Yulia Pidlisna kom til Oslo som student i 2010. Da Russland invaderte Ukraina i 2014, startet hun og noen venner kulturutvekslingsplattformen Meet Ukraine, i samarbeid med blant annet Iryna Sabor (som nå jobber ved European Wergeland Centre) og Bernhard Mohr (nå forlagsredaktør i Cappelen Damm). De hadde et behov for å snakke om Ukraina, og følte ofte at de startet samtalen med blanke ark.
– Et av høydepunktene var besøket av forfatteren Serhij Zjadan i oktober 2015, sier Pidlisna.
Hun forteller at Zjadan ble intervjuet av Urix, Vinduet og Ny Tid. Han møtte både Norsk PEN og Pax forlag. Den gang var ingen ukrainske forfattere oversatt til norsk, men takket være Pax forlaget og redaktør Janicken von der Fehr ble Anarchy in the UKR av Serhij Zjadan oversatt av Dagfinn Foldøy og utgitt i 2017.
I 2018/2019, mens Pidlisna var i mammapermisjon, begynte hun, i samarbeid med Kulturetaten, å arbeide for å reise en minnestein over den norske dronningen Ellisiv av Kyiv.
– Jeg ble inspirert av Vera Henriksens roman Kongespeil, som handler om stor kjærlighet mellom kong Harald Hardråde og dronning Ellisiv, samt deres reise fra Kyiv til Oslo. Denne er oversatt til ukrainsk av Natalija Ivanytsjuk. Senere oppdaget jeg også de sterke stykket Ellisiv og Harald av Ingeborg Refling Hagen.
Høsten 2022 etter Russlands fullskala invasjon, sa Pidlisna opp jobben i shipping for å arbeide fulltid med kulturprosjekter i samarbeid med Den ukrainske forening i Norge og den ukrainske skolen Kobzar.
– Mange nyankomne barn trengte barnebøker på ukrainsk, sier hun.
Ved hjelp av privat donasjon bygde de opp et ukrainsk bibliotek i Det ukrainske hus på Furuset i Oslo. Sammen med Norsk Musikkråd, NBU og Deichman Bjørvika arrangerte foreningen to forfatterbesøk – av Kateryna Babkina og Julia Iljukha – samt to digitale møter – med de ukrainske barnebokforfatterne Larysa Denysenko og Marjana Savka.
– Vi fikk også støtte fra Fritt Ord til to arrangement om norsk-ukrainsk historie fra middelalderen. I november 2022 arrangerte vi et besøk fra St. Sofia-katedralen i Kyiv, ved direktør Nelya Kukovalska, på Litteraturhuset i Oslo, noe som var svært populært. Hele 70 personer stod på venteliste, forklarer Pidlisna.
Hun sier at Ukrainsk kulturstiftelse Ellisiv er en ideell organisasjon, med et team som har kunnskap om og engasjement for ukrainsk litteratur, teater, musikk og film.
– Vi har arrangert litteraturkvelder med Lyuba Yakimchuk, Andrij Lyubka og Julia Musakovska i samarbeid med Den norske Forfatterforening og Norsk PEN, samt et møte med Kateryna Babkina i desember 2022 i samarbeid med Alexander Løken fra NBU.
I juli 2023 arrangerte de et barnearrangement med opplesning av Bjørn Rørvik-bøker på ukrainsk med oversetter Natalija Ivanytsjuk. De har også stått bak tospråklige foredrag med Bjørn Rørvik for barn høsten 2024. Det tospråklige arrangementet for barn skapte oppmerksomhet, og var veldig populært.
– Vi håper å gjennomføre noe lignende igjen, høsten 2025.
Sammen med initiativtaker Harald Thompson Rosenstrøm, stod de bak en opplesning av tre nyskrevne ukrainske stykker (Natalia Vorozhbit, Lena Ljagusjonkova, Natalia Blok) på Nationaltheatret i januar 2024. De arrangerte en klassisk musikkveld med ukrainske komponister høsten 2023. I januar i år organiserte de Ukrainske filmdager på Cinemateket med over 1000 besøkende.
– Det har vært en stor ære å samarbeide med alle de frivillige som har bidratt til prosjektene med engasjement, tid og kunnskap, sier Pidlisna. – Uten dem hadde det ikke vært mulig. Noen prosjekter har samlet opptil 20–30 aktive deltakere, alle med egne ansvarsområder – noe som viser hvor sterkt fellesskapet og engasjementet er.
