Ytringsfrihetsprisen 30 år

Første mottaker av DnFs ytringsfrihetspris: Izzat Al Ghazzawi

Kirsti Blom er forfatter og tidligere styremedlem i Den norske Forfatterforening. Hun var første leder av foreningens Internasjonale utvalg, og har også vært nestleder i Norsk PEN. Blom var med å tildele Izzat Al Ghazzawi DnFs første ytringsfrihetspris, og har i anledning prisens 30 årsjubileum skrevet denne teksten om Al Ghazzawi:

I 1948 flyktet Izzat al Ghazzawis familie fra hjemmet sitt i Haifa. Den døende bestemoren nektet å rikke seg, og de fant henne senere under ruinene etter bombingen. Izzat var ennå ikke født. Han kom til verden i 1951. Fra huset han vokste opp i landsbyen Deir Al-Ghasoun utenfor Tulkarem kunne han ved gunstig vindretning lukte havet der familien kom fra, men så det aldri før han ble mann. Faren var gjeter på markene, og han ønsket det samme for sønnen. Fram til Izzat var 15 år fikk han gå på skole, men så sa faren at nok var nok, gjeterlivet ventet. I et helt år snek Izzat seg til å gå på skole om ettermiddagene. Han var en svært flink elev, og læreren ba for ham. Til sist kapitulerte faren, og det endte med stipender og en B.A. i engelsk litteratur fra Det jordanske universitetet og en magistergrad i moderne amerikansk litteratur fra USA. Siden vendte han tilbake til Vestbredden og arbeidet som professor ved Birzeit-universitetet.

Jeg møtte Izzat al Ghazzawi første gang i Palestinsk forfatterforening i Jerusalem på slutten av 1980-tallet. Igjen traff vi hverandre i 1991. Da hadde han i mellomtiden sittet to år i fengsel, hvorav åtte måneder på enecelle, for sitt medlemskap i Al Fatah. I fengsel skrev han boken Brev underveis, med undertittelen Palestinske brev fra israelske fengsler. Den er oversatt fra arabisk til norsk av Anne Aabakken og utgitt på Cappelen forlag. Jeg leste den da den utkom i 1994, og nå har jeg lest den på nytt. Det er som igjen å møte Izzat, ha ham sittende foran meg, snakkende, med en sigarett i hver hånd, og med mye latter. Boka er mer aktuell enn noensinne, den treffer vår tid, og bør trykkes i nye opplag.

Brevene er diktede samtaler med forfattere han holdt av, som Nasrim Hikmet som også skrev dikt fra fengselet, det er Tagore, det er Lorca, Yair Horowitz, Eluard, Mahmoud Darwish. Manuskriptene ble smuglet ut ark for ark av kona Nahla som tok dem imot i kyss de sjeldne gangene hun fikk tillatelse til å besøke sin mann. I brevene skriver Izzat at han ikke vet hvordan det ville gå med ham i cellen, ute av syne for alle, hvis han ikke evner å skape dette diktet å snakke med. Han forteller at han blir lykkelig som et barn da han ser for seg en flik av sin mors kjole, ikke hele kjolen, formen er ikke viktig, men evnen til å skape fliken ut av kaos. Og det han ønsker for seg og sin familie og for folket sier han til forhørslederen, er Det daglige brødet, skyggefulle trær og tak over hodet, hjemlandet.

Jerusalem Post skrev at Izzat al Ghazzawi ved Brev underveis var en fornyer av palestinsk litteratur. Han bruker de gamle mytene og tradisjonene samtidig som han skriver fram komplekse og lengtende mennesker av kjøtt og blod. De palestinske selvstyremyndighetene ga ham sin høyeste utmerkelse for forfatterskapet.

Izzats brev er fremdeles underveis. Bilene som fraktet fangene het Postbiler og fangene var konvolutter. Så lenge tusener sitter fengslet, et utall av dem barn, så lenge bombene faller, mennesker drepes og folket er uten eget land har brevene ikke nådd fram.

