I anmeldelsen kan du blant annet lese om "romanens snirklete og elegante språk", om "det snurrige, viktorianske og selvironiske toneleie", men også om alle referansene som "feinschmeckerne kan finne". Hva med Egeland selv, er han en feinschmecker? Hva slags type litteraturkritiker vil ha selv være for VG? Her er en prat med han – om litteratur, slakt, panegyrikk:
Tom Egeland (f. 1960) var vaktsjef og journalist for TV2, forfatter av ti bøker, ni av dei for voksne, og er oversatt til 21 språk. Han har gjennom mange år bodd på Grorud, og vært omtalt som "Groruds store sønn og dikter". Egeland har gjennom de siste fem årene kunnet leve av royalties og boksalg, og kjøpte seg nylig en villa på Nordstrand i Oslo.
– "Tilbake til manesjen", hva skal det bety? At bokbransjen er et sirkus? – Bokbransjen er et menasjeri! humrar Egeland. – En dyrehage? Du har selv vært midt i dette styret som en bestselgende forfatter som har fått mye oppmerksomhet. Folket elsker deg. Hva med kritikerene? Hva vil du si om kritikken og anmeldelsene du har fått av bøkene dine?
– Jeg har fått alt fra griseslakt til skamros. Så jeg vet hvordan det føles å bli anmeldt. Jevnt over vil jeg si at jeg har vært heldig med anmeldelsene av bøkene mine. Gode anmeldelser gjør meg stolt og glad – dårlige anmeldelser gjør meg trist og lei. Det er en del av gamet. Det er som å gå opp til eksamen. Hver gang. Jeg blir aldri vant til det, aldri likegyldig. Men jeg ser tydelig hvilke anmeldere som skjønner prosjektet mitt – enten de nå er positive og negative – og hvilke anmeldere som anmelder en helt annen bok enn den jeg har forsøkt å skrive. Og det handler vel å merke ikke om hvorvidt de refser eller priser boken. Noen anmeldere har jeg stor respekt for – andre har jeg lyst til å filleriste. Jeg tror det er sånn det skal og må være. Anmelderne er ikke til for forfatterne, men for leserne. – Hva har du tenkt, i fortid, om forholdet mellom "folkets dom" og kritikker/anmeldelser?
– Litteraturkritikk er så mangt. Den jevne leser har det privilegium at han eller hun kun skal forholde seg til sin egen smak. En anmelder bør ha et bredere blikk. Det er ingen automatisk sammenheng mellom en boks litterære kvaliteter og dens popularitet. Derfor vil "folket" til enhver tid være mer velvillige enn kritikerstanden. Det er et helt nødvendig og naturlig skille. Jeg tilhører selv en kommersiell gren av litteraturen. Men som leser kan jeg også sette stor pris på det smale og rare. I det hele tatt setter jeg pris på mangfold. Jeg synes det er flott når bestselgende krim leses side om side med lyrikk. – Nå skal du selv bli anmelder for VG. Hva tenker du nå om kritikerens rolle?
– Ulike medier har ulik tilnærming til litteraturen. Aviser som Morgenbladet og Klassekampen – for ikke å snakke om de litterære tidsskriftene – har naturlig nok et mer akademisk og litteraturvitenskapelig blikk enn VG, som først og fremst er en folkelig avis med bred appell. Derfor vil en anmeldelse i VG ha mer preg av å være litterær forbrukeropplysning enn en akademisk tekstkritikk. Jeg synes det er et privilegium at jeg får anledning til å dele min entusiasme for gode bøker med folk flest. Popmusikk, film, fjernsyn og spill får bred dekning i dagsavisene – derfor er jeg glad for å bidra til at også litteraturen får oppmerksomhet. At VG nå vil satse mer på bokstoff – ved å øke det ukentlige sideantallet om litteratur betydelig – er et godt tegn. Folk trenger litteratur! Folk har godt av bøker, av å lese. Folk trenger litteraturens innebygde langsomhet, rommet for refleksjon og ettertanke. Selv den dårligste roman er tross alt bedre enn en episode av "Paradise Hotel". Kritikeren befinner seg i en slags gråsone mellom forfatter og leser, mellom forlag og marked, mellom forfatterens ambisjoner og den ferdige, trykte boken.
– Hvordan kommer du til å jobbe som kritiker?