For en måned siden arrangerte Ellisiv, i samarbeid med DnF, NFFO og Norsk PEN, en kveld med fokus på Victoria Amelinas litteratur.
– Det var sterkt og personlig for meg å snakke om Victoria, forteller Pidlisna. – Hun besøkte Norge i mai 2023 og deltok på litteraturfestivalen i Lillehammer, hvor hun mottok Prix Voltaire på vegne av sin venn Volodymyr Vakulenko – en ukrainsk barnebokforfatter som ble bortført og drept av russiske styrker i Izium. Bare uker senere ble Victoria selv dødelig skadet i et russisk rakettangrep i Kramatorsk.
Pidlisna sier begge viet sine liv til sannhet og hukommelse.
– Victorias siste bok, Looking at Women, Looking at War, ble utgitt posthumt. Den gir stemme til ukrainske kvinner som har levd med krig. Et av sitatene fra boken lyder: «The response to truth is often even more truth; that is why regimes fear even small bits of it.»
Amelina var romanforfatter, poet og barnebokforfatter, og grunnla New York Literary Festival i byen som heter New York i Donetsk-regionen.
– Arrangementet vi holdt ble sterkt, for hennes nære venner Evgeniya Podobna og Kateryna Mikhalitsyna deltok. Vi åpnet kvelden med hennes siste diktopplesning fra Arsenal i Kyiv.
Pidlisna sier det var tungt å snakke etterpå, men at å holde samtalen om Victoria levende gjør at hun fortsatt er nærværende.
– Det føltes som om hun var til stede, fordi vi både gråt og snakket varmt og nært om henne, hennes liv, arbeid og prosjekter. Hun var utrolig aktiv og full av ideer. Til slutt leste vi diktene hennes. Ett som grep meg sterkt var hennes dikt Air-raid sirens, oversatt av Anatolij Kudrjavytskij.
Pidlisna sier det også er viktig å minnes hennes transformasjon under fullskala-invasjonen: fra forfatter til krigsforbrytelsesdokumentarist gjennom organisasjonen Truth Hounds.
– Det sies at det nå er tid for dikt og poesi. Mange uttrykker seg i korte, dokumentariske former – tekster som fanger krigens umiddelbare virkelighet. Å skape noe fysisk – en tekst, et bilde, en tone – blir en måte å kjempe mot kaos på. Behovet for å skrive, dokumentere og bevare menneskelighet og håp er sterkt.
Men virkeligheten er brutal, understreker hun. Å leve med krigen tett på tærer enormt på den psykiske helsen.
– Det høres kanskje absurd ut, men det er blitt vanlig å tenke over hvilke klær man har på seg, i tilfelle man blir hentet ut av ruinene etter et bombeangrep.
Lydene av raketter og luftvernsystemer er konstante. Mange har mistet sine nærmeste – ektemenn, foreldre, barn. Kunstnere var blant de første som meldte seg som frivillige til frontlinjen. Sorg preger alt.
– Et av de mest hjerteskjærende eksemplene er forfatteren Svitlana Povalajeva, som mistet begge sine sønner i krigen: Roman Ratushnyi, som var aktivist, og ble sett på av mange som en mulig fremtidig president fra den unge generasjonen, og Vasyl Ratushnyi. Det er en smerte som knapt kan forstås. Som filosof og leder av PEN Ukraine, Volodymyr Yermolenko, har sagt: «Det finnes en type sorg bak en vegg som vi andre ikke har tilgang til», sier Pidlisna.
For henne er det viktig å holde fast i stemmer som Yermolenkos. Hun nevner en Facebook-post han har lagt ut, der han skriver at: «De første ordene i vår nasjonalsang handler ikke om at Ukraina skal dø, men om at vi ennå ikke er døde – ‘sjtsje ne vmerla Ukraina’.»
– Det uttrykker det samme håpet som den kjente ukrainske forfatteren og feministen Lesya Ukrainkas (1871-1913) berømte dikt Contra spem spero – Jeg håper mot håp.
Pidlisna vil fremme at til tross for alt er nøkkelord i ukrainsk kultur: å se håp der håp virker umulig.
