forlagssjef, og hvor sjikanen mot min roman gjentas. Det nye er at nok en kulturjournalist kaster seg inn i kampen for å redde sine kulturjournalistkollegers ære, det er Jonas Brække, som dermed gjør seg direkte medskyldig i de løgnene og manipulasjonene kultursidene torsdag 24. oktober inneholder. F.eks. inneholder de en lengre uttalelse fra Terje Holtet Larsen, som ikke deler Erlend Loes bekymringer for at troskap til skriveregler skal gå på bekostning av formidling og kunstnerisk frihet. En uttalelse han kommer med uten å ane at det kommer i en kontekst som handler om Dag Solstads roman, det blir han ikke opplyst om, noe som han forteller om i et brev til Klassekampens kulturredaktør, og som han ber om at blir tatt inn i avisa. Til nå har denne beriktigelsen, som gjør artikkelens overskrift: «Korrekturlesere fant rundt 500 feil i Dag Solstads nye roman, forfatterne er delt i synet på korrektur» fullstendig meningsløs, ikke kommet på trykk. I artikkelen fredag 25. oktober er Jonas Brække borte igjen, han har vel gjort sin del av jobben, og artikkelen med tittelen «Etterlyser svar om korrektur» er skrevet av Thomas Espevik alene. Det forstår man, for den er gjennomført nederdrektig, insinuerende, og uten å si det rett ut. Det er den vi skal huske Klassekampen for, vi som nå tar farvel med avisa for alltid. I denne Klassekampens forvandling fra sjikane av Dag Solstad og hans kunstneriske frihetsfølelse på bekostning av alle normale skriveregler, til å bli et forsvar for alle underbetalte korrekturlesere i deres lønnskamp mot grådige forlag, tryller Thomas Espevik frem en korrekturleser, hun heter Janneke Flem Jansen og jobber som oversetter, korrekturleser og språkvasker for flere av de store forlagene. Hun opptrer her som varsler, og forteller om at hun for en stund siden fikk et hasteoppdrag om å lese en enkel korrektur på en debutantbok. Manglene var så store at hun måtte «skrive om» halve boka. Boka kom ut og fikk gode kritikker, men Flem Jansen fikk likevel ikke forhøyd honorar for alt arbeidet hun hadde nedlagt. Deretter får varsleren uttale seg om Dag Solstad, av alle ting, som hun synes det er veldig merkelig har sluppet gjennom med så mange feil, og hun synes at Oktober-sjefen svarer unnvikende på problemstillingen, som at hun sier at det selvfølgelig har vært lest korrektur på Solstads roman, men ingenting om hvilke vilkår denne korrekturleseren har jobbet under. «Klassekampen har bedt Oktober-sjef Ingeri Engelstad om å kommentere Jansens uttalelser. Vi spurt (sic) henne om forlaget har faste satser for korrektur, om forfatteren avviste mange av merknadene fra forlagets korrekturlesere, og om rettelser vil bli gjort i nye opplag og utgaver av romanen,» står det.  Så følger Engelstads svar, og det viser seg at hun ikke svarer på Klassekampens spørsmål i det hele tatt. Engelstad vil ikke gå med på at denne saken plutselig skal handle om korrekturleseres arbeidsvilkår, men kritiserer at denne ikke-saken om Solstads roman overhodet kom på trykk, til tross for Engelstads råd om å ikke gjøre det, og hun gjentar og forsvarer sine synspunkt, noe Klassekampen i sin tidligere artikkel besvarer med nye manipulasjoner av de faktiske forhold. F.eks. ved å la varsleren Flem Jansen komme med en høyst usannsynlig historie om at hun måtte «skrive om» halve boka til en debutant, som så fikk god kritikk. Hva har denne historien med Forlaget Oktober å gjøre? Se det fremgår ikke av Klassekampens artikkel. Ikke direkte. Men det insinueres på harde livet at det er en eller annen sammenheng. For Flem Jansens historie henger sammen med det at Oktober har tillatt at det er 500 feil i Dag Solstads bok, av hensyn til kunstnerisk frihet. Er Flem Jansen korrekturleser på Oktober? Det sies det ikke noe direkte om, og Klassekampen spør heller ikke Ingeri Engelstad om det. Er det hun som har underbetalt Flem Jansen da hun måtte «skrive om» hele boka til en debutant? Det får vi ikke vite. Heller ikke om det var Cappelen Damm, Gyldendal eller Aschehoug, slik at Klassekampen kunne ha spurt forlagssjefen der ut om forholdene. For en av dem hadde eventuelt mye å svare for. Ikke minst ville forfatterne på forlaget hatt mye å spørre om. For jobber de slik med et debutant-manuskript at de setter korrekturlesere til å gjøre den jobben som det er pålagt forlagets litterære redaktører å utføre, i åpen kommunikasjon med forfatteren? Det bryter jo med den nødvendige tilliten mellom forlagsredaktør og forfatter. Kanskje det var Forlaget Oktober som var synderen. Slik insinuerer i hvert fall Thomas Espevik at det var.  Men hadde det vært slik, kunne hun ha svart på det Flem Jansen eventuelt har påstått at hun har gjort. F.eks. at påstanden bare er tøys, og innbilsk selvskryt. Forlaget Oktober setter ikke forlagets språkvaskere til «å skrive om» halve boka, og hvis Ingeri Engelstad hadde blitt konfrontert med et spørsmål om det, ville insinuasjonen ha blitt avslørt. Og Thomas Espeviks grunnlag for å bruke Klassekampen i sin kamp mot Dag Solstads kunstneriske frihetsfølelse hadde falt bort. Ikke uten grunn nekter Ingeri Engelstad å finne seg i Thomas Espeviks manipulatoriske bruk av en varsler som ikke angår verken henne eller forlaget. I stedet skjerper Engelstad karakteristikken av Klassekampen, slik hun hadde uttrykt det i en e-post hun tidligere hadde sendt til Klassekampens ansvarlige redaktør: «Klassekampen opptrer uredelig i denne saken. Den skaper et feilaktig inntrykk av Dag Solstads roman, og sverter forfatteren og forlaget. Det undergraver også tilliten til Klassekampen.»

