Kjære forfattere, kjære gjester, kjære alle sammen,
Da jeg omsider kom i kontakt med den ukrainske forfatteren Serhiy Zjadan, i byen Kharkiv, en by i ruiner, skreiv han som svar på Forfatterforeningens henvendelse: Send våpen!
Noen dager før hadde Forfatterforeningen mottatt en oppfordring fra Ukrainsk Pen om å boikotte russisk litteratur.
Det er vanskelig, enn si umulig, for oss å fatte desperasjonen bak disse utsagna, hvordan situasjonen er for det ukrainske folk i Ukraina, eller for de som er på flukt. Eller sette seg inn i situasjonen for ukrainerne bosatt i andre land som nå frykter for hva som kan skje med venner og familie i et land i krig. Og også å leve seg inn i hvordan det er å være en russisk forfatter som risikerer femten år i fengsel for å kalle det som skjer krig, og si nei til den krigen.
Da den ukrainske forfatteren Ostap Slyvynsky ble intervjuet for Forfatterforeningens nettside sa han at litteraturen kan minne oss om våre verdier. Jeg håper det er sant.
Forfatterforeningen sender verken våpen eller oppfordrer til boikott av russisk litteratur selv om vi kan evne å forstå at slike oppfordringer kommer fra et folk som er i krig. Men Forfatterforeningens primære mål er å arbeide for å styrke og verne om forfatteres ytringsfrihet. Det er nedfelt i foreningens paragraf 2 at Forfatterforeningen skal ta et internasjonalt ansvar og vise solidaritet.
John Berger skriver i essayet Miners i boka Keeping a rendezvouz: «Jeg kan ikke fortelle deg hva kunsten gjør og hvordan den gjør det, men jeg vet at kunst ofte har dømt dommerne, tryglet om oppreisning for de uskyldige og vist framtiden fortidens lidelser, så de aldri skal bli glemt.» Iblant ønsker jeg ikke annet enn at litteratur og kunst skal kunne virke sånn.
Jeg er veldig glad for at vi endelig igjen, etter tre år, kan møtes til årsmøte i Den norske Forfatterforening.
Arbeidet for ytringsfrihet står helt sentralt i Den norske Forfatterforening. Det samme gjør arbeidet for kollektive avtaler.
Forleggerforeningen skreiv i et innlegg i februar i år at norske forfattere har verdens beste royaltyvilkår. En kunne være frista til å svare: Ja, for norske forlag har verdens beste vilkår for å drive forleggeri. Det jeg svarte var at opprettelsen av Forfatterforeningen og det arbeidet som er lagt ned gjennom snart 130 år, er en av de viktigste grunnene til at det er annerledes å være forfatter i Norge enn i omtrent alle sammenliknbare land i Europa. Og jeg la til: Det at norske forfattere har royaltyvilkår som er bedre enn forfattere i andre land, rettferdiggjør ikke brudd på det kollektive avtaleverket.
Forleggere snakker om fortolkning av avtaleverket, men som en forfatter Forfatterforeningen har bistått sa: Hver gang de kan tolke noe i min eller sin favør, lander forlaget på seg selv.
Forleggerforeningen la denne måneden ut en veileder til sine medlemsforlag, i veilederen åpnes det opp for at forlag kan avtale seg vekk fra avtaleverket, og avtale en lavere forfatterbetaling ved kampanjer og salg. Det er alvorlig og vi må kreve av forleggerne at de forholder seg til og viser respekt for avtaleverket. Jeg vil oppfordre forfattere til å si nei til å redusere sin royalty, selv om jeg veit fra min forfattertilværelse hvor vanskelig det er å si nei til penger og til det som blir presentert som ekstra inntekter. Å si nei, handler om at vi skal få den royaltyen vi har krav på, den som er nedfelt i normalkontrakten.
Jeg vil takke forfatterne som har delt royaltyavregninger og hjulpet Forfatterforeningen med å avdekke bruken av redusert royaltysats og hvilket omfang dette har hatt; det har vært helt avgjørende for foreningens arbeid. Det finnes ikke hjemmel i normalkontrakten for at forlagsandelen skal vokse mens forfatterandelen skal synke når ei bok legges ut til redusert pris. Tvert imot – det var dette normalkontrakten skulle beskytte mot.
Flere forlag har nå sendte ut brev til forfatterne på forlaget om at de ikke kommer til å bruke redusert royaltysats før Forleggerforeningen og forfatterforeningene har blitt enige om hvordan disse punktene i normalkontraktene skal forstås og praktiseres. Det er et signal om at de skjønner alvoret. Men Forleggerforeningens veileder ligger fortsatt ute på nettsiden og det er ingen ting i brevene sendt fra forlag som tilsier noen innrømmelser om at praksisen er i strid med normalkontrakten. Så den største kampen har vi foran oss.
Det kollektive avtaleverket er en solidarisk ordning som har styrka den norske samtidslitteraturen. Det er mulig å tenke seg at godt selgende forfattere kunne ha forhandla frem bedre vilkår for seg selv, men takket være den solidariteten disse forfatterne viser, så løftes forfattergruppa som helhet. Solidaritet mellom forfattere er ikke en gitt størrelse, men den er en forutsetning for Forfatterforeningens eksistens og arbeidet for bedre vilkår. For selv om norske forfatteres royaltyvilkår er gode, er forfatteren fortsatt den av partene som i de fleste tilfeller sitter igjen med den minste andelen.
Det handler om forfatternes mulighet til å skrive bøker, utvikle forfatterskapet og tilføre litteraturen og bokmarkedet bøker som forlag og bokhandel kan tjene penger på. Det må forfatterbetalingen gjenspeile. Og den kampen skal Forfatterforeningen ta.
Fordelinga av bokkrona er ikke hogd i stein!
Godt årsmøte alle sammen!