Maria Dorothea Schrattenholz (f. 1980 i Bergen) har utdannet seg til forfatter ved Høyskolen i Tromsø. Hun debuterte med diktsamlingen Atlaspunkt (Oktober Forlag). Til poesi å være, har samlingen fått mye mottakelse, og vært sammenliknet med bøker som Solaris korrigert (Øyvind Rimbereid).
MK: Du går nå påbyggingsstudier ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hva gjør det med deg som skrivende (/hva av det du gjør der blir værende med deg, og hvordan)?
MDS: Det er uvurderlig å kunne sitte i en gruppe og bare snakke om tekst. Det er en interessant måte å nærme seg egen skriving på, å kunne være sårbar og utforskende i et trygt miljø. Det å skrive er en prosess som er ulik for alle, men samtidig er det fint å se at man også er veldig like på en del felter, og kunne utveksle erfaringer rundt det. Det å skrive er jo et ganske spesielt arbeid. Kurset ledes av Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness, begge er veldig gode lærere og øser ut konkret kunnskap og kloke perspektiver som nå står som påler i min skrivende bevissthet, så jeg er veldig glad for å kunne få lære så mye der.
MK: Noe av det som jeg har lest av deg setter meg i tanker av en fjorårsdebutant: Frøydis S. Simonsens første bok Hver morgen står jeg opp fra havet er i en annen form enn din bok. Hun skriver kortprosa i et særlig nedhugget språk. Jeg finner noen av de samme motivene og omgrepene: opphavet, evolusjonen – og på noen måter liknende former: tekstene som liksom umerkelig glir fra en dimensjon til en annen, fra et element til et annet. Og noe er alltid større enn det tidvis traurige i livet til fortelleren. Simonsen så blant annet til sakprosaen i sitt arbeid. Hun leste sin Darwin. Hvordan har du forhold deg til litteratur – i arbeidet ditt?
MDS: Ja, boken til Frøydis er helt nydelig, og hun er en herlig person. Når det gjelder arbeidet mitt med Atlaspunkt baserte jeg meg mye på min interesse for science fiction og forskning, mennesket som kunnskapssamler. Jeg har i boken ønsket å si noe om vår grunnleggende nysgjerrighet, menneskets lengsel etter å forstå oss selv og verden rundt oss. Vi ekspanderer vår kunnskap stadig vekk, det er en så sterk kraft i oss, ønsket om å VITE. Science fiction har et fascinerende potensial, ved å bruke elementer av fremmedgjøring for å kunne se problemstillinger i samtiden tydeligere. Man kan ta aspekter ved samtiden og dra dem inn i et "what if"-scenario. Jeg har brukt wikipedia mye, og fagbøker om kvantemekanikk og astrofysikk, jeg var opptatt av disse emnene da jeg studerte kunst også. Jeg var også så heldig å bo i kollektiv med to klimaforskere i Tromsø. Jeg er inspirert av den skandinaviske science fiction-poesien, det er jo en smal sjanger, men den finnes. Harry Martinssons "Aniara" er jo selve klassikeren, og så elsker jeg Øyvind Rimbereids "Solaris Korrigert". Jeg liker også sci-fi-poesien til svenske Johannes Heldén. Da jeg først begynte å skrive i 2011 leste jeg diktsamlingene til Torild Wardenær, som jo bruker mye naturvitenskap i diktene sine, og det var en stor inspirasjon. Da skjønte jeg at man kan skrive dikt om hva som helst her i verden.
MK: Også internasjonalt har det, kanskje særlig de siste årene, kommet mye god poesi som henter motiver fra vitenskap. Poeter som Angela Rawlings, Jordan Scott, Christian Bök og Adam Dickinson har, som man kanskje kan si at Rimbereid har, det vitenskapelige som en poetisk metode også. Hva med deg?
MDS: Oj, jeg har ikke lest noen av dem du nevner, så takk for tips! For meg var det interessant å bruke det vitenskapelige som et element i prosjektet, da naturvitenskapen tilbyr en måte å se verden på som i stor grad er løsrevet fra sansningen. Og så ville jeg sette den kroppslige sansningen opp mot dette, kanskje? Vitenskapen kan ha så mange funksjoner, vi kommer ikke unna den, på en måte. Tenk på all teknologi som oppstår ut fra et behov for krigføring, for eksempel. Og det er også et uttrykk for menneskets maktsyke, vi vil underlegge oss naturen og herske over den. Ødelegger vi vårt eget livsgrunnlag ved å overforbruke ressursene flytter vi oss bare til et nytt territorie vi kan utnytte og finner opp teknologi som kan hjelpe oss på veien. Vi er jo faktisk på vei til Mars, liksom.
MK: På hvilken måte forsker du i språket?
MDS: Jeg vet ikke om jeg forsker i språket i like stor grad som en del andre forfattere. Språket er bare der til min disposisjon, og så lenge jeg får sagt det jeg vil si er jeg fornøyd med det, tror jeg.
MK: Hva kan vitenskapen gi til poesien?
MDS: Naturvitenskapen tilbyr forklaringsmodeller for verden, fra de minste bestanddelene til de aller største objektene og avstandene. Det er de største linjene, de største spørsmålene. Selve opprinnelsen, rett og slett. Klart det er mye å si om det. Som motiv i poesien er kanskje universet det nye havet?
MK: Hva kan poesien gi til vitenskapen?
MDS: Vitenskapen er rent beskrivende, kunst og poesi er fortolkende, og de kan begge tilføre hverandre noe. Man har mange eksempler, kunstprosjekter knyttet til CERN, i Norge har vi bl.a. prosjektet Dark Ecology der forskere og kunstnere drar sammen på ekspedisjoner i Arktis med mål om å sidestille kunstneriske og vitenskapelige tilnærminger til naturen. Poesien kan formidle vitenskap fra en annen vinkel enn vitenskapen klarer selv, muligens?
