Norsk kritikerlag delte torsdag ut priser for fjorårets utgivelser. Hjorth vant prisen for beste voksenbok for tredje gang. Det er det kun Dag Solstad som har gjort tidligere.
Her kan du lese begrunnelsen, ført i pennen av Mari Grydeland:
«Fire bøker er nominert til Kritikerprisen for beste voksenbok 2023. De er i alfabetisk rekkefølge:
• Pedro Carmona-Alvarez: «Chiquitita» (Kolon)
• Vigdis Hjorth: «Gjentakelsen» (Cappelen Damm)
• Erlend O. Nødtvedt: Olav Nygards seng (Aschehoug)
• Maria Navarro Skaranger: «Jeg plystrer i den mørke vinden» (Oktober)
I alle de fire nominerte bøkene plukker forfatterne opp tråder eller forfølger spor, mennesker og hendelser som vi har truffet på i deres tidligere verker.
De fire har også dette til felles at de i bøkene sine binder sammen fortid, nåtid og det underbevisste, som nok har sin helt egen gåtefulle tidsregning.
Fire glitrende kandidater, hvis verk rommer lys og mørke – men bare en vinner, kåret etter avstemning blant medlemmene i Kritikerlagets litteraturseksjon.
Siden Kritikerprisen for årets beste voksenbok ble delt ut for første gang i 1950, er det bare én annen forfatter som har plukket med seg prisen like mange ganger som årets vinner.
Årets beste voksenbok fra 2023 er «Gjentakelsen» av Vigdis Hjorth, og hun vinner med dette prisen for tredje gang (Hjorth har i tillegg fått Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for «Jørgen + Anne = sant»). Hun har nå mottatt voksenbokprisen like mange ganger som Dag Solstad, og det står uavgjort mellom de to vennene.
Første gang Hjorth vant Kritikerprisen var med romanen «Leve posthornet» i 2012, da det ble sagt at forfatteren var i toppform. Andre gang hun vant, var med romanen «Arv og miljø» i 2016, og da ble det sagt at hennes åndelige helbred som forfatter var jevnt tipp topp.
Med årets prisvinnende roman «Gjentakelsen» kan vi slå fast at Hjorth gjentar seg selv på fantastisk, sjelerystende og knusende vis. I sine litterær-arkeologiske utgravinger er det som om hun jobber med stadig mykere pensel, der hun børster seg nedover og innover i sjelens dyp, og funnene hennes trer tydeligere og tydeligere fram for leseren.
Slik berører Hjorth stadig flere lesere i alle aldersgrupper. Hjorth pisker, trøster og omfavner både karakterene sine og leserne. Vi er mange som ikke så mye tok til tårene, men fikk tårene nærmest kastet på oss under lesingen av «Gjentakelsen». I boken skriver hun:
«Det finnes ikke mennesker noe annet sted, bare her, på denne lille planeten, sikkert masse intelligent liv der ute, men ingen mennesker, ikke i noen av alle milliardene galakser, en sjelden og truet art, og så slemme mot hverandre.»
Slik romaner ikke har et en-til-en-forhold til virkeligheten, har romaner selvfølgelig heller ikke et en-til-en-forhold til lesernes opplevelser. Men den følelsesmessige og allmenne opplevelsen Hjorth gir oss er en-til-en, og det gjør «Gjentakelsen» til en viktig roman for menn og kvinner i alle aldre som har opplevd overgrep og undertrykking.
I tillegg klarer Hjorth med «Gjentakelsen» å forholde seg åpent og drøftende til metarefleksjonene rundt forholdet hennes utgivelser har eller ikke har til virkeligheten, og dette på en kunstnerisk, filosofisk og språklig elegant måte. Gjennom både form og innhold forholder romanen seg aktivt til spørsmål knyttet opp mot sannhet og litterær metode.
Dette sitatet fra «Gjentakelsen» forklarer mye:
«Men den virkningen den fikk, min første diktning, og den forferdelsen den medførte, lærte meg noe avgjørende: at det vi dikter opp kan ha større betydning enn et som er sant, og være sannere.»
Den seksten år gamle jenta i «Gjentakelsen» er en løperjente. En dansejente må ha inspirert kunstneren Sandra Blichert, for årets pris er et av hennes trykk med navn «Ballerinaben».
På vegne av medlemmene i litteraturseksjonen er det en ære og en glede og gi de varmeste gratulasjoner til Vigdis Hjorth! «