Først vil jeg bare uttrykke solidaritet med hva du, din familie og dine kjære har gjennomgått de siste månedene. Det er vanskelig å fullt ut begripe hva menneskene i og fra Palestina opplever, til tross for de forferdelige historiene og bildene som kringkastes hver dag.
Jeg lurer på hvordan det er å være kunstner og forfatter i en situasjon som dette. Klarer du å fortsette å jobbe?
Det er i disse dager vanskelig for meg å beskrive følelsene mine og måten jeg lever på. I begynnelsen av denne krigen var jeg livredd for familien min i Gaza, og jeg prøvde å relatere det som skjedde til mine tidligere erfaringer med krig i Gaza, ettersom jeg har overlevd tre kriger der. Men på et tidspunkt innså jeg at det som skjer nå aldri har skjedd før. I de tidligere krigene kan vi si at det var noen tydelige mål, og selv om situasjonen ikke var trygg, klarte vi på en eller annen måte å overleve.
Denne gangen er det ingen regler, ingen respekt eller tanke om at noen områder er annerledes enn andre – selv sykehus, religiøse og kulturelle steder er under angrep. Da jeg innså det, var det nesten umulig for meg å fortsette. Jeg prøver å bruke mine egne metoder for å beskytte meg selv, jeg prøver å holde meg selv opptatt og jobbe så mye jeg kan så jeg ikke har tid til å tenke for mye på hva som skjer. Noen ganger fungerer det, men som oftest ikke.
Jeg skrev først ikke så mye, fordi jeg følte at uansett hva jeg skriver, kan det aldri beskrive de forferdelige tingene som skjer. Så bestemte jeg meg for å skrive om Gaza som jeg kjenner det, fordi jeg vil at leseren skal huske byen som livlig, vakker, ikke bare fylt av død og ødeleggelse.
Hvordan ser du på kunstnerens rolle i krisetider?
Hver kunstner og forfatter har sin egen måte å hanskes med krise på. Noen foretrekker å forbli stille, andre uttrykker seg på den måten de kan. Jeg synes det aller viktigste er å skrive og minne resten av verden på at det er vanlige mennesker i Gaza, som lever sine liv og har drømmer, akkurat som alle andre her i verden. De menneskene må bli hørt og historiene deres må bli fortalt. De vil leve stille, fredfulle liv. Det aller viktigste akkurat nå er hvis kunstnere og forfattere kan vise fram det. Den politiske situasjonen i Gaza gjør at livene som leves der, som er viktigere, havner i skyggen.
I en tekst jeg fant på nettet i en fanzine som heter Svovelstikkene, skriver du at du, for å fortsette livet i Gaza, måtte skape et hemmelig rom inni deg selv hvor du kunne leve ut drømmene dine. Da jeg leste det, tenkte jeg på hvordan litteraturen kan være et sånt rom. Samtidig kan ikke det rommet beskytte deg fra artilleri. Hva, hvis noe, kan litteratur gjøre og være, i krig?
Det er en luksus å kunne snakke om litteratur i en sånn situasjon, selv om den fortsatt spiller en viktig rolle. Det jeg vil si er: når en forfatter ikke har noe sted å bo, ingen mat eller måte å beskytte seg selv eller dem han eller hun bryr seg om, hva er poenget med å skrive, da?
Å bo i Gaza er som å bo i en parallell verden. Livet der påvirkes av alt som skjer i verden, men samtidig er det helt annerledes der. Jeg har skrevet om det i en tekst som heter The art of Living in Gaza.
Da jeg bodde der, lagde jeg det hemmelige rommet inni meg selv for å beskytte meg fra alt som skjedde utenfor. Å rømme til det rommet fungerte i mange situasjoner. Jeg mener ikke at jeg isolerte meg selv fra verden, for jeg har en familie og et hverdagsliv, men jeg fant i det minste litt hvile inni meg selv for å holde meg selv gående.
Akkurat nå er det ingen steder å rømme til i det hele tatt, det er ingen trygge steder eller stille rom. Nå prøver alle bare å dekke grunnbehovene til barna sine.
Om litteraturen kan gjøre noe, så er det å framvise smerten og strevet til det palestinske folket til et publikum utenfor Gaza og på den måten kanskje skape mer forståelse for krisen der.
I et av diktene dine fra En flöjt av mörker, som nylig ble publisert av Ellerströms Förlag, skriver du «Det finns ingen smärta/Säg med mig: det går över». Hvordan makter du å holde håpet i live?
Jeg er en positiv person, og det å leve i Gaza har lært meg en veldig viktig ting, som er at uansett hva som skjer, uansett hvor vanskelig og komplisert noe er, så vil det gå over. Det aller viktigste er at vi ikke mister oss selv, vår humanitet og troen på at bedre dager vil komme. I dypet av smerten må det være rom for håp. Vi, menneskene fra Gaza, har lært oss hvordan vi skal glede oss over små detaljer og leve i de få, rolige øyeblikkene som livet kan gi oss, så ja. Jeg ser alltid håp. Som jeg skrev i diktet NÅR JEG SIER GAZA, for to måneder siden, under krigen:
Jeg er sikker på at når Gaza gjenvinner sin frihet
gjenvinner hun også sin skjønnhet
For det er min by, og jeg kjenner henne godt
Det er nydelig. Jeg håper med deg. I teksten din i Svovelstikkene skriver du også om hvordan du, da du deltok på en litteraturkonferanse, ikke bare ble ansett som en poet, men en representant for det palestinske folket. Kan du utdype litt om hva det betyr for deg?
Gaza er litt som en fantasiverden, ettersom mennesker rundt om i verden har forskjellig holdning til stedet. Jeg opplever at folk er svært nysgjerrige på å lære mer om Gaza og forstå hva som skjer der når de møter meg, som kommer derifra.
Når jeg deltar på litteraturarrangementer i andre land er jeg stolt over at jeg kan forklare mer og korrigere andres syn på Gaza.
Gaza er ofte på nyhetene som en by med krig og blodige kamper, men de andre sidene av Gaza, måten folk lever på der, hva de vil, hvordan de takler livet, hvilke drømmer og håp de bærer – dette er emner som ikke er i fokus.
Derfor foretrekker jeg å skrive om stedene på Gazastripen og historiene derifra om de vanlige menneskene og deres enkle ønsker, havet, veiene, selv grensene. Jeg håper jeg med det kan besvare noen spørsmål og gi livet og menneskene der den verdien de fortjener.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.