Når ga du ut din første skjønnlitterære bok og når begynte du å skrive kritikk?
Jeg ga ut debutromanen Velkommen til dyrehagen i 2019, og begynte å skrive kritikk som nittenåring. I 2003! Først i Universitas og Natt & Dag og så i VG, blant annet. I starten skrev jeg mest kritikk av musikk og film, som jeg aldri har hatt noe peiling på whatsoever. Men alle redaksjoner trengte unge kvinner som ikke ville ha fast jobb.
Er du en forfatter forkledd som kritiker eller en kritiker forkledd som forfatter?
Innerst i hjertet? En forfatter forkledd som kritiker. Men om noen spør hva jeg jobber med, sier jeg kritiker. Eller journalist. Aldri forfatter.
Hvordan er det å forene de to rollene, både rent praktisk og sosialt?
Sosialt sett er det jo kleint? Både ubehagelig å bli bedømt av egne kritikerkollegaer og pinlig å møte forfatterkollegaer man har anmeldt. Men det har egentlig aldri gått veldig galt i noen retninger. Rent praktisk … Det er ingenting praktisk ved å forsøke å være forfatter. Det kommer stadig i veien for alt annet jeg må gjøre. Siden jeg har to forlag, har det også begynt å begrense hvilke bøker jeg kan anmelde. Jeg skylder en stor takk til min tålmodige sjef (takk, Astrid).
Gjør det deg til en bedre eller dårligere kritiker at du også er forfatter? Og omvendt?
Jeg tenkte mye på dette da jeg ga ut den første boka. En stund følte jeg at jeg aldri kunne skrive kritikk igjen. «Hva er det vi driver med?» tenkte jeg. Det var som at ikke bare kjente jeg pølsefabrikken fra innsiden, jeg hadde også vært selve pølsematerialet. Det ble too much. Men den følelsen gikk over og kom ikke tilbake andre gangen.
Jeg har blitt en grundigere og kanskje klokere, men antakelig mildere kritiker av å gi ut egne bøker. Kritikervirket kan innimellom få meg til å miste motet som forfatter – hvorfor trengs enda en bok, liksom. Men i manusbearbeiding får jeg mye igjen for erfaringen med å redigere andre folks tekster i Bokmagasinet til Klassekampen, der jeg jobber nå.
Leser du det du selv skriver med samme blikk som du leser det andre skriver med?
Det er nok umulig. Men jeg er i en viss grad i stand til å se min egen tekst med en slags profesjonell distanse. Det er til stor hjelp, det koster meg ikke mye å drepe noen darlings.
I flere tekster i Menneskets nett, skriver Jan Kjærstad om at noen kvalitetskriterier (som «troverdighet») ser ut til å anvendes oftere av norske kritikere enn andre (som «besynderlighet»). Hvilke kriterier opererer du med når du bedømmer andres bøker?
Jeg liker besynderlighet! Jeg har ingen liste med kriterier, selv om jeg antakelig kunne ha ramset opp en del selvfølgeligheter. Men alle virkelig gode bøker har en x-faktor som ikke kan plasseres innunder noen kriteriedefinisjon. Man må kanskje bare famle seg fram til et språk for sånne ting
Hvordan setter du fingeren på såkalt litterær kvalitet?
Litterær kvalitet finnes i så mange ulike former og farger. Få/ingen verk er helstøpte og bøkene jeg liker best, har ofte irriterende og mindre gode sider ved seg. Men kvaliteten kan sitte i det originale språket, de ansporende linjene, de overrumplende tankene, i det ubehagelige og i tekstens evne til å få verden til å tre haltende, skramlende og levende fram for leseren på en litt annerledes måte.
Skjer det at du angrer på vurderinger du har gjort?
Det er kanskje kjipt å si at det er ganske mange bøker man anmelder, som man deretter ikke går og tenker noe på etterpå? Men det hender jeg kommer på aspekter jeg gjerne skulle hatt med i en anmeldelse, da handler det om en bok som har vokst på meg i etterkant og det er jo et stort kompliment til forfatteren. Men det er ikke stort å gjøre med det. Foruten at disse bøkene har det med å dukke opp i andre essays og sånt, seinere.
Hvilken rolle spiller litteraturkritikken i dag?
Når jeg snakker med eldre forfattere om hvor mange anmeldelser de fikk for typ tjue år siden (tjue tekster!), blir jeg stadig sjokkert. I dag er man heldig om man får fem anmeldelser, mange helt kurante bøker får ingen omtaler.
Rommet for profesjonell kritikk er stadig mindre, samtidig er behovet egentlig stadig større, i en tid av masseproduksjon, KI-trusler, blurbs og selvpublisering og kundeomtaler i øst og vest. Dette er åpenbart for alle. Jeg ser ingen grunn til at det kommer til å endre seg til det bedre.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.