– Tja. Først leser jeg boken – så skriver jeg det jeg synes om den. Er det ikke slik kritikere jobber da? Min fordel er at jeg vet mye om arbeidet som ligger bak en bok. Og jeg tror jeg evner å se forfatterens ambisjoner. En forfatter bruker kanskje et år, eller to eller tre, på å skrive en bok. Et uendelig langsomt og ensomt prosjekt. Men for leseren som har brukt 300-400 kroner på boken, er det revnende likegyldig hvilket arbeid som ligger bak boken. Leseren forholder seg utelukkende til boken som tekst, som opplevelse. Som kritiker vil jeg forsøke å finne en mellomposisjon der jeg leser boken på vegne av leseren samtidig som jeg har respekt for forfatterens arbeid. Men til syvende og sist er resultatet det eneste som betyr noe. –
Har du satt deg selv noen kriterier som du skal bruke når du leser bøker og skriver om de? – Siden jeg selv er forfatter, vil mange lese meg nettopp som forfatter mer enn anmelder. Habilitet og integritet blir derfor ekstremt viktig for meg. Jeg vil ikke at noen skal mistenke meg for å ha skjulte agendaer. Eksempelvis vil jeg ikke anmelde bøker av forfattere som jeg kjenner personlig. Selv om jeg primært er kjent som krimforfatter, betyr ikke det at jeg ikke har stor sans og respekt for annen type litteratur. Og jeg kommer forhåpentligvis til å anmelde mer enn bare krim. Men jeg stiller alltid ett krav til bøker jeg leser: de må begeistre meg! De kan godt utfordre meg, provosere meg, være "vanskelige", men på et eller annet nivå må de begeistre meg.
– Jeg kjenner deg som en aktiv skribent – både som forfatter og som kollega her på DnFs nettside. Har du hatt tid til å lese mye de siste årene?
– Jeg leser mye, men ligger alltid på etterskudd. Som så mange andre har jeg skjevt vaklende bunker med bøker jeg burde ha lest – min konstant dårlige samvittighet! Det gjelder alt fra klassikere til nye norske stemmer. Så mye jeg skulle ha lest!
– Hva skulle du helst ha lest?
– Jeg er ganske så altetende. Og jeg leser slett ikke bare krim, om noen skulle tro det. Jeg forsøker å følge med på nye, norske kolleger. Hvis vi ser bort fra alle de selvsagte navnene – som Hemingway og Hamsun og Undset og så videre – ser jeg opp til forfattere som Cormac McCarthy – min favoritt for tiden -, Ian McEwan, Vladimir Nabokov, William Styron, William Faulkner, Louis-Ferdinand Céline, John Fowles, Michael Ondaatje, Umberto Eco. Og selvsagt de latinamerikanske mesterne. For å nevne noen få. Men jeg er ingen litterær jålebukk. Jeg slukte alt Stephen King skrev på 70- og 80-tallet. Jeg elsker Anne Rice. Jeg leser Dan Brown, selvsagt, men med faglig interesse mer enn beundring. Jeg har pløyd meg gjennom katalogen til Poe og Lovecraft, Agatha Christie og min favoritt blant de klassiske krimforfatterne: John Dickson Carr. "Hendelser ved vann" av Kerstin Ekman og "Frøken Smillas fornemmelse for snø" av Peter Høeg er to skandinaviske krimfavoritter. Men jeg merker allerede nå at slike lister blir meningsløse fordi det er så mange flotte forfattere som blir utelatt.
– Nabokov, Eco, Céline, da snakker man om kresent språkbruk! Hva tenker du om forholdet mellom språk og innhold i litteraturen?
– Språk og innhold går hånd i hånd, det ene er en del av det andre. Sammenvevd. Litteraturen lever i språket, ord former litteratur, handling springer ut av språk. Men nå beveger jeg meg på tynn is – lærde menn og kvinner har viet sine liv til å søke svar på og drøfte spørsmål som dette. Jeg tror jeg gjør klokt i å overlate den akademiske avveiningen til litteraturviterne og filosofene.
– Hvordan kom du på at du ville bli litteraturkriter? Evt: Hvordan tror du VG kom på at de ønsket deg som litteraturkritiker?
– Da VG ringte og spurte, ba jeg om et par timers betenkningstid. Og konkluderte med at dette hadde jeg lyst til å prøve. Hvorfor meg? Kanskje fordi jeg har skrevet ti bøker og har nesten 30 år i journalistikken bak meg?
– Leser du ferdig bøker selv om du ikke liker de?
– Nei, hvis boken ikke klarer å holde på min oppmerksomhet, fortjener den heller ikke min tid. Så hvis en bok kjeder meg, legger jeg den vekk. Noen ganger kan jeg nok fullføre en bok jeg ikke liker rett og slett fordi den fortjener det. Min smak er jo ikke fasit, og jeg kan godt se at en bok har litterære kvaliteter selv om den ikke min type bok.
– Kan du, som VG-anmelder, selv velge hvilke bøker du melder og ikke?
– VGs redaksjonelle ledelse bestemmer hvilke anmeldere som mottar og anmelder hvilke bøker, men jeg kan ønske meg og foreslå bøker jeg ønsker å lese. Og takke nei til bøker jeg ikke føler meg kvalifisert til å anmelde, eller bøker skrevet av forfattere som jeg kjenner for godt.
– … Eller hvis du misliker den så sterkt at du ikke orker å lese den ferdig?
– Hvis jeg ikke orker å lese den ferdig, kan jeg heller ikke anmelde den. 
– Hvordan var det å anmelde "Tidskartet"? – Morsomt! Boken var velskrevet og underfundig, og da blir det ekstra gøy å dele sin begeistring. – Du skriver i anmeldelsen at "Feinschmeckerne vil finne et vell av litterære referanser og hentydninger. Men det gjør ingenting om du går glipp av dem.". Er du en av feinschmeckerne? – Egentlig ikke.