Noen har ropt i skogen: Skal forlagsredaktører synliggjøres og kreditteres og/eller ansvarliggjøres for fordeler og/eller feil ved et litterært verk? Vi spør Norges mest tilbaketrukne og mytologiserte redaktør, en mann som til dags dato ikke har møtt en eneste av sine forfattere – eller bokkjøpere. Møt Ib Kleiser, medredaktør av debutantantologien Signaler:
Det er i år sytti år siden Bob Dylan ble født. Han er mest kjent for sine evner som låtkomponist og tekstforfatter, og mindre kjent som mannen bak produsenten Jack Frost. Vår måte å markere dette på er å spore opp Frosts norske og litterære halvbror Ib Kleiser. Som litteraturens «produsent», nemlig forlagsredaktør, har han vært med på å lage debutantantologien Signaler sammen med forfatter og redaktør Pedro Carmona-Alvarez. Siden 2003 har de to samlet og redigert stoff sammen. Hvert utgivelse har vært lansert med tilhørende slippefest, taler ved redaktører og opplesninger ved bidragsytere. Foran hver lanseringsfest har Cappelen eller Cappelen Damm lovet publikum at Carmona-Alvarez’ medsammensvorne Kleiser skulle dukke opp og kaste glans over arrangementet. Men hver gang har vi gått slukkøret fra arrangementene. Carmona-Alvarez kunne fortelle at Ib, nei han var på tur til Venezuela, eller på andre måter var forhindret fra å dukke opp. Det har til dags dato ikke vært en uttalelse i offentligheten av redaktør Kleiser. Eller et bilde. Sistnevnte uteblir fortsatt. Men vi kan med dette lansere historiens første intervju med co-redaktør Kleiser.
– Hei Ib! Er du en redaktør som velger en tilbaketrukket posisjon?
– Jepp. Det stemmer.
– Hvorfor?
– Virke, ikke synes. Det er på en måte en regel jeg liker å forholde meg til.
– Hva mener du er redaktøren sin rolle i produksjonen av ei bok?
– Det avhenger av hva slags redaktør det er snakk om, og hva slags bok som produseres. og jo, og av hvor god han eller hun som har skrevet den er til å lese. Det finnes så mange som skriver som ikke kan lese. Noen trenger en ghostwriter, andre trenger bare en gratis lunsj i ny og ned og vips, så er det blitt bok.
– Mange framholder redaktørens suverene rolle i forhold til resten av forlagsmaskineriet, som konsulenter, språkvaskere, settere, osv. Andre mener at det er forlaget som eit kollektiv som skriver under boka – under forfatternavnet selv. Hva er din posisjon i disse spørsmålene?
– Altså: jeg er tilhenger av en sånn folkemusikk-aktig type anonymitet, det er der jeg finner at det virkelig foregår interessante ting: når man ikke lenger bryr seg om hvem som har gjort hva, da oppstår det en slags overlevering, en stjelende praksis som er uærbødig og elastisk. det liker jeg. Og bare så det er sagt: at jeg står som signaler-redaktør er utelukkende Pedro sitt påfunn. joda, vi hadde en del samtaler og noen runder, men jeg ville jo helst slippe å være med. Men han som er opptatt av slike ting. Han er nok litt eiesyk, han liker navn og sånt.
Og med det har Ib sagt sitt, og jeg sitter igjen med alle spørsmålene som jeg ikke rakk å spørre. Det første tar utgangspunkt i Bob Dylan. Dylan har gitt en rekke låter produsert av "Jack Frost". Frost er Dylans konstruksjon.
– Er Ib Kleiser i slekt med Jack Frost?
Hva tenker Kleiser/ Carmona-Alvarez om forholdet mellom plate – og bokproduksjon?
Hos plateselskapene finnes det produsenter. Disse er på mange måter musikkverdens svar på forlagsredaktørene. De sitter ofte med kunnskap som forfatteren ikke har. Produsentens kunnskap kan være – lik redaktørens – en mer teknisk type kunnskap. Mens kunstneren gjør det som kunstnere gjør, er produsenten eller redaktøren i beste fall