Aktuelt

Hvert år spør jeg meg sjøl: Blir neste år mitt siste som forfatter?

Ingen kommer til å grine hvis jeg legger opp. Men for meg vil det bety et liv og virke i grus.

Av Helene Guåker
Foto: Iris Engen Skadal

Jeg er på vei til å hente i barnehagen. Midt i bakken kommer jeg på at vi er tom for lompe. Jeg ser på klokka. Det er ikke for seint. Jeg kan gå ned igjen til butikken og likevel rekke barnehagen. Jeg kan ikke hente henne først. Hu har alltid så lyst på den dyre paprikaen på butikken. De har ingen billig variant. Jeg skulle sikkert valgt annerledes, for hennes del. Jeg burde kanskje gi meg, mens leken er god.

Kronikken ble første gang publisert i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/69O1E8/hvert-aar-spoer-jeg-meg-selv-blir-neste-aar-mitt-siste-som-forfatter

Da jeg kom inn på Forfatterstudiet i Bø i 2007, var mor mi sin reaksjon: Men er det matnyttig? Hu så kanskje for seg at et liv som forfatter ville bli et liv i fattigdom. Et jævla slit. Hu ble født under krigen. Sjølsagt ville hu at jeg skulle slippe å bekymre meg for voksenlivets regninger. Hele livet fram til 2007, hadde jeg fått høre hjemme at å skrive bøker ikke var noe man kunne jobbe med. Å ha det som hobby, ja. Men det var det. Og det på tross av at huset vårt var fullt av bøker. I barndommen leste mor mi på senga for meg og søstrene mine hver kveld. Kanskje angra hu på det, da jeg sto i hagen i gledesrus, med brevet fra Bø i neven, og ropte ut at jeg hadde kommet inn på det studiet der så få studenter får plass, og så mange søker. Jeg hadde ingen romantiske forestillinger om det å bli forfatter. Jeg visste bare at noe av min jobb skulle være å adressere temaer som angår mange, men som litt for få tør å snakke høyt om.

            Men endte det opp med å bli matnyttig å gå på Forfatterstudiet? Tja, det kan man kanskje si, hvis man tolker begrepet vidt og bredt. Jeg har gitt ut 12 bøker på 13 år. Romaner og dikt, for både voksne og ungdom, på bokmål og nynorsk. Bekymringa til mor mi var likevel adekvat. Jeg har ikke tjent så mye penger på bøkene. Hver tittel har kanskje gitt et sted mellom 100 000 og 150 000 kroner. Før skatt og før fradragene. Altså det jeg har brukt av penger i foretaket gjennom året, på den vesle bedriften som heter Helene Guåker, som for eksempel kopipapir.

            I 2021 var jeg så heldig at jeg ble velsigna med et arbeidsstipend. Et 3-årig stipend som snart tar slutt. Uten dette stipendet ville jeg ikke greid å betale regningene mine. Uten dette stipendet ville jeg måttet skaffa penger på en annen måte. Uten dette stipendet ville jeg mest sannsynlig ikke greid å skrive flere bøker. Samme år ble jeg nemlig også velsigna med en unge. Før jeg fikk henne, kunne jeg klare meg på en inntekt på rundt 200 000 i året eller mindre. Det går ikke lenger: Jeg er aleinemamma.

Jeg går inn porten til barnehagen med lompepakka i lomma. Det er mørkt ute. Jeg ser henne gjennom vinduet, hu har ei veske i den ene handa og ei gravemaskin i den andre. Uten henne ville jeg bare vært forfatter. Nå er jeg også mamma. Hennes mamma.

Helt fra debuten har jeg ved slutten av hvert år gått en runde med meg sjøl og spurt: Blir neste år mitt siste som forfatter? I år kan jeg svare at jeg har to bøker på trappene, den ene skal etter sigende ut høsten 2024. Den andre januar 2025. Men jeg har ingen kontrakter som sier at dette er hugget i stein. Bøkene er antatt, men kontraktene kommer ikke før bøkene er trykkeklare. Inntil da kan alt kræsjlande. Kanskje er 2025 året jeg må legge opp.

