Aktuelt

Kriznik: Gode avtalevilkår tilsier ikke at de kan fravikes

«Det at norske forfattere har royaltyvilkår som er bedre enn forfattere i andre land, rettferdiggjør ikke brudd på det kollektive avtaleverket, i dette tilfellet normalkontrakten,» skriver DnF-leder Heidi Marie Kriznik i Dagbladet.

Av Den norske Forfatterforening v/leder Heidi Marie Kriznik

Forleggerforeningen starter sitt innlegg Er ikke lurt i Dagbladet 2.februar med å peke på at norske forfattere har verdens beste royaltyvilkår. Ja, opprettelsen av Forfatterforeningen og det arbeidet som er lagt ned gjennom 129 år, er en av de viktigste grunnene til at det er annerledes å være forfatter i Norge enn i omtrent alle sammenliknbare land i Europa.

Men når det er sagt: Det at norske forfattere har royaltyvilkår som er bedre enn forfattere i andre land, rettferdiggjør ikke brudd på det kollektive avtaleverket, i dette tilfellet normalkontrakten, som er en avtale mellom Forleggerforeningen og Forfatterforeningen. En avtale også Forfatterforbundet har sluttet seg til.

Forleggerforeningen hevder at forfattere verken er ranet eller lurt gjennom utgiveres fortolkning av normalkontrakten. Det er ikke vanskelig å skjønne at Forleggerforeningen misliker de ordene, og vi legger dem gjerne vekk. Men forfatterne som Forfatterforeningen nå bistår vil neppe være enige i Forleggerforeningens fremstilling av sakene forfatterne har bedt Forfatterforeningen bistå dem med.

Flere og flere forfattere går nå gjennom sine royaltyavregninger og finner at royaltysatsen ikke har vært som den skulle ut fra normalkontrakten. For enkelte forfattere er det snakk om et bortfall av inntekter på flere hundre tusen kroner.

Normalkontrakten har i over 100 år sikret forfatterne et minstemål av, og lik, betaling for hver solgte bok. Avtaleverket som ble etablert mellom forleggerne og forfatterne skulle pålegge forlagene, med enkelte unntak, å betale forfatterne såkalt normalroyalty. Det finnes ingen hjemmel i normalkontrakten for at forlagsandelen skal vokse mens forfatterandelen skal synke når en bok legges ut til redusert pris. Tvert imot – det var dette normalkontrakten skulle beskytte mot.

Den eneste gangen Normalkontrakten åpner for at lavere royaltysats kan benyttes er når boka skal realiseres. Altså når salgsmulighetene for boka anses å være mer eller mindre over og restlageret skal tømmes uten sikte på å fremstille nye opplag. I en rekke saker, men ikke i alle, ser Forfatterforeningen at royaltysatsen er blitt satt ned på bøker hvor det ikke er snakk om lagertømming, og at det har etablert seg en praksis i enkelte forlag som for dem tilsier at mammut automatisk tilsier lavest mulig royaltysats til forfatter. Dette åpner ikke avtaleverket for. Og igjen vil jeg understreke at dette ikke er en praksis som gjelder i alle forlag.

I tillegg til at royaltysatsen senkes ser vi at royaltygrunnlaget tas ned. Normalkontrakten åpner ikke for at begge kan tas ned samtidig. Dette var et tema under fremforhandlingen av nåværende normalkontrakt. Forfattersiden vektla at forfatterens andel ikke måtte avkortes på to områder, altså både gjennom royaltysats og royaltygrunnlag. Det skal sies at forleggersiden ønsket at royaltygrunnlaget skulle kunne justeres ned etter fastprisperioden. Siden det ikke ble enighet rundt dette punktet, med unntak av for det såkalte en bloc salget (hvor én enkelt sluttkunde ønsket å kjøpe et stort antall eksemplarer av én tittel) så ble altså ikke gitt en generell adgang for forlagene til å endre royaltygrunnlaget den gangen, på samme måte som det heller ikke ble videreutviklet en royaltystige slik forfatterne ønsket. Dette er selvfølgelig punkter det er naturlig å ta opp i en forhandling.  

Selv om de sakene Forfatterforeningen nå avdekker er alvorlige, understreker jeg gjerne på nytt at mange utgivere ikke har slike saker, noe vi selvfølgelig er glade for.

Når Forleggerforening i sitt innlegg viser til at de «aller fleste forlag» underretter forfatterne (eller som det står i normalkontrakten: Forfatteren skal underrettes skriftlig om påtenkt realisasjon, og gis anledning til innen 2 uker etter underretningens dato å innløse hele eller en del av restopplaget til den nedsatte pris minus bokhandlerrabatt), så er det bra hvis det er sånn. Men dette er ikke tilfellet i sakene Forfatterforeningen arbeider med. Og de henvendelsene fra forlag til forfatter foreningen har fått se, synes mer som informasjonsbrev og orienteringer, enn henvendelser som gir forfatterne et reelt valg.

Det er bra at Forleggerforeningen ber medlemsforlag rydde opp der forfatter ikke er underrettet. Men vi ville også ha satt pris på om Forleggerforeningen gjorde det Forfatterforeningene oppfordret dem til i fjor, å gå ut med en presisering til alle medlemsforlag om hvordan vårt felles avtaleverk skal praktiseres, og at unntaksbestemmelser først og fremst skal være nettopp det: Unntak.

Når vi nå ser en praksis der noen forlag forsøker å avtale seg vekk fra avtaleverket, så er forfatternes intereresseorganisasjoner nødt til å si ifra.  

For å nå flest mulig lesere må litteraturen være variert og oppleves relevant, og for å oppnå det, og at forfattere rekrutteres fra alle sosiale lag og tør å forbli forfattere, så må vilkårene være gode, forutsigbare og like.