Det er ikke for vanskelig å få litterære stipender i Norge, skriver Bernhard Ellefsen.
Om strukturen omkring den norske statens økonomiske støtte til forfattere er kompleks, er retorikken i diskusjonen omkring den temmelig enkel. Det viktigste virkemiddelet er årlige utbetalinger i form av arbeidsstipender, og som på de andre kunstområdene fordeles disse midlene av en komité utpekt av den viktigste kunstnerorganisasjonen. Målet – og det har lyktes til gagns – har vært å sikre en bred, sterk og levende samtidslitteratur i et lite språkområde.
Den foreløpige kulminasjonen av de siste årenes retoriske drakamp om ressursene kom i begynnelsen av februar. Da besluttet Kulturdepartementet at Forfatterforbundet – som ble stiftet i januar 2018 og tydelig profilerer seg som de «folkelige» forfatternes sammenslutning – skulle innvilges «forhandlingsrett» til den delen av stipendene som kommer fra den kompensasjonen staten betaler for gratis utlån av bøker i bibliotek.
For å bli medlem i Forfatterforeningen (grunnlagt i 1893) må man ha utgitt ett verk «av litterær verdi», og det er denne foreningens «litterære råd» som vurderer alle søknader om stipendmidler. Kriteriet for medlemskap har provosert mange, blant annet grunnleggerne av Forfatterforbundet.
Forfatterforbundet har sagt at det er urettferdig at brorparten av stipendene går til medlemmer i den gamle foreningen og at de selv får nesten ingenting. Klassekampen har hentet inn tall (20. februar) som viser at omtrent en tredjedel av medlemmene i Forfatterforeningen får tilslag på sine stipendsøknader, mens knapt en av ti ikke-medlemmer opplever tilsvarende.
Det får lederen i Forfatterforbundet til å reagere kraftig: «Dette er så drøyt at det i mine øyne reiser tvil om DNF er i stand til å lede jobben med tildelinger av stipend. Alle vi som skriver skjønnlitteratur, innen alle sjangere, må ha en reell mulighet for å få stipend», sier Jan Ove Ekeberg til Klassekampen.
Ja, det kan høres urettferdig ut. Og det kan høres udemokratisk ut at kompensasjon for utlån i bibliotek ikke fordeles jevnt på alle som skriver bøker. Og visst høres det for galt ut at man ikke får organisere seg som forfatter fordi noen mener boken din ikke er god nok. Forfatterforbundet har vært retorisk dyktige, og maktet å sette de språklige premissene for både den offentlige samtalen og Kulturdepartementets oppsiktsvekkende beslutning. Men de har sannelig ikke møtt mye substansiell motstand.
Man kan ikke laste Forfatterforbundet for å argumentere effektivt. Men premissene er altså langt fra nøytrale. Den gamle Forfatterforeningen er ingen ren fagforening, og deres opptakskriterier står ikke i veien for noen «organisasjonsrett». Kravet om å ha skrevet én bok av litterær verdi er ikke strengt. Foreningen har hele 650 skjønnlitterære forfattere blant medlemmene! Man kan like godt si at Klassekampens tall for stipendmottakere utenfor Forfatterforeningens medlemsrekker er overraskende høyt: Vi snakker tross alt ikke om retten til å skrive bøker, men det privilegiet det er å få statlig støtte til å gjøre det.
Tilsvarende har vi rikelige stipendmidler til norske forfattere. Forfatterforbundets krav om «forutsigbare» kriterier er i realiteten et høyst konvensjonelt angrep på forestillingen om at noe er bedre enn noe annet. Men kunst er altså ikke breddeidrett.
Ennå er det uklart hvor mye penger Forfatterforbundet får tilgang til. De later til å ha høye forventninger. Den gamle Forfatterforeningen på sin side har vaklet seg gjennom diskusjonen, mest fordi den politiske korrektheten avholder dem fra å si det åpenbare: Grunnen til at Forfatterforbundets medlemmer i all hovedsak ikke får stipend er at det de skriver ikke gjør dem fortjent til det.
I dagens kulturpolitiske landskap har frykten for å være smaksdommer paralysert store deler av samtalen og svekket evnen til å ta gode politiske beslutninger. I dette vakuumet er det at Forfatterforbundet har vunnet frem.
Bernhard Ellefsen (f. 1984) er hovedanmelder i Morgenbladet, og var i 2014 kåret til Årets Kritiker av Norsk Kritikerlag.