– En bekreftelse av livet i møte med døden. Da jeg selv var tilbake i hjembyen Lviv i påsken for første gang siden 2022, kjente jeg dette sterkt. Alt var forandret. Et nytt vokabular og nye rutiner hadde oppstått. Hver dag klokken 09.00 stopper trafikken i ett minutts stillhet for å minnes de falne.
Samtidig skjer det små, uventede ting som får henne til å smile. At Nova Posjta – det ukrainske postsystemet – ofte fungerer bedre enn PostNord i Norge, eller tog fra hele Ukraina som alltid er presise, er noe hun trekker fram.
– Jeg møtte også nordmenn som kjørte med bil til frontlinjen for å hjelpe. Det er så viktig for ukrainere å føle den støtten fra vanlige folk. Jeg fikk sett en moderne oppsetning av det klassiske stykket Heksene fra Konotop av Mykhajlo Kotsiubynskyj, regissert av Ivan Uryvskyi – et stykke jeg lenge hadde ønsket å oppleve.
Hun sier at boksalget øker og ukrainere leser sin egen historie kritisk, og stiller spørsmål ved sin identitet.
– Selv midt i et folkemord.
Pidlisna sier ukrainsk kultur spiller en avgjørende rolle i å bevare hukommelsen, fortelle folkets historie, motstå glemsel og stå imot propaganda. Hun tenker den bærer deres identitet, verdighet og motstandskraft.
– Et konkret eksempel: Forfatteren Valerjan Polisjtsjuk reiste i 1928 fra Kharkiv til Oslo og Bergen via Lviv og Berlin. Senere skrev han boken Reid til Skandinavia, der han sammenlignet Knut Hamsuns Livet i vold, som han så på Nationaltheatret, med det avantgardistiske ukrainske teateret i Kharkiv ledet av Les Kurbas. Det viser hvor integrert ukrainsk litteratur allerede da var i en europeisk sammenheng. Politsjuk ble drept i 1937 i Sandarmokh, som en del av den henrettede renessansen – og mange frykter at Ukraina gjennomgår dette igjen.
Hun forteller at PEN Ukraina fører oversikt over alle kunstnere drept av Russland (People of Culture Taken Away By The War), og at andre viktige initiativer som bevarer landets hukommelse er tidsskriftene The Ukrainians, Reporters og INDEX Institute for Documentation and Exchange.
– Jeg har funnet pressespor fra Hamsun-premieren i Nasjonalbibliotekets arkiv, og det er utrolig fascinerende å se de to perspektivene side om side. Det minner meg om hvor fruktbart det er å arbeide i spennet mellom norsk og ukrainsk kultur.
Hun ser også likheter mellom norsk og ukrainsk symbolikk og design. Noen eksempler er myntene til Olav den Hellige og Jaroslav den vise, samt formen og tradisjonen til stavkirkene i Norge og laftekirkene fra den ukrainske fjelleregion Karpatene.
– Alt bærer spor av felles historie og gjensidig påvirkning. Ukrainsk litteratur er en del av den europeiske tradisjonen og hører naturlig hjemme i samtalen med norsk kultur. Derfor er det så viktig å forstå at ukrainsk kulturarv – som nå er et direkte mål i krigen – også er en del av det felles europeiske og norske kulturrommet.
I en tid hvor kulturbudsjettet kuttes i Norge, må vi minne oss selv på hva kultur betyr, bedyrer Pidlisna.
– Styrke, verdighet og sammenhengskraft. I krisetider er det kulturen som holder oss oppe.
Til slutt vil Pidlisna takke alle norske organisasjoner som hun har samarbeidet med for tilliten, støtten, og viljen til å løfte frem ukrainsk kultur i en norsk kontekst. Hun har også en oppfordring til alle norske lesere:
– Les ukrainske forfattere! Oksana Zabuzjko og Sofija Andrukhovytsj er nylig oversatt til norsk. Oppdag ukrainske komponister, filmskapere, dramatikere. De fortjener å bli hørt. Og til alle redaktører: Les de brennende viktige tekstene som skrives akkurat nå – som Artem Tsjekhs artikkel i New York Times, Serhij Zjadans bidrag til Frankfurter Allgemeine Zeitung, Oleksandr Mykhed i The Guardian, Iryna Tsilyk i sveitsiske Republik og danske Weekendavisen. Hør også Volodymyr Yermolenkos podkast Explaining Ukraine. Disse stemmene gir dyp innsikt i Europas mest dramatiske samtid.
Intervjuet er utført av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.