Izzat ledet den Palestinske forfatterfatterforening fra tidlig på 1990-tallet og fram til han falt om en formiddag i Ramallah i 2003. Izzat hadde en formidabel evne til å snakke med alle og enhver. Enkelte i foreningen var dypt uenige med ham når han gikk i dialog med israelske forfattere, men han ble alltid gjenvalgt ved akklamasjon. Han krysset grenser, men var samtidig trofast mot sitt folk, sin familie, sin lille jordflekk, sin skriving, sitt fag, og sine kollegaer. Han var under alle forhold og til enhver tid talsmann for dialog. Han var en åpen mann. Både i liten og stor målestokk eide han kjærlighetsevne og omsorgsevne. Han var klok og en virkelig intellektuell som var i stand til både overblikk og tvisyn. Men det mest påtagelige var evnen og viljen til tilgivelse. Han mente at ethvert samfunn har en innebygd fleksibilitet i seg til å hele seg selv, også Palestina. Vi vet ikke hva han ville sagt i dag, etter 100 dagers bombing av Gaza, men en av de siste gangene jeg snakket med ham berørte han sorgen over splittelsen i det palestinske folket mellom Hamas og Fatah, det beskrev ham som det hardeste og sørgeligste som siden 1967. Men, sa han, erfaringen hans var at når det var som mørkest i sinnet hans oppsto det et lys i eller av mørket.  I morgen blir det bedre, sa han, i neste uke, om et år.

Dette lyset og håpet fikk vi som kjente ham og de som leste bøkene ta del i. Det var merkbart i hjemmet. Jeg beundret ham og Nahla for den glade stemningen til tross for ufrihet og trakassering og de stadige beskytningene fra settlementet på andre siden av dalen. Svaret var: Barna er de viktigste. Barna må vi ta vare på! Og alltid sa han når jeg spurte: Men vi (familien), vi har det bra.

Det hevdet mannen som i 1993 opplevde det forferdeligste, at israelske geværkuler tok livet av hans 16 år gamle sønn Rami i skolegården. Soldatene nektet helsepersonell å komme til, og Rami blødde i hjel etter 20 minutter.

Likevel var det Izzat som sto på Nationaltheatrets scene to år senere og leste sine dikt på Fredprisforestillingen sammen med Rabin, Peres og Arafat.

Samarbeidet med Izzat Al Ghazzawi begynte med at Den norske Forfatterforening tok initiativ til et forfattermøte mellom palestinske, israelske og norske forfattere. Møtet fant sted i Oslo i 1993, og varte i hele 10 dager med 6 forfattere fra hvert land. Mange skjær og miner lå innbakt, og at det ikke strandet skyldtes ikke minst Izzat al Ghazzawis veloverveide ro og fornuft.

Siden deltok han på to reiser til Jemen på oppdrag for Den norske Forfatterforening og Norsk PEN sammen med Kirsti Blom, Kari Vogt, Wera Sæther, Anders Heger og Eugene Schoulgin og andre for å få løslatt den jemenitiske poeten Mansur Rajih fra fengsel. Det lyktes i 1998 og Mansur kom til Stavanger sammen med kona Afrah som Norges aller første fribyforfatter.

Palestinsk Forfatterforening, Den norske Forfatterforening og Norsk Barne- og Ungdomsbokforfatterforening samarbeidet også om et utgivelsesprosjekt for skjønnlitteratur, Ogarit cultural project, med mer enn hundre utgivelser.

For sin modige, uavhengige stemme ble Izzat al Ghazzawi tildelt Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 1994. I 2002 mottok han Europarådets fredspris.

Izzat al Ghazzawi deltok på den store 100-årsfeiringen av Nobel Fredspris i Tromsø i 2001. Innlegget han holdt var som Izzat selv: en stolt, utstrakt hånd. Den israelske forfatteren Amoz Os reise seg umiddelbart etterpå og ba om ordet. Jeg slutter meg til alt, sa han. Ingen israelsk eller palestinsk forfatter har noensinne holdt et verdigere og sannere innlegg, avsluttet han med.

Selv rakk Izzat som formann i Palestinsk forfatterforening å arrangere Palestinas første internasjonale forfatterkongress med deltakere fra 28 land. Tittelen på kongresssen: Nye tider, nye temaer?

I vel to år kunne lesere av Dagladet følge Izzat al Ghazzawis personlige og innsiktsfulle dag til dag-skildringer av den israelske okkupasjonen sett med hans øyne fra Vestbredden og Ramallah.

Izzat hadde venner over hele verden. Han besøkte flere steder i Norge enn de fleste nordmenn. Kirkenes, Vadsø, Karasjok, Tromsø, Tynset, Stavanger, Kristiansand, Hamar.

Vi hadde trengt Izzat i disse tider. Hans usentimentale vennlighet og stolthet, viljen til respekt og innlevelse i andre og seg selv på samme tid, en skrantende ferdighet i våre dager. Heldigvis kan vi lese bøkene, tre er oversatt til norsk, og la oss inspirere av det visjonære, tålmodige og modige poethjerte som brast altfor tidlig da han bare var 52 år gammel.

Kirsti Blom

Forfatter og leder av Den norske Forfatterforenings Internasjonale Utvalg fra 1990 til 1996.