 

Nå var vel Klassekampen snart ved veis ende. Nå måtte vel snart beklagelsen komme. Erklæringen fra ansvarlig redaktør om at dobbeltsiden onsdag 25. oktober 2019 er å oppfatte som død og maktesløs. Den har til dags dato ikke kommet. Jeg har ventet og ventet, og nå har jeg gitt opp å vente. Klassekampen vil ikke gi meg oppreisning. Tvert imot. I avisa for lørdag 26. oktober står det bortgjemt på side 45 en mumlende notis, «Rettelse,» står det, med et (heldigvis) lite foto av den forsmedelige forsiden fra onsdag 23. oktober 2019, hvor «500 feil i Solstads nye bok» gjentas atter en gang. Rettelsen består i at Klassekampen har kalt det «feil», mens det riktige her er at korrekturleserne har merknader til teksten. Ordet «feil» blir i beste fall misvisende, i verste fall reint ut sagt feil. Vi beklager, ja, vi beklager. Undertegnet Red. Hvem er Red. i Klassekampen, Thomas Espevik, eller Jonas Brække, eller Dag Eivind Undheim Larsen. Er det, for en gangs skyld, etter alt dette, tillatt meg å utbryte: kyss meg i ræva!

            I ettertid kan det synes forbausende at jeg ble forbauset, og opphisset over Klassekampens opptreden i denne saka. Det vitner om en naivitet fra min side som jeg burde ha vokst fra. Fra Klassekampens kulturredaksjon har en skjønnlitterær forfatter ingen grunn til å vente noen som helst forståelse. Det har vist seg gang på gang de siste årene. Likevel har jeg ikke vært villig til å revurdere mitt forhold til Klassekampen, før dens kampanjejournalistikk rammet meg direkte, som en boomerang. Første gang jeg merket det var vinteren 2018, da Klassekampen brakte en lederartikkel undertegnet den nokså nytilsatte kulturredaktør Bendik Wold med et for meg, den gang, overraskende angrep på Per Petterson, for hans finkulturelle holdninger. Deretter gikk det slag i slag: angrep på Forfatterforeningen for at den i en tid hvor hvem som helst kan kalle seg forfatter, og til og med forlanger at andre skal akseptere det, tillater seg å pukke på et visst kvalitetskrav for å anerkjenne nye medlemmer, uhemmet jubel over at en forening av utestengte skrivevillige var blitt stiftet (og vakte begeistring i Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen, som trengte den for å nedbygge mest mulig av ikke-kommersiell kunstvirksomhet) og ble dyrket for sin heroiske og demokratiske kamp for å få del i de statlige stipendmidlene til den snørrhovne Forfatterforeningen. Etter hvert tror jeg at de fleste forfattere som tilhører venstresiden har merket seg at Klassekampen ikke lenger er deres avis. Sørgelig, men sant. Ikke minst ved at de sakene som kulturredaktøren og hans stab brenner for er så merkverdig irrelevante, slik som den saken som nå rammet meg, og som i utgangspunktet dreide seg om det uholdbare og oppsiktsvekkende i at skjønnlitterære forfattere nekter å føye seg etter korrekturlesernes instrukser når de strider mot det som er skjønnlitteraturens drivkraft, ja, dens eneste drivkraft og eneste begrunnelse, og som Klassekampens kulturredaksjon nedlatende sier at «ifølge forlaget handler om kunstnerisk frihet». Og som må betegnes som bortforklaringer, sett fra Klassekampens side. Slik betegner de det som altså er skjønnlitteraturens eneste drivkraft og eneste begrunnelse. Og slike folk skal drive kulturjournalistikk, av alle ting.