            Kan man egentlig legge opp som forfatter? Og omskolerer NAV kunstnere? Det skulle jeg likt å vite. Hva skulle jeg i så fall omskolert meg til? Det er jo å skrive bøker jeg vil. Det er det jeg må. Det er det jeg skal. Er det ikke? Nei, det er ikke noe jeg kan ta for gitt. Det finnes ingen naturlov som sier at jeg skal være forfatter hele livet. Kanskje vil det ikke engang være et tap, om nettopp jeg slutter å skrive bøker. Det vil alltids være noen forfattere der som greier å få det til å gå sånn noenlunde rundt. Det vil bli skrevet bøker. Om det er med hjelp fra gamle penger, en ektefelle/partner med god inntekt, godt boksalg eller bare fem timer søvn på natta for å skrive i to timer før unga står opp, før man drar på jobben som gir brød på bordet.

            Hvordan får kunstnere uten de ovennevnte tinga alt til å gå rundt? Kanskje, innimellom, får vi et pusterom som heter arbeidsstipend, og ellers sparer vi der vi kan. Ei venninne med et barn på samme alder som dattera mi, spurte om vi ville være med til syden. All inclusive, for 30 000 kroner. Jeg kunne ikke anna enn å le. Ungen arver alt av klær og utstyr fra venner og kjente. Jeg bruker sko med høl i. Jeg har ikke internett, ikke Spotify, ikke Netflix og dess like. Gamle duppedingser. En mobil med knust skjerm. Den der HPV-vaksina til 5000 kroner? Gløm it! Er det forresten innafor å selge noen av klærne ungen har arva? Nei, det er vel ikke det. Hva kan jeg ellers klare meg uten? Dissa utvaska trusene er det ingen som skal se uansett, så det går bra. Mat utgått på dato, halv pris: jeg kjøper det. Ikke treningssenter. Ingen bøker, haha! Forfatteren har ikke råd til å kjøpe bøker! Ellers går jeg til frisøren én gang i året. Veldig bra at den jeg sist gikk til, kom til å skamklippe meg etter en liten kommunikasjonsbrist, da. Men det er nå bare hår. Jeg har også begynt å snike på bussen, hvis jeg av og til må reise inn til byen. For nå bor jeg et godt stykke utafor ring 2. Det er mange grunner til å flytte ut av bykjernen med unge, men økonomien er sjølsagt en stor del av det. Alt det her er ikke spesielt for meg. Det gjelder mange, ikke bare kunstnere.

Jeg veit: Jeg har valgt dette sjøl. Jeg kunne latt være å få barn. Jeg kan ta en annen jobb. Jobben min står uansett i fare for å forsvinne, tallene på lesende mennesker synker. KI genererer tekster med helt ok kvalitet. Ikke prisverdig litteratur, kanskje. Men godt nok til at noen kan tenke seg å lese det.

9. juni lanserte Kultur- og likestillingsdepartementet kunstnermeldinga Kunstnarkår. I innledninga siteres diktet «Kunstneren» av André Bjerke:

            Gjør kunsten nytte? (…)

             I høyere grad enn fornuftige mennesker aner

            er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer.

Videre skriver de: «Utgangspunktet for kunstnarpolitikken til regjeringa er nettopp dette: Eit velfungerande og godt samfunn inneheld og legg til rette for kunst og kunstnarar – fordi kunst bidreg til meiningsfulle liv og dimed meiningsfull samfunnsutvikling, men òg fordi kunsten er ein viktig del av den demokratiske infrastrukturen, som rom for frie ytringar og diskusjon.»

