Møt nye medlemmer

Jeg er veldig glad i «og»

– De som skriver må kunne leve anstendige liv, ha råd til å bo, skaffe seg forsikringer og gå til tannlegen, sier Lina Undrum Mariussen (43), nytt medlem i DnF.

Foto: Leser søker bok

Hvordan var din vei inn i forfatterskapet? Når og hvorfor begynte du å skrive?

Trangen til å skrive lå i meg veldig tidlig. I min grisgrendte oppvekst på bygda hadde jeg masse tid til å gå for meg sjøl, sanse, tenke og finne på. Jeg begynte å leke med skriving fra jeg var 7-8 år gammel, på pappas gamle skrivemaskin. Det var magisk å kunne skifte mellom svart og rødt fargebånd.  

I barneskoleårene holdt jeg på med en vill utforsking av hva språket kunne brukes til. Ingenting var umulig: Jeg og venninna mi lagde radio på kassett, tegna og skrev vår egen avis, og hele serier med spenningshistorier inkludert forelskelse og drama. Selvfølgelig figurerte alle elevene på den lille barneskolen vår i historiene, under dekke av fiktive navn. Det var også en periode jeg satt på rommet mitt og hørte på Griegs A-mollkonsert, mens jeg skrev en masse dyrehistorier som skulle passe sammen med musikken. Det husker jeg som å gå inn i et helt eget rom.

I møte med Eldrid Lunden under forfatterstudiet i Bø skjedde det et slags skifte i meg. Hun så og anerkjente det alvoret jeg gikk og bar på, og som jeg frem til da ikke hadde villet vise til noen.

Hvilke forfattere har hatt størst betydning for ditt eget forfatterskap?

Å lese Tarjei Vesaas som litteraturstudent åpna noe helt vesentlig for meg. 

Hvilke ord prøver du å unngå/bruke litt mindre?

«Aldri» og «alltid», «alle» og «ingen». De som leser meg underveis, synes ofte at jeg skal kutte ut flere «og». Men jeg er veldig glad i «og»!

Hvilket forhold har du til å stryke tekst?

Det er kanskje mitt svakeste punkt, og jeg skriver enormt mye dårlig mens jeg holder på. Men det handler jo like mye om å greie å skrive seg inn, eller skrive om, og finne inn til det språklig presise, sånn at det dårlige skaller av og blir enklere å stryke. Og det bruker jeg lang tid på.

Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du? 

Min skriveprosess er rotete og kaotisk i lang tid, og styrt av det intuitive, langt inn i redigeringsfasen. Jeg befinner meg lenge midt i materien, uten å se hodet og halen på prosjektet. I tillegg skjer skrivinga mi i rykk og napp, fordi jeg er i full jobb og har små barn. Jeg har aldri egentlig tid til å være en ordentlig forfatter lenge av gangen. Jeg skulle ønske jeg var en sånn person som kan sitte i stua og skrive midt i barne-tv’en og familiekaoset, men det er jeg ikke.

Det jeg ønsker meg aller mest, er TID – å skrive hjemme i tomt hus, eller å dra bort et sted og ha flere åpne dager. Jeg må helst ha en form for utsikt, et vindu å se ut av, et landskap å hvile blikket på, lys som kommer inn. Jeg trenger tid til å være i fred og kle av meg den tjukke hverdagshuden, for å greie å gå inn i noe som er sårbart og finne stemmen. Stemmen eller tonen er kanskje det første som må være på plass for meg.

For å komme i gang hjelper det å gi meg sjøl små oppgaver: I dag skal jeg jobbe med dette diktet, eller denne situasjonen – for å ha et konkret sted å starte. Slik har jeg også jobba med gjendiktning – men det har jeg fått gjøre i arbeidstida, som en del av jobben min, så det har på mange måter vært en veldig takknemlig oppgave.

Er jeg først blitt varm, kommer også gjerne flyten. Hvis jeg står fast, kommer setningene mens jeg er i bevegelse; går i skogen eller er på vei til eller fra jobb og barnehage. Da noterer jeg på mobilen.

Leser du andre forfattere når du skriver?

Jeg leser både romaner, noveller og dikt. Dessuten leser jeg i jobben min, og for ungene mine. Litteraturen er rundt meg på alle kanter, og jeg trenger skjønnlitteraturen, å være i den. Men å lese litterære analyser, akademiske tekster og tidsskriftartikler kan drepe et eller annet når jeg er i skrivinga, så det gjør jeg mindre og mindre av.

Jeg har noen yndlingsbøker og forfattere i hylla som nesten alltid gir meg lyst til å skrive. De setter meg i den rette modusen etter bare noen få sider; det er bøker som på et vis skaper helt egne rom i meg. Bøker med en særegen stemme og en form for autoritet som jeg trenger å lene meg inntil, for å greie å finne inn til min egen stemme og autoritet.

Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?

Vi har gode ordninger i Norge som vi skal være glade for – og passe godt på. Innkjøpsordningene og stipendene er avgjørende for at det blir skrevet og gitt ut et mangfold av bøker. Jeg er glad i de felles framforhandla godene; at jeg slipper å måtte gå inn i egne forhandlinger med forlag om kontrakter og kjempe om individuelle goder.

Veldig mye litteratur «lønner» seg naturlig nok ikke, og mange som selger lite, må til gjengjeld formidle mye for å få det til å gå rundt. Da er det vesentlig at det også bevilges rause midler til alle litteraturscenene og -arenaene som gir forfattere oppdrag og inntekter. De som skriver må kunne leve anstendige liv, ha råd til å bo, skaffe seg forsikringer og gå til tannlegen. Jeg er nok ganske pragmatisk anlagt, og lever et dobbeltliv med full fast jobb og sporadisk skriving ved sida av, fordi virkeligheten er som den er. Jeg trenger forutsigbarhet i familieøkonomien for å sove om natta.

Jeg håper norske politikere vil styrke skolebibliotekene og sikre at alle barn og unge har tilgang på et vell av fysiske bøker og god veiledning av kompetente voksne. Da kan de forhåpentligvis øve opp en leseglede som følger dem inn i voksenlivet. Vi forfattere trenger lesere og kunder både nå og om tredve, femti og hundre år.

Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?

Jeg ser fram til gode møter med gode folk.