Hvordan jobber de ulike aktørne i bokbransjen? Hvordan tenker omslagsdesigneren: Skal illustrasjonen si det samme som boka, eller noe annet, noe mer? Og hvilken utdanning og bakgrunn har de mest leste litteraturkritikerne i landet? Hvor ofte sender Bjørn Aagenæs tekstmeldinger til Kolon-forfatterene?
Dette halvåret er hjemmesideredaksjonen turister i de delene av bransjen som omringer forfatterene. Før rundturen er over skal vi ha besøkt både illustratører og kritikere. I dag går turen til grenselandet Grünerløkka og Torshov, og grensen mellom små og store forlag. Ikke minst går den til en livsstil som kombinerer det å selv være poet, og det å redigere og gi ut andre sine diktsamlinger.
Nils-Øivind Haagensen (f. 1971) er en av to redaktører på Flamme Forlag; et datterselskap av Cappelen Damm som ble skipet i april 2008. Haagensen hadde da et hovedfag i Litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen, og mange års erfaring som kulturjournalist for Klassekampen. Siden Haagensen og forleggerkollega Bendik Wold startet Flamme har de gitt ut snart 85 publikasjoner. Disse inkluderer grenseobjekter type "marsipankake for lanseringsfest", "oppussings-kit", men gir selvsagt først og fremst ut bøker, singler, og det av både debutanter og eldre ringrever forfattere som Frode Grytten, Lars Saabye Christensen og Terje Thorsen.
<!–break–>
Ved siden av fullformats prosa- og poesibøker, har disse og andre fått gitt ut chapbook-aktige "singler" på Flamme Forlag. Forlaget har en abonnementsordning kalt "Singelklubben". Dette kan man lese seg til gjennom en hjemmeside med en blogg som ruller og går og som oppdateres sånn cirka daglig, med "pop" som den mest frekvente "taggelapp", og "kunsthistorie", "filosofi", "de store spørsmåla" og "smil" som eksempler på andre tags som forlagsredaktørene publiserer med. Produksjonen foregår i Thorvald Meyers gate, i et butikklokale rundt hjørnet fra det mer travle, øvre Grünerløkka. Vinduskarmene har blitt til sittegrupper med store puter. Det står ei lysende plastgås i hjørnet. En dompap på en pinne i en blomsterpotte. En potteplante som lever i beste velgående. En vakker sekretær som heter Ida og som har sitt arbeidsbord på tekjøkkenet i naborommet. Herfra administrerer hun kaffetrakteren og utsendelsen av boksingler til Singelabonnenter. Nils-Øivind Haagensen har et ganske stort skrivebord i den ene siden av redaksjonslokalet. Bendik Wold har et litt mindre skrivebord i andre enden av rommet. Det er et åpent boklandskap, med bokberg, singelsletter, flyerfjell og kaffe og peppermyntete. Det lukter godt her. Vaskeassistenten gjør visst en god jobb. Dessuten har Haagensen et duftlys stående på pulten sin. Vanilje, kanskje med et hint av jordbær. Og selvfølgelig den beste lukten av alt: av bøker som er ferske fra trykkeriet. Lukten av lim, trykksverte og papir. I bokser og store stabler er det bøker med "F°".
I hyllene står referanselitteratur og andre nøkkelbøker, som Nabokov, Gulliksen, Sonnevie, sakprosa en masse. Flamme Forlag har gitt ut sakprosasuksesser som "Tøyengata" av Tone Huse, og den mye omtalte og debatterte "Roman" av Audun Mortensen: En litterær mash-up/ readymade basert på Nabokovs Lolita. Klassikere skriver også Haagensen om undre spalten "Antikvariatet" i Morgenbladet. I en tekst om "Beatles" av Christensen, lekket Haagensen at han heller leste bøker enn å spille fotball som guttunge. Den siste diktsamlinga til Haagensen heter "Haruki og jeg". Det er den første boka som han gir ut siden Flamme Forlag (fra nå av omtalt som FF) ble skipet. "Haruki og jeg" har så langt fått en fin anmeldelse av Morten Winterwold i Klassekampen. Haagensen leste av disse diktene da Murakami besøkte Litteraturhuset i Oslo i fjor høst. Så langt en ganske vanlig lansering av ei bok fra Haagensen. Det er ikke nytt for han å ha en fulltidsjobb ved siden av forfatteryrket. Men dette er første gangen at fulltidsjobben går ut på å redigere og produsere andre folk sine bøker.
– Hvordan er det å være redaktør og forfatter?
– Ja,det er den første hele samlinga siden FF. Hvordan det er å være redaktør og forfatter, jeg siterer en kompis av meg som også er redaktørsom sa til meg da jeg begynte: “det er egentlig den verste jobben du kan ha ved siden av.” Som både er morsomt og sant. Sånn livet er morsomt. Fordi vi skal dø.
– Hvordan er prosessen hos FF fra dere får manus på pulten, til et av de er antatt?
– Tja, godt spørsmål uten et åpenbart svar. Det er vel mange veier til Rom, som det nesten heter. Men stort sett går det i den gode gamle ping pongen: gå en runde, så en runde, så en runde til, så en runde til og se hvor vi ender opp.
– Kan du nevne noen kriterier som ligger til grunn for valgene deres?
– At vi liker det, er det store, og egentlig det eneste. Hva vi liker er litt forskjellig oss imellom – og i stadig forandring egentlig. Som alt annet menneskelig.
– Hva sier utvalget deres av tekster om FF?
– Jeg vet ikke. Når jeg leser det som blir skrevet om FF så sier det åpenbart hva som helst til hvem som helst. Og det er kanskje sånn litteraturen er? Og skal være?
– Svaret er vel tilsvarende subjektivt! Men hva mener du: Hva sier måten dere forholder dere til/ utvikler forfatterskap – om FF?
– Oi. Det tror jeg ikke at jeg har oversikt over. Men kanskje det sier at FF er et trygt sted? Jeg håper det.
– Hvordan skiller FF seg fra andre norske forlag?
– Tja. Vi er vel ennå den nye kiden i klassen, med alt det fører med seg på godt og vondt.
– Utenfra kan det virke som om du poeten av
forlagsredaktørene, og Wold mer av en teoretiker. Kan du avlive den myten?
– Nei. Nils griner, Bendik grubler.