I Aftenposten samme dag, kunne vi lese at Regjeringa i tillegg vil jobbe for at «kunstnerne har gode muligheter til å virke som kunstner nasjonalt og internasjonalt {og} får rimelig betaling for kunstnerisk arbeid, og er tydelig inkludert i kunstnerrelevante politikkområder». Det høres fint ut. Forfatteresmedianinntekt er på 140 000 kroner. Før skatt. Og på toppen av det hele kommer koronaeffekten. Det er fortsatt krise i kulturfeltet, med lavere besøkstall på kunst- og kulturinstitusjoner, og færre oppdrag for sånne som meg. Mye av jobben min går ut på å formidle bøkene mine eller stille opp i debatter og samtaler. Dette er jobber som bare forsvant under pandemien, litt sånn usynlig. De kommer bare aldri, slik de gjorde før. Bibliotekene ser seg nødt til å invitere mer kjente navn, slik at det kommer flere besøkende. Det er et regnestykke som ikke går opp for sånne som meg. Passe ukjent forfatter som skriver passe smalt. Og koronaeffekten kommer bare på toppen av kommune- og fylkessammenslåinger, for der ble også pengesekken snurpa ytterligere igjen. En lærer på videregående ønska å ha meg inn på yrkesfag som et fast innslag i skolehalvåret, fordi jeg greier å få yrkesfagelever til å bli nysgjerrige på litteratur. Like etter ble fylket tvangsgifta med nabofylket, og dermed forsvant penga til et sånt type prosjekt.

Tilbake i barnehagen sier jeg for tredje gang «Nå vil mamma at du skal ta på deg dressen,» og jeg tenker på brevet jeg fikk fra kommunen i dag, med beskjed om at jeg får redusert barnehagepris. Jeg var treig til å søke, jeg skjønte ikke hvor lav inntekt jeg kom til å få dette året. Det finnes ikke et godt system for selvstendig næringsdrivende når det kommer til akkurat denne søknaden. Eller, ganske mange søknader i det offentlige, når jeg tenker meg om. Men nå framover kommer jeg i alle fall til å få fakturaer fra barnehagen med betydelig lavere sum. Alle monner drar, ville nok mor mi sagt, om hu var i live.

Hva må jeg skrive for å bli kjent nok til å kunne leve av bøkene mine, og det aleine? Ikke dikt, i alle fall. Ikke ungdomslitteratur eller økoromaner, heller. Men jeg vil ikke tenke på hva jeg burde skrive. Sånn blir ikke en kunstner fri, i alle fall. Men jeg skjønner at det er en del av pakka, det å bli kjent. Eller i det minste ha et kjent navn. Forlagene og bokhandlerne prioriterer kjente forfattere, penga må inn.

Dattera mi og jeg går, etter mye surr og lek, ut porten i barnehagen, tre kvarter etter at jeg kom. Jeg kan ta meg tida til det. Tid har jeg i alle fall. Vi skal ikke haste hjem til noen som venter med middagen. Middagen står allerede lunken på ovnen, for jobben min gjør at jeg kan lage middag i arbeidstida. Ordentlig middag, til jenta mi, som elsker maten jeg lager. Hu spiser alt jeg setter foran henne. Takk og lov for at jeg har fleksibel arbeidstid.

Akkurat nå for tida er jeg inne i min femte uke med ufrivillig ferie. Som forfatter er det lite matnyttig å sitte å stirre inn i skjermen uten å tenke en eneste tanke. Det har tatt meg nesten fire uker å skjønne at jeg er utbrent. Disse orda er de eneste jeg har produsert på fem uker.

            En arbeidstaker, som ikke får gjort jobben sin, ville blitt sjukmeldt. Med 100 prosent lønn fra dag 1. Det finnes ikke akkurat mange muligheter for faste ansettelser for kunstnere. Som sjølstendig næringsdrivende får man ikke utbetalt sjukepenger før etter 16 virkedagers sjukemelding. Jeg er min egen arbeidsgiver. Jeg må betale de 16 første dagene sjøl. Etter det får jeg 80 prosent av gjennomsnittsinntekten fra de tre foregeånde åra. Med mindre jeg har en privat sjukeforsikring hos NAV. I august gjorde jeg et forsøk på å skaffe meg en sånn en. Søkte om å få den gullbroderte forsikringa, Rolls Roycen, med 100 prosent utbetaling fra dag 1. Jeg fikk fakturakrav på 30 000 kroner i halvåret. Nok en gang måtte jeg le. Som om jeg har råd til å betale 60 000 for en sykeforsikring i året! Hvor skal de penga komme fra? Det finnes et alternativ hos NAV med litt dårligere kår. 80 prosent utbetaling fra dag 1 for eksempel. Den koster en del mindre enn den gullbroderte. Men NAV har gitt meg «karantene», en såkalt sperrefrist på et snaut halvår, så den kan jeg ikke søke om før til neste år. Jeg kan jo krysse fingra for at jeg ikke er utbrent helt fram til da. Veldig rart om forsikringsselskap skulle gitt karantene for hver forsikring du ikke vil ha, men det er nå så.

