Aktuelt

Her er nominasjonene til Kritikerprisene

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, Oktober Mona Høvrings nyeste roman er poetisk,…

kritikerlagets_logo

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Mona Høvring: Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, Oktober
Mona Høvrings nyeste roman er poetisk, leken og full av litterære hint. Den korte, skarpt opplyste fortellingen handler om to unge, voksne søstre på et norsk høyfjellshotell. Ella betrakter den gåtefulle Martha, seg selv, familiefortiden og den urovekkende nåtiden. Mona Høvrings fortellerstil er knapp, bardus, men samtidig hemmelighetsfull og forsterkes av varemerket hennes, en kvass samnorsk. På detaljnivået finnes setningsperler av typen «Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, det var som å krangle om grammatikken i et dikt.» På elegant vis henter hun inntrykk, bilder og inspirasjon fra andres tekster som hun inkorporerer i sin glitrende tekstvev: Romanen foregår ikke i Alpene, men beholder det magiske alpelyset fra et bevisst feilplassert ord på den aller første siden.

Trude Marstein: Så mye hadde jeg, Gyldendal
I Så mye hadde jeg følgjer Trude Marstein hovudpersonen sin Monika frå sein barndom til tidleg alderdom. Ho gjer nedslag på fleire punkt i eit liv med mange brå skifte og kast: Monika går frå mann til mann, frå hus til hus og jobb til jobb. Ho er driven av begjær og av ein trong til å gjere stadig nye erfaringar og realisere nye sider ved seg sjølv. Ho lever i utakt med dei rundt seg, og i romanen må ho sjølv erfare kva ho kan vinne og tape på det. Marstein gir fylde og nyansar til Monikas jag etter eit rikt liv, og romanen byd på både trøyst og motstand. Marstein skildrar stort og smått med same dirrande intensitet, i ein prosa som er skånsellaust presis. I romanen går det motstridande rørsler mellom begjæret etter det nye og behovet for å høyre til, men i Marsteins romankunst kan slike
motstridande rørsler likevel drage i same lei. Det gjer Så mye hadde jeg til ein lengtande og lindrande roman, stramt komponert og framført med stor eksistensiell tyngde.

Per Petterson: Menn i min situasjon, Oktober
I Menn i min situasjon går Per Petterson til kjernen i sitt litterære livsverk. Han skriv igjen om Arvid Janssen, og krinsar rundt den same tapserfaringa og den same rastlause maskuliniteten som han har skildra tidlegare. Men denne gongen slepp lesaren endå lenger inn på Janssen, fordi Petterson er opnare i tilnærminga og litt lausare i forma. Prosaen til Petterson er derimot ikkje laus. Replikkar og observasjonar kan vere sleivete og frekke, men språket er slipa til så det skin av det, i skildringar av opprivande kriser og kranglar, i stemningsfulle frammaningar av Janssens melankoli og i lysande lyriske natur- og miljøskildringar. Petterson er fortruleg med det indre Austlandet og brukar landskapet «geografisk, topografisk, biografisk», som det heiter ein stad i romanen. Menn i min situasjon er ein strålande roman om menn og bilar, skilsmisser og skilsmissebarn, fedrar og døtrer. Her spelar Petterson på dei djupaste strengane i Arvid Janssens litterære liv.

Gunnar Wærness: Venn med alle, Oktober
«skal jeg be til gud skrive dikt eller kjøpe en pistol», spør stemmen som har ordet i åpningen av Gunnar Wærness’ sjette diktsamling Venn med alle. Etter endt lesning er konklusjonen at Wærness har gjort alt sammen: Han har vendt seg til sin høyst særegne og aldeles ikke opphøyde gud, han har skrevet dikt som ikke bare vil beskrive verden, men også skape den på ny, og ikke minst har han sirklet inn og gått i rette med den politiske volden som omgir oss; folkemord og massegraver, mennesker tvunget på flukt. Ordstrømmen til Wærness er en handling, et kor, et krav, alltid med sin «egen kvekkende diksjon». Som i tidligere diktsamlinger står ansiktet og sanseorganene som omdreiningspunkt, men de må finne seg i å bli flyttet omkring på og få nye oppgaver. Wærness haler og drar i oss, i kroppene våre og historien vår. Og i glimt får han oss til å se det latterlige i alt sammen.

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Her er de nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2018.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:
* Cecilie Arentz-Hansen: «Kvinder med begavelse for lægevirksomhet», Cappelen Damm
* Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres, Gyldendal
* Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten?, Gyldendal
* Eivind Trædal: Det svarte skiftet, Cappelen Damm
Juryen består av Alf Kjetil Igland, Merete Røsvik og Espen Søbye.

De nominerte for beste oversettelse er:
* Brit Bildøen: Alice B. Toklas´ sjølvbiografi av Gertrude Stein, Skald
* Gøril Eldøen: Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes, Gyldendal
* Ute Neumann: Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck, Oktober
* Magne Tørring, Ika Kaminka, Jan Aleksander Enoksen, Tara Ishizuka Hassel, Yngve Johan Larsen, Petter Mæhlum, Øyvor Nyborg og Anne Lande Peters: Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895–2012, Bokvennen 
Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Espen Grønlie og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:
* Endre Lund Eriksen: Verdens beste pappa, Aschehoug
* Agnar Lirhus: Ellers er jeg ikke noe menneske, Cappelen Damm
* Kaia Linnea Dahle Nyhus: Verden sa ja, Cappelen Damm
* Brynjulf Jung Tjønn: Smadra, Flamme
Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.
 

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2018 blir delt ut torsdag 7. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29 i Oslo.
Kritikerprisene blir støttet av Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.