Når ga du ut din første skjønnlitterære bok og når begynte du å skrive kritikk?
Jeg debuterte skjønnlitterært med romanen Autobahn i 2005. Da hadde jeg allerede skrevet noen anmeldelser i gratismagasinet Spirit. Året etter, på Aschehougs hagefest, spurte Alf van der Hagen om jeg ville skrive i Morgenbladet. Brynjulf Jung Tjønn og jeg hadde et par år tidligere skrevet semesteroppgave på Journalisthøgskolen om Morgenbladets omlegging fra fullformat til tabloid, og hvordan dette påvirket bokstoffet og anmeldelsene.
Da VG i begynnelsen av 2007 trengte en gjestekritiker til å skrive om daværende VG-anmelder Arne Hugo Stølans nye diktsamling, sa jeg selvsagt ja, jeg skulle jo få 5000 kr for jobben! Siden har jeg vært fast anmelder i VG. Dette var like etter at jeg kom med en bannbulle i Dagbladet mot NRKs nye litteratursatsning, Bokprogrammet, der jeg i harde ordelag kritiserte programmets påtatte folkelighet. Da det ble kjent at jeg var VGs nye bokanmelder, skrev Kåre Bulie at «Moro tar den folkelige tyren ved hornene» i en ironiserende kommentar med tittelen VG-kallet. Det angrer jeg ikke på. VG har vært en trofast oppdragsgiver.
Er du en forfatter forkledd som kritiker eller en kritiker forkledd som forfatter?
Jeg er forfatter i hjertet og kritiker av bekvemmelighetshensyn og pengenød. Sagt på en annen måte: Det har vært en fin biinntekt gjennom mange år, ved siden av arbeidet som redaktør, forfatter og slabbedask. Dessuten har jeg fått lest mye jeg ellers ikke ville ha brukt tid på.
Hvordan er det å forene de rollene, både rent praktisk og sosialt?
Det har sine utfordringer, men etter mange år har jeg funnet en balanse som fungerer. Det er klart at leselysten iblant har fått seg en knekk fordi jeg har måttet lese langt bredere og mer variert enn jeg ville ha gjort om jeg utelukkende fulgte min egen litterære smak.
Samtidig har jeg lært å sette pris på bøker jeg ikke hadde kjøpt for egne penger. Det handler i stor grad om en opparbeidet profesjonalitet, evnen til å lese ulike sjangre på deres egne premisser. Heldigvis anmelder jeg i dag hovedsakelig oversatt skjønnlitteratur. Jeg har sjelden vært nødt til å frykte represalier fra norske forfattere som har blitt forulempet. Én gang sa jeg til og med unnskyld. Hevntanker mot kritikere er menneskelig, jeg har kjent på dem selv.
Gjør det deg til en bedre eller dårligere kritiker at du også er forfatter? Og omvendt?
Bedre kritiker, dårligere forfatter. Angående det siste: Jeg må innrømme at jeg har blitt voldsomt kritisk til egen skriving. Det er nok forklaringen på at jeg ikke er særlig produktiv – but I’m in it for the long run! Det finnes så mange gode bøker som allerede er skrevet, men også mye som er middelmådig. Og det meste er, når alt kommer til alt, ganske midt på treet. En bok bør være skrevet i stor nødvendighet, eller ikke i det hele tatt.
Leser du det du selv skriver med samme blikk som du leser det andre skriver?
Jeg forsøker å la være, men jeg er hardt skadet. Forhåpentligvis finnes det en kur.
I flere tekster i Menneskets nett (2004), skriver Jan Kjærstad om at noen kvalitetskriterier (som «troverdighet») ser ut til å anvendes oftere av norske kritikere enn andre (som «besynderlighet»). Hvilke kriterier opererer du med når du bedømmer andres bøker?
En skjønnlitterær bok som på et eller annet nivå ikke underliggjør tilværelsen, har liten litterær interesse. Jo mer en forfatter klarer å se verden med et nytt blikk, gi plass til det rare og besynderlige, jo bedre. Verden er i seg selv besynderlig. Ergo må såkalt realistisk litteratur også ha et anstrøk av det besynderlige i seg.
Hvordan setter du fingeren på såkalt «litterær kvalitet»?
Når jeg har lest noe virkelig godt, er jeg sjelden i tvil. Da kommer lesegleden tilbake, jeg glemmer å telle hvor mange sider som gjenstår, og livet i litteraturen gir brått mening igjen. Men «litterær kvalitet» er ikke en objektiv størrelse løsrevet fra det lesende subjektet. Fordommer, preferanser og kjepphester påvirker smaksdommen.
Gang på gang er jeg uenig med andre kritikere. Glimrende bøker har fått negativ kritikk og blitt stående, helt ok bøker har blitt hyllet og glemt. Litterær kvalitet har å gjøre med språklig musikalitet, tankekraft og originalitet. Dertil kommer selve håndverket. Evnen til å holde på leserens oppmerksomhet, både med og uten plott. Og avslutningen: En god slutt, en god siste setning. Det er viktigere enn en god begynnelse. Her slurves det alt for mye.
Du nevnte jo at du én gang har sagt unnskyld til en forfatter. Det skjer altså at du angrer på vurderinger du har gjort?
Absolutt. Bøker leses ikke i et vakuum. Dagsformen, hvor jeg er livet, hva jeg ellers nylig har lest, alt påvirker vurderingen i større eller mindre grad. Jeg har skrevet negativt om bøker som senere har blitt værende i meg, og omvendt, bøker jeg har likt der og da og siden glemt.
Av de over 300 utgivelsene jeg har anmeldt, er det skremmende få som har gjort varig inntrykk. Dette sier jeg med et stort sukk. Og så har du alle bøkene som i ettertid har vokst i bevisstheten. Det kan være en scene her, en setning der, et nytt perspektiv som ikke slipper.
Hvilken rolle spiller litteraturkritikken i dag?
Den er like viktig eller uviktig som den alltid har vært. Dessverre har nåløyet for å bli anmeldt blitt betraktelig mindre. Det rammer særlig forfattere som ikke er kjent fra før. Det er en sørgelig tendens som ofte går ut over den mer stillfarne kvalitetslitteraturen. Samtidig er jeg optimistisk på bokens vegne. Det er en standhaftig teknologi. Den forsvinner ikke. Så lenge det skrives bøker, vil noen ønske å skrive om dem.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.