Jeg har funnet en snarvei gjennom et borettslag. Vi har ikke egentlig lov, det står strengt på et skilt at det ikke er gjennomgang. Men vi gjør det likevel, for da slipper vi å passere butikken. Og de har så fine nypebusker her inne. Vi stopper og smaker på nypene, sjøl om de er frosne. Jeg prøver å unngå å plukke de som marken har fått has på. Hjem nå, det er mørkt, klokka er snart fem.

Mens jeg skriver denne teksten lurer jeg på hvor jeg skal sende den. Er det ikke sånn at noen aviser betaler for kronikker? Og hvor langt må det egentlig bli for at jeg skal kunne kalle det en kronikk? Hva om jeg klarer å kryste ut så mange ord at det blir et essay?

Den Norske Forfatterforening (DnF) jobber hardt for at vi som forfattere skal få det bedre. 24. november kom nyheten om at forhandlingene med Forleggerforeningen om ei ny normalkontrakt, der målet er at forfatteren skal sitte igjen med mer enn bare 17 prosent av salgssummen, har stoppa opp. Kommer vi til å se mer av bok-krona i framtida? Det vil tida vise.

            DnF jobber også for at vi skal få bedre sosiale ordninger. Gjennom det ville vi antagelig fått litt mer sjelefred. Som for eksempel at det oppfinnes en utvida sjukepengeordning, som gir penger fra dag 1. At vi får utbetalt 100 prosent av sykepengegrunnlaget, ikke bare 80. At pensjon fra første inntjente krone også gjelder oss. Det er da ikke så mye å be om, det å få like sosiale rettigheter som alle andre?

            Men for at noe sånt skal skje, må vi som kunstnere også anerkjennes som viktige i samfunnet. Kanskje til og med samfunnsnyttige. Matnyttige. For at samfunnet vårt skal bestå av sånne som tør å snakke om alt som må snakkes om. Som tør å peke på skeivheter og urettferdighet. Som representerer små, marginaliserte grupper eller individer. De som skriver underholdning er også viktige. Fordi vi trenger alle å flykte fra virkeligheta, å få pauser. Og bøker er med på å øve opp empati. Ikke bare for barn og unge, men også voksne. Og det tror jeg trengs, mer enn noen gang.

Middag, lek, roting, maling, legging, legging, legging. Sånn er livet vårt nå. Vi har tak over huet. Vi har klær på kroppen. Vi har det stille og rolig. Bråket vi hører, lager vi stort sett sjøl. Vi er heldige. Vi er heldige, sier jeg til henne. Hører du? Heldige, gjentar hu og kaster en håndfull frosne erter på gulvet.

Jeg skriver viktige bøker. Bøker som fortjener en plass i bokhyllene. Jeg har mange bøker på vent. Både på trappene og i huet. Å skulle legge opp vil bety et liv og virke i grus. Jeg er veldig klar over hvor privilegert jeg er, som «bare» kan finne meg en annen jobb. Et eller anna sted der ute finnes det en annen jobb, for meg, hvis jeg må. Jeg har jobba på fabrikk som pølsesorterer. Jeg har jobba som pleieassistent og renholder. Som lærer, som journalist, som redaktør osv. Men det er kunster jeg er. Det er forfatter jeg er. Har det noe å si, for andre? Neppe. Ingen kommer til å grine hvis jeg må kaste inn håndkleet, bortsett fra meg.

Sjølsagt forstår jeg mor mi. Når jeg ser på dattera mi der hu endelig ligger og sover i senga, ønsker jeg ikke for henne at hu skal bli kunstner. Samtidig ønsker jeg det av hele mitt hjerte. Fordi kunsterne er folkets nødvendige sanseorganer.