MK: Dystopi og melankoli. Framtidsvisjon, evolusjonshistorie, pre-historisk. Dette er noen av stikkordene som jeg har notert meg fra lesinger og resepsjoner. Hvordan resonerer beskrivelsene fra anmelderne i deg?
MDS: Jeg opplever stort sett at anmelderne har forstått prosjektet mitt, om enn i varierende grad. Blant alle anmeldelsene følte jeg spesielt at Kjell-Richard Landaasen i Vårt Land formidlet en forståelse av boken som lå nært opp til min intensjon. Det har vært interessant å se hvordan boken har blitt lest av forskjellige mennesker, og hvordan folk vektlegger forskjellige deler av boken. Jeg syns stikkordene du nevner passer for å beskrive den.
MK: Så til det normative: Du store min tid, hvilken panegyri! Selv de mest kritiske kritikerne bruker de største ordene på debuten din. Hvordan unngår du at det går deg til hodet?
MDS: Jeg vet ikke om det har gått meg til hodet eller ei, det må jo heller folk rundt meg vurdere, men jeg er såklart veldig glad over at boken har blitt så godt mottatt. Det sies at man skal "write the book you would like to read" og det var noe av motivasjonen bak prosjektet, jeg liker boken og er glad for at andre gjør det også. Noe av det fineste jeg vet om er å dele opplevelser med andre mennesker, og det føles bra å prøve å si noe om eksistensen på en måte som gir gjenklang hos andre også.
MK: Med så mye god tilbakemelding: Betyr nominasjonen til Vesaasprisen noe? Hva, evtentuel?
MDS: Ja, såklart, det betyr utrolig mye! Det er jo en enorm anerkjennelse av arbeidet, for meg føles det som en bekreftelse på at jeg er på rett spor, og det motiverer meg virkelig til å stå på videre.
MK: Hva skriver du på nå?
MDS: Jeg skriver på to nye bøker, en roman og en ny diktsamling. Jeg ønsker å forholde meg til science fiction-sjangeren videre også, men disse prosjektene er såpass i startfasen at det blir spennende å se hvordan de kommer til å ende opp til slutt. Jeg prøver å være tålmodig, det var jo ikke før mot slutten av prosessen med Atlaspunkt at alt falt på plass, menneskene havnet på Mars og det hele. Så jeg tenker at de neste bøkene kommer til å finne sin form etterhvert de også. Jeg er veldig glad for å ha min fantastiske redaktør som hjelper meg på veien! Jeg har også noen andre prosjekter på trappene, jeg skriver en slags "documentary poetry", som skal fremføres under Encounters Documentary Film Festival i Cape Town i juni. Dette er et samarbeid med journalist Rasmus Nielsen Bitsch som lager podcasten SoundAfrica, samt musiker Simon Kohler. Jeg er veldig glad i samarbeid, og har også et par andre prosjekter på gang, et med Pia Mathea Leine, som har tegnet den nydelige forsiden til Atlaspunkt, vi vil lage en tekst/tegning-bok. Vi samarbeidet mye da vi gikk på Kunstakademiet i Tromsø, laget science fiction-installasjoner med tekst, lyd, video og alt mulig, det var kjempegøy. Jeg er også i dialog med talentet Carsten Aniksdal, som tok forfatterportettene, om et tekst/videoprosjekt. Og så skriver jeg ganske lekende sammen med Lars Kristian Øverland, som er en veldig inspirerende person, han er en uslepen litterær diamant som kommer til å skrive helt fantastiske bøker i fremtiden, det er jeg overbevist om. Det var også han som fikk meg til å begynne å skrive prosa. Jeg skriver reise-poesi på engelsk med Sean Caricola. I tillegg har musiker Danijel Petrovich kontaktet meg med ønske om å komponere musikk basert på Atlaspunkt. Det skjer alltid noe bra i samspill med flinke folk. Jeg elsker at ting har en domino-effekt, for å si det sånn!
MK: Hva krever det av deg, det å skrive science fiction (/ hvilke sider av deg selv får du brukt?)
MDS: Det krever hvertfall en viss grad av ydmykhet, det finnes ufattelig mye god sci-fi der ute! Jeg prøver å ha i bakhodet at jeg vil sette det jeg skriver inn i et større rammeverk.
MK: Dere er to debutanter fra Oktober på kortlisten til Vesaasprisen. Kan du si noe om det å debutere – og det sosiale omkring det? Hvordan har du opplevd det å debutere, i forhold til miljøet og bransjen?
MDS: Det å debutere har utelukkende vært en positiv opplevelse. Jeg føler meg heldig som er på det fantastiske forlaget Oktober, hvor jeg blir veldig godt tatt vare på. Boken hadde aldri blitt det den er nå uten redaktøren min Kari Joynt. Jeg syns alltid det er flott å møte andre mennesker som er engasjerte i det de gjør, med intensjon om å skape og dele. Jeg har jo vært så heldig å ha hatt sosiale rammer rundt skrivingen siden begynnelsen, bl.a. de to årene ved Forfatterstudiet i Tromsø. Noe av det viktigste jeg har lært av arbeidet med debutboken er å la ting ta sin tid, å ikke forhaste seg i arbeidet, og at det er utrolig viktig å tørre å vise frem ting i prosess og få tilbakemeldinger. Det er også gøy å bli invitert til litterære arrangementer og få lese opp og snakke om skrivingen. Verden er jo et fruktfat av inspirasjon!